World Socialist Web Site intervjuet nylig Bilal Irfan, en masterstudent fra Harvard som har assistert med å granske de opprivende medisinske tilstandene i Gaza under det israelske genocidet.

Benjamin Mateus (BM): Bilal, kan du fortelle oss om hvem du er og hvordan du ble politisert i antigenocidkampanjen?

Bilal Irfan (BI): Jeg har en bachelor grad fra University of Michigan og tar for tiden min mastergrad i bioetikk ved Harvard Medical School. Jeg er veldig involvert i forskning og ei rekke medisinske anliggender, men jeg er også veldig interessert i helsepolitikk, spesielt politiske orienteringer som angår medisin. I det siste har mitt fokus blitt flyttet til væpnede konflikter og deres innvirkning på helseanliggender.

Synspunktene som er uttrykt her er helt og holdent mine egne og reflekterer ikke noen organisasjons jeg har vært involvert i. Punktene jeg presenterer her er informert av totalsummen av flere ulike typer arbeid, organisasjoner og mennesker jeg har møtt og samhandlet med.

Jeg besøkte Palestina da jeg var mye yngre. Jeg så de daglige realitetene av livet under okkupasjon, det som kalles et apartheidsystem av ICJ, Human Rights Watch og Amnesty International. Å være vitne til alt dette i en så ung alder førte til en lidenskap for meg, til å bry meg om ting utenfor USAs hjemlige grenser og til å tenke på hvordan jeg er involvert som en global borger, og til å bry meg om anliggendene som finner sted i verden rundt oss.

Og jeg tror det var den første gnisten som dreiv meg til anliggendene i Palestina.

BM: Du arbeider også med FAJR Scientific. Hvem er de og hva gjør de?

BI: De er en medisinsk NGO [etablert i 2019], en nonprofit-organisasjon som sender medisinske oppdrag til dårlig betjente omgivelser underbemidlet på ressurser. Deres lederskap er overveiende palestinsk, og Palestina var allerede før oktober 2023 underbemidlede omgivelser. De sendte for eksempel et medisinsk oppdrag til Gaza i august 2023 og et mindre før det til Vestbredden i 2023. Under den nåværende opptrappingen av fiendtlighetene i Gaza har de sendt flere medisinske nødsoppdrag i april, mai, juni, juli og nå sist i oktober. Jeg tror noen av deres kirurger dro til Gaza i forrige uke, andre er fortsatt på bakken der.

Og de har også sendt et medisinsk nødsoppdrag til Vestbredden og til Libanon. De planlegger å ekspandere videre til andre land i konflikt- og ikke-konfliktberørte soner hvor det er en enorm knapphet på medisinske ressurser. En stor del av det FAJR gjør er forbi noen av de typiske ideene av et medisinsk oppdrag der du bare sender roterende team for å besørge omsorg.

En stor del av det er også opplæring av det lokale personalet og opplæring av dem i ting som kirurgiske teknikker eller å tilegne seg kapasiteten til å bygge systemer; alt veldig omfattende. I august 2023 satte de i gang en plan kalt «Fifty in Five» eller noe sånt, som skulle skyte Gazas helsevesen 50 år framover på bare fem år.

Jeg vet at de hadde arbeidet på noen av de forskjellige sykehusene som Al Shifa og andre i Gaza by og andre. De hadde investert penger i å reparere helsevesenet og bringe inn forsyninger. Selv da vi var på Vestbredden bidro vi til å hjelpe lokalt personale og fasiliteter med å reparere utstyr, hva har du, for å få systemet i operasjon igjen. Etter hvert kunne vi begynne å administrere de nødvendige helsetjenestene, inkludert å utføre kirurgiske operasjoner.

Så, en del av det er å bygge den fysiske infrastrukturen, men også den didaktiske opplæringen av medisinstudenter, av personalet, involvere dem i forskning, lære dem om datainnsamling og fordelene ved å organisere og publisere deres data, som ikke bare hjelper dem akademisk og profesjonelt, men også lar Palestinas stemme i medisinsk forstand representeres i det globale medisinske fellesskapet.

Israel blokkerer medisinske oppdrag til Gaza

BM: Jeg hørte at Israel nylig forbød flere medisinske oppdrag fra å komme inn i Gaza, inkludert FAJR Scientific, og at Israels Knesset også vedtok lovgiving som forbyr FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, fra å utføre operasjoner der. Hva er konsekvensen av disse tiltakene for folket i Gaza?

BI: Ja, Washington Post og noen av de andre kanalene rapporterte nettopp om det. Om jeg ikke tar feil, Israel nektet åtte medisinske NGOer adgang.

Jeg vil gjerne kontekstualisere dette punktet først. Tidligere hadde man sett utestengelser eller, mer nøyaktig, adgangsnektinger, så ikke et direkte forbud. De har i løpet av de siste par månedene nektet leger og kirurger adgang med varierende frekvens. Det som er interessant er at etter den militære bakkeinvasjonen av Rafah i mai, og stengingen av Rafah-grensa til Egypt, har det forverret situasjonen med avslag som har blitt hyppigere. Team har blitt tvunget til å bli mindre og tiden man må allokere har blitt forlenget. Hva betyr det? La oss si at en lege eller kirurg som er basert i USA vil finne det vanskelig å få fri og da kanskje bare ei uke eller muligens to. Det var vanligvis tilstrekkelig tidligere for å komme inn på et medisinsk oppdrag. Jeg kjenner flere personer som dro inn de første månedene av 2024 for kortere varigheter.

Men så, helt vilkårlig, ble kravene [fra Israels side] at man måtte gå for fire uker, egentlig en hel måned. Det er et stort stykke tid for medisinske fagperson å være i stand til å ta av fra deres arbeid, og noen ganger er det bare for mye, siden det kan ha betydelige psykiske og fysiske konsekvenser for dem å påta seg et så langvarig oppdrag.

For å legge til det, fra det vi har sett, medisinske medlemmer av palestinsk opprinnelse har blitt nektet adgang siden Rafah-invasjonen, da det tidligere bare var noen restriksjoner på Gaza-ID-innehavere. Men nå blir enhver av sporbar palestinsk avstamming nektet adgang.

