Det pågående massemordet i Gaza og forbi kaster lys over hver enkelt av de individuelle forbrytelsene begått av sionistregimet i løpet av det siste tre-kvart-århundret. Hver uhyrlighet, hjulpet og støttet av den amerikanske og andre lands regjeringer, har bidratt til å skape forutsetninger for ytterligere og større uhyrligheter.

I deres dokumentarfilm H2: The Occupation Lab fra 2022 beskriver de israelske filmskaperne Idit Avrahami og Noam Sheizaf innvirkningen fascistiske jødiske settlere, støttet av det israelske militæret, har på den palestinske byen Hebron og dens befolkning. Filmen beskriver også de brutale metodene for undertrykkelse og kontroll som fungerer som en modell til etterfølgelse i andre deler av De okkuperte territoriene.

«H2» er navnet gitt til den østlige delen av Hebron, den eneste palestinske byen med jødiske bosettinger i dens midte. Etter 1967-krigen etablerte jødiske religiøse ildsjeler et lokalsamfunn i byen som opprinnelig involverte 20 familier. Nå omgir 250 000 palestinske arabere en enklave med 800 jødiske settlere, som er fanatisk beskyttet av det israelske militæret.

Medregissør Sheizaf var der som hæroffiser på 1990-tallet og Avrahamis familie bodde i Hebron i flere generasjoner. Gjennom omfattende forskning, arkivmateriale, nyhetsopptak og intervjuer med Hebrons militære kommandanter, presenterer filmskaperne et objektivt, og derfor uunngåelig avskyelig bilde av den israelske okkupasjonen og hvordan dens illegale bosettinger er etablert.

Regissørene skriver i filmens produksjonsbemerkninger:

Hendelsen som rettet vår oppmerksomhet mot Hebron fant sted den 24. mars 2016, da et par palestinere forsøkte å knivstikke israelske soldater ved inngangen til en H2-bosetting. En soldat ble såret, mens hans venner skjøt angriperne. Ti minutter seinere, mens en av de sårede palestinerne fortsatt lå på bakken (langs vår gate), nærmet en førstehjelper fra hæren seg og drepte ham på kloss hold. Denne hendelsen ble fanget på kamera fra flere vinkler, og skapte en politisk storm i Israel, som endte med at forsvarsministeren trakk seg, som insisterte på å stille førstehjelperen for retten. Azaria-affæren – som den ble kjent som i Israel – fant sted i gamlebyen i Hebron, i H2. Da vi undersøkte denne saken, innså vi at det unike ved den var beliggenheten, og hvordan det i årevis har vært det mest filmede stedet i Midtøsten. ... Jo mer vi undersøkte, desto mer ble det klart at det er en unik filmatisk måte å fortelle historien om dette stedet, og om den israelsk-palestinske konflikten slik den gjenspeiles i denne én-kilometer-lange gata i hjertet av Hebron.

Byen er inndelt i to sektorer, H1, kontrollert av de palestinske myndighetene, og, som nevnt, H2, som er under israelsk kontroll. Den er også skåret opp av ei rekke militære sjekkpunkter, tårnende gjerder og barrierer, med nye som stadig spirer opp. Sionistmyndighetene har opprettet et friluftsfengsel for store deler av den palestinske befolkningen, «innsatte» i deres egne hjem. Barn er begrenset til tett inngjerdede innhegninger, og noen områder er dekket av et stålnett. Settlerne benytter enhver anledning til å kaste søppel og helle væske på toppen av stålnettet, for ytterligere å ydmyke de palestinske innbyggerne.

Issa Amro, en palestinsk borgerrettighetsadvokat, hevder at «dette pleide å være det rikeste området av byen. Nå er det det fattigste.» Han avslører at det er 22 sjekkpunkter, bemannet av israelske soldater. Slagord som «Jøder har rett til å bo overalt» vises i allestedsnærværende graffiti, som neonskilt. Andre oppfordrer «Arabere til forbrenningsovnene», og påminner seerne at okkupantene etteraper nazistene.

Medregissørene bekrefter i et intervju med Variety at de lenge hadde ønsket å samarbeide om et prosjekt om Vestbredden. «Vi føler begge at okkupasjonen er det mest presserende anliggendet israelske filmskapere står overfor,» sier Sheizaf.

Det var den tidligere nevnte Azaria-affæren – det forferdelige drapet av en ung palestinsk mann i 2016 begått av en israelsk soldat – som førte til at Avrahami og Sheizaf fokuserte på Hebron. En video av hendelsen tatt av Imad Abu Shamsiya viste at soldaten Elor Azaria henrettet den 21-år-gamle Abdel Fattah al-Sharif der han lå såret på gata, og skjøt ham i hodet på kloss hold.

Hebron er en 90-minutters kjøretur fra Tel Aviv, selv om byen eksisterer i et annet sosialt og økonomisk univers.

Folk som besøker byen blir sjokkerte, og lurer på hvordan et slikt sted kan eksistere, sier Avrahami. «Dette er stedet hvor du ser apartheid i hverdagen.

Hovedgata i Hebron var en gang fylt av markeder og butikker som nå er stengt på grunn av de strenge sikkerhetstiltakene og delingen av byen som fulgte ankomsten av de jødiske settlerne.