Det har begrenset medisinske team fordi mange av legene og kirurgene som er interessert i å reise til Gaza, forståelig nok er palestiner-amerikanere eller folk som har forfedre med tilknytninger til Palestina.

Siden nå i oktober har vi sett begynnelsen på regelrette nektelser av adgang for mange organisasjoner. Og dette er mens vi allerede hadde et team på bakken. Disse begrensningene viser seg å være svært utfordrende for å koordinere disse oppdragene. Dette kan muligens være siste gang vi er der i det som kan tenkes å være for en betydelig tid. Men noe kan plutselig endre seg, og to uker seinere kan disse avslagene bli midlertidig opphevet. Hvem vet? Det er vanskelig å forutsi hvordan alt dette vil utspille seg. Det er situasjonen hva angår medisinske NGO-er.

Og så det andre punktet du nevnte, som er UNRWA.

UNRWA er helt avgjørende for palestinernes overlevelse. Det er en ressurs som opprettholder livsmulighetene for Gaza og for Vestbredden, ikke bare de kritisk viktige helsetjenestene de besørger, men ei rekke humanitære hjelpeprosjekter som inkluderer utdanning.

Hvis du ser på noen av ratene for lesekyndighet i engelsk på Vestbredden og Gaza, de er eksepsjonelt høye til tross for hindringer for utdanningen. Engelsk har blitt, på godt og vondt, en markør i mange deler av verden som et tegn på å være utdannet, og tillater en inntreden i det internasjonale globale systemet, hvor, som et minimum, du kan delta i det. Og de palestinske studentene jeg har arbeidet med, de viste ofte bedre grammatikk- og skriveferdigheter enn mange av mine jevnaldrende i USA.

Det er et annet aspekt ved det UNRWA tilbyr utover utdanning. Orgnisasjonen besørger også noe vesentlig, dedikert til det unike ved palestinernes pågående kamp for deres rettigheter. Det er så mange forskjellige flyktningkriser rundt om i verden, men det er dennes lange levetid, dennes alvorlighetsgrad, typene forbrytelser som har blitt begått mot denne befolkningen i over 70 år.

UNRWA er denne ene livlina som har bevart kjernefunksjonaliteter for denne beleirede befolkningen under hele okkupasjonsperioden. Og jeg mener forbudet mot UNRWA er katastrofalt. Og da Knesset vedtok noen av deres første lesinger av lovforslaget i sommer, jeg var i et UNRWA-anlegg på den tiden, dagen da det ble vedtatt. Det var ganske alarmerende i det hele tatt å forestille seg at tanks muligens kunne kjøre inn i det øyeblikket, der vi befant oss.

Og hvem er disse menneskene? De er barneleger og andre leger som arbeider under UNRWA-paraplyen, som jeg tror potensielt blir stemplet som en terroristorganisasjon. Jeg er ikke sikker på nøyaktig hva den eksakte klassifiseringen de gir fra et juridisk standpunkt, men likevel, det er alarmerende.

BM: Med dette i tankene, den tvungne evakueringen av det nordlige Gaza, «Generalenes plan» som israelerne har kalt den, har du noen informasjon om hva som skjer på bakken? Bildene fra regionen er uhyrlige.

BI: Ideen om tvungen intern forskyving er ikke noe nytt. Hvor skal disse menneskene dra?

Vi hadde sett så langt tilbake som til oktober 2023 evakueringsordrer sørover, og deretter fra sør å dra til midtområdene, og deretter til mindre og mindre områder som har blitt stemplet som trygge soner. Men selv i disse trygge sonene har det mange ganger vært luftangrep. Og disse har blitt gjentatt med slike konstante hendelser at jeg ikke engang tror det krever ytterligere omtale av absurditeten i disse begrepene, og den reelle intensjonen av Israels «plan».

Hva angår situasjonen i det nordlige Gaza, rapporter indikerer at det sannsynligvis er rundt 400 000 mennesker fanget der borte. Ifølge pressen har Israel erklært dem fiendtlig stridende og legitime mål fordi de ikke har evakuert.

Men jeg tror man først må forstå, hvordan evakuerer man derfra? Det er mange sjekkpunkter som blokkerer bevegelse på tvers av Gazastrip. Nivået på ødeleggelse og mangelen av infrastruktur for å støtte befolkningen gjør en slik bestrebelse tilsynelatende umulig.

Til og med ambulanser, basert på min samtale med noen fra det lokale helsepersonellet, må navigere på forræderske veier og situasjoner bare for å komme fram til en pasient og deretter evakuere dem gjennom de samme røde sonene mens de koordinerer deres bevegelser med militærmyndighetene.

Ofte blir de nektet passasje. Noen ganger ved disse sjekkpunktene blir deres EMT-er strippesøkt, lagt i håndjern, arrestert, bortført, eller deres kjøretøy blir åpenlyst skutt på, om de ikke blir truffet av angrep fra droner eller militærfly. Alle disse hindrene begrenser deres evne til å nå et bestemt sykehus. Og dersom de ved et mirakel, etter å ha krysset alle disse hindringene, når sykehuset for å transportere eller evakuere en håndfull pasienter, må de gå gjennom den samme prosessen og føre disse pasientene til et annet anlegg. Men da blir spørsmålet, hvilket anlegg skal de flytte dem til?

For eksempel, det et nytt nyfødt-anlegg på sykehuset Kamal Adwan i det nordlige Gaza … Det er svært få fasiliteter igjen i hele Gaza som kan håndtere anliggender knyttet til mødrehelse eller spedbarn. Det er så vanskelig nå på Gazastripa, bare med nivået av ødeleggelse som du ser. Mange blir overført til Al-Ahli Arab Baptist Hospital i Gaza by.

Teoretisk sett, dette er ikke så langt unna. Men hva er disse «fasilitetenes» tilstand?

For eksempel, det delvis operative sykehuset Al-Shifa er en malplassert eufemisme. Etter dets fullstendige ødeleggelse har palestinerne, gjennom deres ytterste motstandskraft, arbeidet sammen for å gjenåpne aspekter av det ødelagte sykehuset, selv om det bare er ett behandlingsrom hvor pasienter kan oppsøkes av en leverandør. Det føles imidlertid feil å kalle stedet «Al Shifa-sykehuset», bare fordi det ikke er fullstendig slettet fra jordas overflate. Men det er dette de mener med et «delvis operativt» sykehus.

Jeg mener det er viktig å kontekstualisere dette, når vi bruker dette ordet «delvis operativt» anlegg. Og det er tydeligvis grader av det, avhengig av hvilket sykehus vi snakker om.

I mine samtaler med mange av helsepersonalet ved disse ulike sykehusene er de ikke bare beleiret, men de er også utsultet. De snakker om å sende tekstmeldinger som om det ville være deres siste. De skriver ting som: «Om jeg ikke er i stand til å se deg akkurat nå, så håper jeg at jeg ser deg i etterlivet.» De sender tekstmeldinger der de ber om at deres endelige melding skal deles med resten av verden, eller at dette kan være siste gang de vil kunne kommunisere med noen igjen.

Dette inkluderer sykepleierne og legene og det administrative lederskapet, selv om jeg ikke kan komme inn på noen av detaljene i det, av frykt for deres sikkerhet, og mange av dem er ganske redde for at deres navn skal publiseres. Noen av dem er det ikke, men noen er det, forståelig nok, på grunn av risikoen for represalier mot dem, for å uttale seg.

Det var ett tilfelle av en sykepleier ved et av sykehusene. Hun sendte en tekstmelding i retning av at det ikke var nok mat som ble levert. Men hun ble bekymret for at måten hun sa det på arabisk kunne ha blitt tolket som en kritikk av det andre sykehuspersonalet for ikke å rasjonere maten ordentlig. Eller rettere sagt, at hun var utakknemlig mot de humanitære organisasjonene.

Hun ba meg om unnskyldning på det sterkeste, igjen og igjen, og jeg måtte forsikre henne om at alle forsto hennes bekymringer og at hun ikke prøvde å kritisere de humanitære organisasjonene selv om de har rett til å klage over vår fullstendige fiasko, alle sammen av oss, som et globalt samfunn, for ikke å imøtekomme deres presserende behov.

Du må virkelig tenke på nivået av desperasjon som blir følt når hun går så lange veier og tre eller fire ganger ber meg om unnskyldning. Jeg vet at hun kanskje ikke kommer til å se neste dag, bare fordi hun ikke har drukket vann de to siste dagene. Jeg vet ikke engang hvordan hun har energien til å sende en tekst. Det er denne typen anliggender som er ufattelige.

Og så, med dr. Hussam [Abu Safiyeh], som er direktør for Kamal Adwan. Han mistet nylig sin sønn. Han ba over ham i denne mye omtalte scenen som ledet hans begravelsesbønner. Dr. Hussam har tilrettelagt noen av evakueringene, men de er så vanskelige å foreta, og han er en av de to gjenværende legene på Kamal Adwan Hospital.

Og de har fortsatt pasienter igjen der på sykehuset, fullstendig beleiret, fullstendig utsultet. Det var én levering av medisinsk utstyr, og sykehuspersonalet plasserte den i tredje etasje. Det var et presisjonsangrep på den samme tredje etasjen like etter som ødela det meste av disse medisinske forsyningene, og noen fra det gjenværende sykehuspersonalet fikk brannskader på deres hender og fingre under forsøk på å slukke brannen. Jeg mener, den rene grusomheten ved først å beleire og sulte ut befolkningen og deretter tillate den minste strøm av en leveranse, som sannsynligvis bare er for PR, for deretter umiddelbart å snu og ødelegge den. Hvor grusomt er ikke det? Og dette er et tilbakevendende tema.

Selv på min egen tur til Palestina har jeg vært vitne til dette. Nivået av grusomhet som blir framstilt. Det er så kreativt. De bruker tid på å tenke på det unike ved deres forbrytelser som de ønsker å påføre denne befolkningen, eller som i denne saken på et individ.

Dr. Hussam er barnelege. Han og hans team utførte nettopp kirurgi – jeg er ikke helt sikker på om det var GI-operasjon – men de utførte prosedyrer som han ikke hadde medisinsk ekspertise til å gjøre. Men han gjennomførte den fordi det ikke var noen andre igjen til å utføre den, og barnet trengte det. Folk over hele verden sendte ham tekster der de uttrykte deres takknemlighet og gratulerte ham for det han hadde oppnådd. Og bare ei uke før hadde han mistet sitt eget barn. Likevel besørger han fortsatt støtte til mange av hans ansatte som har mistet deres egne familiemedlemmer, deres kjære og deres medarbeidere.

Mange av de samme personene prøver å fange disse scenene på deres telefoner. De prøver å gi forklaringer på hva som skjer, hvem de er, viser deres ansikter, sier deres navn og sykehuset de arbeider på, i håp om at disse klippene vil nå en beslutningstaker der ute som kan heve banneret og gjør noen endringer til det bedre for dem. De oppfordrer journalister til å gjøre det. Men for å være ærlig, de har ikke engang tid til å gjøre slike ting.

For å være helt ærlig, det er egentlig vi som må trygle journalistene om å gjøre dette. De har ikke Wi-Fi; de har ikke tid der de blir bombardert, til å svare eller dele deres tekster som forklarer hva som skjer. Situasjonen i nord, den er helt katastrofal i så måte.

BM: Mitt spørsmål om journalister skal jeg spare til seinere. Du var nylig på BBC og snakket om krisa for mødrehelse som eksisterte der. Jeg husker da fiendtlighetene brøyt ut, det var rapporter om antallet ventende mødre og spedbarn som sto overfor dystre utsikter. Kanskje kan du fra ditt perspektiv forklare nivået av krise og traumer som folk i Gaza gjennomgår, ved å bruke den interne helsekrisa som et utgangspunkt.

BI: De typene helsekriser som har oppstått i Gaza, som aldri egentlig har blitt snakket om i samme grad eller omfang, men som heller aldri har blitt konseptualisert. Det er ganske vanskelig å konseptualisere problemene vi snakker om som påvirker alle grunnleggende aspekter av den menneskelige tilstanden.