«Dette var hjertet av byen,» forklarer Sheizaf. «Det er en by som er veldig gammel. Hebron har eksistert i tre til fire tusen år.» Sentrum av Hebron var sammenlignbart med de travle sentrumsdistriktene i andre vestasiatiske byer, som Kairo eller Istanbul, legger han til. «Det var et av de stedene hvor det var nesten umulig å gå på grunn av alle kjøpmennene og trafikken og alt det der. Det var også en sentral busstasjon i byen som hadde busser til Jordan, til Jerusalem, til overalt.

«Etter 50 år med militær kontroll har stedet gjennomgått en unik transformasjon,» beklager han.

Filmskaperen insisterer videre: «Filmen handler om at livet blir sugd ut av stedet. Livet ble sugd ut av gata og det ble dette politiske teateret, hvor folk snakker om politikk og slåss om hver meter. Denne prosessen er det vi ønsket å vise.»

Avrahami legger til: «Og du ser det nå i Vest-Jerusalem; du ser det i andre deler.» Hun fortsetter:

Hebron var det første stedet hvor jøder dro inn i den arabiske byen og se hva som har skjedd 50-år-seinere: Arabere er bak lås og slå, innestengt, soldater trenger seg inn i deres hjem midt på natta. Det samme skjer i Jerusalem. Det samme skjer i andre landsbyer på Vestbredden. Så metoden som ble implementert i Hebron blir nå brukt i andre deler.

Jøder er unntatt fra portforbud. «De er ikke under portforbud. De kan bevege seg fritt. Å leve i denne virkeligheten skaper mye vold og spenninger.»

«Vi ser på settlerne som en arm av staten,» sier Sheizaf.

Som mennesker, de er ekstreme, de er radikale, men de kunne ikke ha gjort dette på egen hånd. De er en arm av staten. Kanskje er de en avantgarde – de går foran, men staten tar dem igjen og går med på det de gjør, og hjelper dem. Om det ikke var for hæren ville de ikke kunnet bli.

Avrahami og Sheizaf signerte nylig et opprop mot Israels Shomron Film Fund som er begrenset til jødiske settlere på Vestbredden og utilgjengelig for de 2,5 millioner palestinske innbyggerne i det okkuperte territoriet. «Vi signerte oppropet og sa vi ikke tar tilskudd fra dette fondet fordi det er et apartheidfond,» sier Sheizaf. Mer enn 300 filmskapere har signert det åpne brevet.

«Okkupasjonen er en kreftsykdom,» legger han til. «Alt er forurenset – overalt hvor du snur deg. Det er ikke bare om hvorvidt du vet om hva som skjer i Hebron. Dersom du er en filmskaper her i Tel Aviv, du må ta disse avgjørelsene.»

En annen Variety-artikkel fra 2023 rapporterte at kultur- og idrettsdepartementet kunngjorde at staten Israel nå «ikke vil finansiere prosjekter som ærekrenker IDF-soldater [Israel Defense Forces], som ikke er basert på faktiske fakta om har blitt verifisert av autoriserte IDF-tjenestepersoner».

Det foreslåtte løftet kan resultere i en enda tyngre sanert israelsk kino som ikke tar for seg store anliggender, sier Avrahami. «‹La oss ikke snakke om okkupasjonen. Om du ikke viser okkupasjonen, vil ikke folk få vite om den.› Det er hva de egentlig tror.»

Det er allerede en presedens for kulturdepartementets forslag: den såkalte «Nakba-loven», et endringstillegg fra 2011 til Fundamentene for budsjettloven, tillater regjeringen å kutte statlige finansmidler til institusjoner for enhver aktivitet som benekter Israels identitet som en jødisk og «demokratisk» stat, eller som oppfordrer til rasisme, vold eller terror.

Rabinovich-stiftelsens Israel Cinema Project, landets største filmfond, krever allerede at søkere skriver under på dette løftet. Departementet tar nå sikte på å utvide Nakba-lovens krav til alle filmfondene og tillegge flere artikler som vil forby finansiering av filmer som angivelig skader landet eller dets militære, forklarer Sheizaf.

Som respons har israelske filmskapere lansert en motkampanje som oppfordrer Rabinovich-fondet til å fjerne kravene. Mer enn 100 filmskapere – blant dem vinneren av Berlin Gullbjørnen Nadav Lapid (Ahed’s Knee), Ari Folman (Waltz With Bashir, Where is Anne Frank), Eran Kolirin (The Band’s Visit) og Hagai Levi (Scenes from a marriage) – har signert et opprop som oppfordrer til en bransjeboikott av Rabinovich-fondet inntil stiftelsen slutter å kreve lojalitetseden.

«Filmbransjen er under angrep, det samme er offentlig fjernsyn, og spesifikt dokumentarer,» sier Avrahami, og bemerker at H2: The Occupation Lab har blitt fanget «midt i denne stormen».

«Men stormen er større enn filmen vår,» legger hun til. «Stormen påvirker virkelig mange dokumentarer.

Regjeringens trusler forårsaker allerede en nedkjølende effekt på bransjen, sier Avrahami, og bemerker at filmskapere ikke lenger foreslår verk om konflikten og okkupasjonen. Dette gjør H2: The Occupation Lab desto mer betydningsfull.