Når du tenker på helsehjelp for mødre, som jeg nevnte i The Lancet-innlegget og BBC-intervjuet, du har kvinner som gjennomgår keisersnitt uten bedøvelse, og du har kvinner som føder i noen av teltene uten tilgang til jordmødre, uten tilgang til sykehus. Og det er mennesker som er så underernærte at de ikke er i stand til å produsere melken som trengs til deres nyfødte barn.

[Utdrag: Våre kolleger i Gaza, lokale leger som daglig møter grusomhetene av denne storskala vold, rapporterer en enestående økning i mødredødsfall, spontanaborter og dødfødsler. Underernæringen som mange gravide kvinner sliter med forverrer bare disse resultatene. Uten tilgang til riktig ernæring eller helsehjelp, blir de tvunget til å bære svangerskap gjennom betingelser som er ubegripelige for den menneskelige samvittighet. Denne blokaden, nå i dens andre tiår, og stadig skjerpet de siste månedene, har forsterket lidelsene, med alvorlige implikasjoner for framtidige generasjoner. Forebyggingen av fødsler i Gaza er ikke bare medfølgende skade – det er et brudd på folkeretten, en dyster påminnelse om den strukturelle volden som er pålagt denne befolkningen.]

I mange tilfeller gjennomgår de spontanaborter på grunn av underernæring, noen ganger på grunn av infeksjonssykdom, noen ganger på grunn av traumet de har vært utsatt for, tvungen forflytning.

I USA eller Storbritannia og de fleste deler av verden, når det er ei gravid kvinne er det så mye tenkning som nedlegges i hva de bør eller ikke bør spise, hvilke aktiviteter de bør eller ikke bør gjøre, på en dag-til-dag basis. De har diskusjoner med deres leger og forsørgere om hva innvirkningen av det eller det vil være for deres barn framover. Det pågår i disse dager så mye forskning på disse temaene.

Forestill deg nå alt dette ut av døra. Det er ikke det at de ikke tar noen av de ekstra forholdsreglene som er foreskrevet. De står aktivt overfor en langsom død, føder en baby mens de står overfor en langsom død. Det er den reelle tilstanden til mødrehelsetjenesten i Gaza. På mange måter er det en dødsdom å bli gravid i Gaza. Med forebyggingen av fødsler er det plausibelt å antyde at den palestinske tilstedeværelsen delvis eller helt kan opphøre i Gaza, bare på grunn av forebygging av fødsler. Dette er en av de mindre omtalte aspektene av genocidet.

Vi har sett de storskala angrepene på helseinstitusjoner, deriblant mødre- og nyfødtavdelinger og mødreområder. Vi ser ødeleggelsene av sivil infrastruktur. Det var en artikkel av dr. Yara Asi og noen av hennes medforfattere publisert i Conflict and Health som kartla den romlige analysen av typene ødeleggelse av helsevesen og sivil infrastruktur, tror jeg, mer nøyaktig.

Og det har vært flere studier som har blitt publisert som dykker dypt inn i å analysere dette. Så, vi vet alt dette. Det er godt dokumentert. Men det vi egentlig ikke ser er, hvordan er livet i et telt?

Vi vet at internasjonale og utenlandske mediejournalister ikke er i stand til å komme seg inn i Gaza. Det er noen få som kan komme inn, men bare med IDF. Men uavhengige nyhetskanaler eller journalister er ikke i stand til å komme inn på Gazastripa. Journalistene vi faktisk har der borte blir angrepet og drept. De blir stemplet som stridende og deretter drept.

I tillegg, disse teltene, deres provisoriske hjem, fordi de er eller ikke er i et «trygt område», står overfor luftangrep og angrep noen ganger mer enn et gitt sykehus på en gitt dag. Det å få tilgang til disse områdene blir nesten umulig, og derfor ser ikke folk utenfor Gaza hvordan livet egentlig er for de over én million menneskene som er der.

«Det er nesten en dødsdom å føde et barn.»

Og jeg sier over én million fordi jeg ikke vet om det er mer enn to millioner mennesker igjen i Gaza lenger. Jeg føler meg ukomfortabel med å bruke begrepet over millioner mennesker i Gaza. Vi vet bare ikke om det er tilfellet lenger, med nivået av skader og dødsofre, i det minste som vi vet om, og deretter de som forventes å finne sted, eller de vi ikke vet om.

Helsehjelp for mødre er bare ett grusomt aspekt ved dette. Det er ikke bare dødsofrene, men potensialet av hva dette betyr, ikke bare for forventet levealder, men også for fødselsraten. Hvor mange mennesker vil de nå føde i Gaza? Vilkårene for privatliv, for å opprettholde en familie, til og med å ta vare på den nybakte mora de første månedene er ikke lenger eksisterende. Dette er ikke liv. Det er nesten en dødsdom å føde et barn. Ikke bare for en selv, men også for den nyfødte. Hva er dette barnets utsikter i Gaza?

De blir født inn i helvete på jord, ikke sant? Jeg vet ikke hva mer jeg kan si enn det. Og det var det som ble sagt av så mange FN-tjenestepersoner før oktober. Jeg vet ikke om noe språk i verden som har ord som kan beskrive livsbetingelsene i Gaza.

Og jeg vil virkelig understreke at det ikke bare er en dødsdom … før Rafah-invasjonen, for mange av disse gjenværende familiene med småbarn eller nyfødte som har trengte akutt medisinsk behandling, var det rundt 50 pasienter på daglig basis som ble evakuert [ut av Gaza]. Dette var medisinske evakueringer. Dette tallet har sunket betraktelig. Siden mai har det bare vært 200 medisinske evakueringer gjennom Kerem Abu Salem/Karem Shalom-grenseovergangen.

Når disse evakueringene finner sted blir fedre mange ganger direkte nektet adgang ved overgangene, det vil si hvis det er noen levende far igjen. Mødre blir også ofte nektet adgang. De medisinske frivillige organisasjonene må da finne en passende fetter, eller ei passende tante, eller en annen slektning som kan følge dette barnet, og derfor må du tenke på spørsmålene ikke bare om tvangsflytting [og tvangsseparasjon], men hva er konsekvensene for de juridiske, de sosiale konsekvensene for dette barnets identitet når du vet godt at de sannsynligvis aldri vil være i stand til å komme inn på Gazastripa igjen, for resten av livet. Hva er spørsmålet om deres identitet, om deres statborgerskap, deres nasjonalitet?

Disse konseptene som vi har i etikken om informert samtykke, om autonomi på mange måter, de går helt ut av døra når det gjelder Gaza for å besørge pediatrisk medisinsk behandling. Hvordan får man tillatelse, eller hvem får man tillatelse fra, til å operere et to-år-gammelt barn eller en 18-måneder-gammel baby presentert med et skuddsår i øynene når det kanskje ikke er noen gjenlevende familiemedlemmer? Dette spedbarnet/barnet kan nettopp ha blitt dratt ut av ruinene av en ødelagt leilighetsbygning.

Ingen har noen kontakter. Hvis det ikke er noen gjenlevende familiemedlemmer, hvem får du samtykke fra da? Er det kirurgen som nå kanskje har sett denne pasienten en dag? Er dét personen som nå er deres verge eller juridiske stedfortreder? Det er ingen regjering du kan få samtykke fra.

Bare for å kretse tilbake til vår tidligere diskusjon, én scene har blitt gjentatt så mange ganger nå at den ikke ser ut til å ha samme tyngdekraften som første gang jeg så den. Babyene som blir født og deretter drept en dag seinere eller noen ganger bare timer seinere, første gang jeg så en av disse scenene for et år siden, sendte jeg en melding til en av mine venner. Jeg sa det er som om dette barnet hvis mor bar det i ni måneder og nettopp fødte det, dette barnets eneste formål i denne verden var å vise resten av verden at det ble født for å dø. Vi kan se at dette er det som skjer i Gaza. Funksjonen til dette livet i denne verden var å bli annonsert over sosiale medier og å bli sett over hele pressen og media i verden, at dette barnet døde og at dette barnets liv var døden.

Vi har sett dette skje så mange ganger. Det er så mange slike tilfeller at det er hjerteskjærende. Ord fanger ikke det vi ser i Gaza.

BM: Da vi snakket sammen for noen dager siden, sa du at FAJR prøvde å få sykehusjournaler ut av Gaza, beskytte dem fra å bli ødelagt, slik at de kan bevares for en framtidig gransking. Du nevnte også at palestinske reportere blir målrettet av israelske soldater. Det er denne fornemmelse at Israel prøver å utslette alt av palestinernes historie og erfaring.

BI: Det er viktige poeng. Jeg vil bare gjøre klart forskjellene mellom min rolle og FAJRs rolle. FAJR har vært langt mer involvert i medisinsk datainnsamling hva angår å dokumentere tilfellene deres leger og team er vitner til, enten det er Gaza-baserte eller de besøkende internasjonale legene.

Vi hadde nylig en artikkel som virkelig brøyt ned noe om bruddrelaterte infeksjoner. Og av hensyn til fagfellevurderingsprosessen kan jeg ikke røpe for mye om de pågående studiene, men de ser i hovedsak på ulike aspekter ved ortopediske traumer, skadeklassifiseringsmønstre av skuddsår, sprengningssår osv., og karakteriserer disse innenfor aldersgrupper og kjønn. Disse studiene er viktige å publisere i medisinsk litteratur, men samtidig tjener de til å informere og utdanne media og det globale samfunnet for øvrig, i alle aspekter av sivilsamfunnet.

[Figur: Eksplosiv skade åpent brudd på venstre underarm. Kilde Journal Antibiotics. Artikkelhåndtering av bruddrelatert infeksjon i konfliktsoner: Lærdommer lært fra medisinsk oppdrag til Gaza Gaza.]

[Utdrag: I denne studien var mer enn halvparten av alle brudd forårsaket av eksplosive skader. Store eksplosiver er konstruert for å påføre ofre betydelig skade ved å generere et negativt trykksug. Disse eksplosjonene har ødeleggende konsekvenser for sivile både direkte og indirekte. Trykket fra ei eksplosjonsbølge er ofte dødelig, der noen eksplosiver oppnår krefter på opptil 100 psi. Videre forplanter eksplosjonsbølger seg gjennom omkringliggende infrastruktur, og driver splinter og rusk til orkanlignende hastigheter [26]. Haque et al. fant at sivile skadet av et eksplosiv var mer sannsynlig å ha samtidige skader og hadde dårligere sårlukking sammenlignet med pasienter med skuddskader [27]. Dessuten utsetter eksplosive skader pasienter for penetrerende traumer av metaller, og etterlater bein og bløtvev sårbare for fremmede patogener som bakterier eller sopp [28]. Gitt den økte risikoen for mikrobiell eksponering, krever eksplosive skader nøye oppmerksomhet til seriell debridering og regelmessig overvåking for tidlige tegn og symptomer på infeksjon [29].]

Jeg skiller dette fra det jeg har forsøkt å lede, som er databevaring i breiere forstand og ikke bare sakene som ett besøksteam ser. Jeg har snakket med noen fra helsepersonellet på tvers av noen av de forskjellige sykehusene, og jeg må være vag for deres beskyttelse. Vi har begge reist dette spørsmålet om hvordan vi kan bevare disse dataene som inkluderer pasientmapper. Alt av de elektroniske medisinske systemene har nærmest kollapset. Det er også begrenset med Wi-Fi, begrenset tilkobling og begrenset tid til å gjøre innføringene og samle disse dataene på grunn av de ekstreme beitngelsene disse anleggene opererer under.

Og når det kommer en evakueringsordre for et sykehus, da begynner folk å flykte for livet, som gjør forholdene ganske kaotiske. Helsetjenestepersonellet som forblir hos deres pasienter ofrer ofte deres egne liv for dem i prosessen med å prøve å få dem ut av området. Fordi de bruker hvite frakker, blir de målskiver. Vi har vitnesbyrd fra palestinske fanger om at sykehuspersonell har blitt arrestert eller bortført. Og til og med drept. Når du tilbringer hvert øyeblikk av menneskeliv foran deg som du må redde, da er det lite tid til å tenke på å samle og arkivere disse papirlappene.

Men samtidig må vi tenke på å bevare disse tingene. Vi må tenke på at kanskje hele befolkningen rundt oss kommer til å bli utslettet. Men 30 eller 40 år seinere, kanskje hundre år seinere, dersom vi har disse pasientmappene, da kan kanskje noen som sitter på en videregående skole eller et universitet få vite hva som skjedde.

Når vi snakker med dem om å lagre disse mappene, er dét egentlig det vi ber dem om å gjøre, selv om det på kort sikt ikke kommer til å endre hva som skjer med dem. Og kanskje, på lang sikt, vil det heller ikke endre seg mye. Vi har sett tidligere forbrytelser mot menneskeheten blitt begått tidligere. Og vi trodde at utdanning, bevissthet og kunnskap, og dokumentasjon av disse forbrytelsene sannsynligvis kunne forhindre slike forbrytelser som de som nå utspiller seg igjen. Jeg vet ikke om det i det hele tatt er et beskyttelsestiltak, men vi kan i det minste leve og fortelle deres historier. Historien deres kan i det minste fortelles om hva de så og hva de var vitne til. Så det er pådriveren for å lagre disse dataene.

Jeg vil også bemerke motet og talentet disse helsetjenestearbeiderne der utviser. Noen av disse kirurgene snakker med meg om hjerneskanninger, og muligheten for å bruke AI-teknologi for å hjelpe i deres diagnostiske arbeid. De presser grensene for medisin på en måte jeg egentlig ikke har sett mange av mine jevnbyrdige i USA diskutere. Gitt nivået av ødeleggelser, [er] deres tanker om disse verktøyene eller programvaren for å hjelpe dem å identifisere typer skademønstre og systematisere hele prosessen. Til tross for farene de står overfor, de er fortsatt innovative, ønsker fortsatt å arbeide, gi tilbake til det medisinske forskningsmiljøet. De ønsker å skape.

Og jeg tror det er en av de største lærdommene jeg har fått om palestinerne jeg har møtt. Midt i all ødeleggelsen ønsker de fortsatt å skape, bygge, gjenoppbygge, og gjenskape.

Jeg kommer til å være ganske vag om denne neste delen, bare av sikkerhetsgrunner. Og dette er av personlig karakter og har ingenting med FAJR å gjøre. Jeg har møtt medlemmer av forskjellige sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med å prøve å dokumentere og samle bevis på de forskjellige forbrytelsene som blir begått i Gaza. Når jeg tenker på noen av de medisinske tilfellene som jeg vil framheve, ønsker jeg også å kontekstualisere og ramme dem innen forbrytelsene [av genocid] som utspiller seg i medisinske termer. Vi er ikke advokater. Vi kan ikke ta juridiske avgjørelser om forbrytelser, men vi kan besørge våre observasjoner om de kan tjene som bevis for en eller annen forbrytelse. Likevel, vi vet det er ei rekke forbrytelser som blir begått.

Dette gjelder også journalistenes rolle.

Journalister og deres familier har blitt summarisk målrettet på slike ekstreme måter. Det er en bevisst propagandakampanje mot palestinske journalister. Angrepet det siste året på familien til Al-Jazeera Gazas byråsjef, Wael Dahdouh, er et godt eksempel på denne umenneskelige grusomheten. Hans eldste sønn, Hamza, som var 27-år-gammel, IDF bombet bilen hans i januar fordi han og hans kameramann brukte en drone for å filme resultatet av et luftangrep. Israelerne sa de hadde angrepet en terrorist som opererte et fly som utgjorde en trussel.

Mer enn over ett hundre palestinske journalister har blitt drept. Journalister har også blitt målrettet i Libanon og på Vestbredden. Rett nok, ødeleggelsene i Gaza krever enda mer medieoppmerksomhet, og derfor blir flere journalister drept der. For mindre enn to uker siden publiserte Times of Israel en dokumentasjon som forklarer at det er bevis for at de resterende seks eller så journalistene i det nordlige Gaza, deriblant flere fra Al Jazeera, er stridende av en eller annen type.

Jeg tror folk må komme til stadiet av å virkelig le av disse påstandene i stedet for å kaste vekk tid på å prøve å benekte eller presse tilbake mot disse påstandenes latterlighet. Vi må komme sammen som et globalt fellesskap til stadiet av å erkjenne at med dette nivået av propaganda, dette nivået av løgner vi nå ser, de er ikke engang verdt å prøve å motbevise, fordi det er en del av taktikken å kaste bort vår tide. De må behandles som de pariaene de er.

I vitenskapene, når folk kommer med faktisk ukorrekte utsagn og det ikke er noen empiriske bevis for å støtte dem, så engasjerer man seg ikke i lange debatter med dem, eller gir dem noen legitimitet at de har en eller annen likestilling. Vi må anvende det samme rammeverket når vi snakker om hva som skjer i Gaza og den rabiate propagandaen som vi ser pålagt helseinstitusjoner, mot helsepersonell, mot journalister, mot gjennomsnittlige sivile.

Jeg snakket nylig med noen journalister og leger som prøvde å pakke ut hvordan de føler om de etiske dilemmaene de står overfor. Jeg møtte Motaz Azaiza, en av fotojournalistene som siden har forlatt Gaza. Jeg snakker også med journalister og leger på bakken. Spørsmålet jeg stilte var hva de tenker om deres rolle i forsøket på å snakke med media, vel vitende at helsepersonell og journalister blir målrettet. Føler de at de kan sette fasilitetene rundt dem i fare ved til og med å rapportere, fordi journalistikk har blitt kriminalisert i Gaza, og på mange måter også helsevesenet? Jeg lurte på hvordan disse to gruppene følte at de kanskje utsetter hverandre, pasientene deres eller sivile rundt dem i fare ved bare å gjøre deres arbeid. Og det er trist at vi må tenke på ting som dette, men jeg tror at etikken vår må bli forankret i den praktiske virkeligheten av det som faktisk utfolder seg, i stedet for abstrakte konsepter.

BM: Bilal, hva synes du om Lancet-artikkelen som kom ut i juli som anslo at det hadde funnet sted 186 000 dødsfall? Å prøve å gjøre slike anslag i en konflikt som Gaza må være ekstremt utfordrende. Kanskje du kan snakke om gjeldende estimater du er klar over, og hvorfor det er så vanskelig å få fram disse tallene.

BI: I Lancet-artikkelen, det de essensielt sa var det er et sted fra 3 til 15 indirekte dødsfall for hvert direkte dødsfall i en konfliktsone. Og de anvendte det konservative anslaget på 4, som er ekstremt konservativt hva angår Gaza. Med det multipliserte de med 5, med tanke på at det var 4 indirekte dødsfall, basert på den tidens registrerte dødsofre, og kom fram til estimatet 186 000.

Det er viktig å forstå at de sa: «Dødsfall som kan tilskrives denne konflikten.» Det var kanskje ikke det faktiske antallet døde mennesker i juni eller juli, da det ble publisert. Men på grunn av det som hadde skjedd, selv om det ble en «våpenhvile», det var dødstallene de forventet. Jeg liker virkelig ikke dette begrepet våpenhvile, fordi det ikke løser problemet, og en våpenhvile betyr ikke at det plutselig kommer til å bli bra helsetjenester i Gaza, eller at betingelsene i Gaza for et bedre liv på en eller annen måte bare kommer til å dukke opp igjen, når de knapt eksisterte selv før oktober 2023.

Så Lancet-estimatet er det som kan bli det endelige totale dødstallet.

Vi så andre estimater, ikke sant? Vi så anslag som var et sted i det lave hundre tusen. Vi så estimater publisert som var i størrelsesorden 335 000. Og vi andre sier et sted i mellom, rundt 200 000.

John Hopkins Bloomberg School of Public Health, når det gjelder stringensen i metodikken de har brukt, har gjort fantastisk arbeid i denne forbindelse. Jeg har lyttet til foredrag fra noen av personene som er involvert i disse rapportene. De har gjort anslag over flere måneder på forskjellige stadier basert på ulike scenarioer, og deretter har de videre kategorisert disse basert på ulike typer infeksjonssykdommer som kolera, og deretter laget anslag om dødsestimatene. Det er mye detaljer i disse lange rapportene, og de forsker fortsatt på dette spørsmålet.

Man må forstå at selv disse modellene, og jeg får dette fra begrensningene som de selv forklarer i deres studie, men også fra å lytte til noen av disse foredragene fra mennesker som har vært involvert i disse estimatene over dødstall, du skjønner da at de utelater ting fordi det er så vanskelig å spille inn noe. Det er så vanskelig å anslå noe. Med forringelsen av helsevesenets infrastruktur mister du verktøy for dataovervåking.

Det helsedepartementet var i stand til å oppnå tilbake i oktober 2023 er ikke det de klarte i november 2023, og det er ikke det de klarte før Rafah-invasjonen og nå med angrepet på Nord-Gaza.

Nøkkelen i alt dette er at ting ikke er statiske. Det er ulike mønstre i konflikten. Først luftangrepene, så bakkeinvasjonen, så en pause, og luftangrepene som starter opp igjen. Og dette skifter over hele Stripa og tempoet i ting endrer seg ned til gatenivået.

Går vi tilbake til palestinernes motstandskraft, mange av dem drar tilbake til de samme områdene og prøver å samle inn data om et tap. Men man må forstå, det er ikke bare ruinene som ikke blir gjort rede for. Prosessen med å kunne rapportere det, ha signalet, ha den type forbindelse for å kunne rapportere gjennom en av de ulike plattformene, prosessen med å få vitnene, ha riktig type dokumentasjon for å kunne identifisere en person, bevise hvem denne personen er. Det er bare noen av utfordringene.

Hvorfor palestinere frykter å rapportere om slektningers død

[Noe annet er] å ha de riktige typene insentiver til engang å rapportere et dødsfall. Og hva mener jeg med det? Basert på noen av mine samtaler med palestinere som har vært i Gaza, det er noen mennesker som har et større insentiv til å prøve å fastslå dødsårsaken og identiteten til en person. Men du må melde dødsfallet gjennom helsedepartementet og de må utstede dødsattesten. Det sertifikatet vil fungere som bevis og tillate for eksempel ei enke å kunne fortelle verden at hennes ektemann, kanskje alle hennes brødre, eller hennes foreldre, eller hennes barn, har blitt slaktet. Kanskje hun også kan få litt lettelse, noen midler, noen donasjoner som kan lette hennes evakuering. Så det er denne typer mennesker som kan ha hatt en drivkraft.

Men det vi vet er at menneskene som jobber i den sivile sektoren i Gaza, i mange av disse helseinstitusjonene, for eksempel, de er, bare på grunn av hvordan styresettet i Gaza pleide å eksistere før oktober 2023, alt som er som skjer der borte, faller inn under paraplyen til de lokale myndighetene. Og disse lokale myndighetene anses av den israelske okkupasjonen som terrorister og stridende. Så følgelig kan det hende at de som kan være leger i disse fasilitetene, deres familiemedlemmer, noen av dem, ikke ønsker å rapportere om dødsfallene av frykt for represalier. De ønsker kanskje ikke å være tilknyttet denne personen som i øynene til internasjonal humanitær rett og vår menneskelige samvittighet er sivil, men som av IDF kan anses som en militær stridende.

Så, nå, hvem som helst kan ved å rapportere ikke bare ved deres telefon geospores og deres posisjon bestemmes bare fordi de dro og avdekket døden til en person og dens årsak, men de utsetter også alle deres familiemedlemmer for kollektiv straff, som er en uttalt eksplisitt forbrytelse, men er noe som kontinuerlig praktiseres i Gaza eller på Vestbredden, med riving av hele familiers hjem basert på bare én persons handlinger.

Der de vet at kollektiv straff vil bli påført dem har de neste 70 eller 80 familiemedlemmene ikke noe insentiv til å være tilknyttet denne personen, fordi de alle kan bli «legitime» mål på grunn av denne personen. Og når du kombinerer dét med hele befolkningen, det er i hovedsak hele Gazas befolkning.

De fleste tar en viss grad av risiko ved å rapportere. Og graden av det kan være annerledes. Jeg tror aldri vi vil få vite det virkelige dødstallet. Jeg har arbeidet med og prøvd å pakke ut aspekter av det de siste månedene. Jeg tror det eneste jeg kan si er at jeg kan framheve utfordringene, men det er så vanskelig å gi deg et tall. Jeg respekterer virkelig hva folkene på Hopkins har gjort i noen av de andre anslagene. Jeg synes vi bør se på alle anslagene, ikke sant? Vi må forstå fordelene, styrkene, metodikkene til alle disse observasjonene.

Jeg frykter at tilstanden hvor verden er på vei er at vi trenger å informere om framtidige kriser. Hvordan utstyrer dere dere med dataovervåkingsverktøy dersom dere opplever hva Gazas befolkning opplever? Jeg håper og ber om at noe slikt aldri vil skje igjen.

BM: Du sa tidligere: «Over én million mennesker som lever i Gaza. Jeg føler meg ikke komfortabel med å si at det er over to millioner.» Jeg syntes det var en ganske veltalende uttalelse. Du ønsket å snakke om din personlige opplevelse på Vestbredden. Kanskje det er noe du vil dele.

BI: Det er så mye å si om alle nivåer av det. Én ting jeg la merke til er at når jeg møter en palestiner i Øst-Jerusalem, vil de si noe sånt som, det er vanskelig for oss, men hva med denne personen i denne byen eller i denne landsbyen i en annen del av Vestbredden? Når jeg møter noen andre i en annen del av Vestbredden, vil de si, men hva med denne personen i denne byen eller denne landsbyen eller denne flyktningleiren på Vestbredden? Og når jeg møter dem, sier de, men hva med våre brødre og søstre i Gaza? Og så når jeg snakker med noen i Gaza, som er i sør, sier de hva med menneskene i nord? De har det verre enn oss. «Jeg har spist ost de tre siste ukene. Men de har sannsyligvis ikke spist noenting.»

Graden av motstandskraft er eksepsjonell. Men jeg har problemer med ordet resiliens fordi resiliens innebærer at de har en viss grad av valg, men de har ikke noe valg. Dette må de gjøre hvis de skal overleve. Deres overlevelse er så veltalende, og måten de gjør det på er så empatisk, så poetisk.

Jeg hater å velge én ting fordi jeg har sett så mye. Det virker som det verste jeg så, eller velger å reflektere over i dette øyeblikket, og det er nivået av seksualisert vold som blir begått mot palestinerne. Jeg vet at vi så rapporter om det, og det har vært detaljert om hva som skjer ved sjekkpunkter, i disse fangeleirene. Jeg hater også ordet fengsel fordi dette ikke er fanger eller internerte i egentlig forstand. Dette er mennesker som har blitt bortført fra deres hjem. Gisler. Det er mer presist. Disse palestinske gislene bli utsatt for forferdelig seksualisert vold – de blir voldtatt, sodomisert.

Jeg mener, det finnes alle typer forbrytelser, men seksualiserte forbrytelser er så vanskelige å forstå. Selv bare å lese disse rapportene, de er grusomme. Men da jeg førstehånd så barn bli voldtatt offentlig … det var nattestid, muligens skulle de til morgenbønnen eller krysse et sjekkpunkt. Etter å ha vært vitne til det, jeg kunne bare ikke tro at det var mulig. Hvordan gjør man dette? Jeg vet ikke om jeg har et svar på hvordan et menneske kan finne på denne typen «kreativ» kriminalitet, men også utføre den, og så har disse soldatene disse frydefylle gledesuttrykkene i deres ansikter.

BM: Bilal, har du noen siste ord du vil dele?

BI: Jeg vil si til det globale medisinske fellesskapet, dere må ikke glemme deres kolleger i Palestina. Dette er mennesker, akkurat som dere. De har de samme ønskene, de samme håpene, de samme ambisjonene.

Når jeg snakker med noen av medisinstudentene ved de nå ødelagte universitetene i Gaza, snakker mange av dem om å fortsette deres medisinske utdanning. Noen av dem snakker om å prøve å fullføre deres eksamener. De prøver å gjøre nettkurs eller noe med universitetene på Vestbredden eller med de begrensede nettfasilitetene de har tilgang til.

Igjen, situasjonen for antallet av disse sykehusene fortsetter å endre seg, og først og fremst fordi palestinere gjenoppbygger disse fasilitetene. Israelerne ødelegger dem, men Gazanerne finner skrap for å gjenoppbygge dem. En lege i Gaza sendte meg tekstmeldinger noen netter og fortalte meg hvordan han drømte om å ville spille fotball. Han var glad for å snakke om noe han hadde en lidenskap for, som ikke handlet om volden og døden i Gaza, som fikk ham til å føle seg normal.

De er mennesker akkurat som oss. De vil ikke at den eneste samtalen med dem skal handle om hva de opplever hver eneste dag, eller at de ikke en gang har tilgang til et toalett. Han sa på spøk til meg: «Ikke bekymre deg. Jeg tror vi alle har udiagnostisert søvnløshet, eller vi har utviklet nye søvnmønstre.»

Summingen av dronene, det er sannsynligvis en av de hyppigste talememoene jeg får fra Gaza- og WhatsApp-meldinger. Lyden av dronene om natta, selv om det ikke er noen luftangrep eller skudd. De ørestikkende dronelydene som normalt ville drevet enhver til vanvidd. De har måttet leve gjennom dette i over ett år. Han sa også: «Vi har alle en haug med luftveisinfeksjoner. Vi har sannsynligvis det sterkeste immunforsvaret nå.» Selv om han sa det på en spøkefull måte, sa han at det var så trist at selv legene er pasienter og ofre.

Noen av legene som ble bortført og som nå er løslatt, og nå går tilbake til deres arbeid, noen ganger etter måneder med tortur, seksuelle overgrep og vold, med sodomisering, voldtekt, håndjern, bind for øynene, tvunget til å kysse soldatenes føtter og alle typer fornedrelser og dehumanisering, de kommer tilbake etter alt dette, dersom de blir løslatt, og arbeider og yter omsorg igjen. Det er historien om Gaza. Det er historien om hva en palestiner er i den sanneste betydning av hva de kan utrette. Og jeg tror vi alle til en viss grad trenger å skamme oss.

BM: Bilal, takk for ditt kraftfulle vitnesbyrd.