Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius og ministerpresident Manuela Schwesig i Bundesland Mecklenburg-Vorpommern (begge sosialdemokrater, SPD) innviet den 21. oktober 2024 Commander Task Force (CTF) Baltic, et taktisk marinehovedkvarter for NATO, i Rostock. Den umiddelbare oppgaven til CTF Baltic er å etablere et såkalt «maritimt situasjonsbilde» i Østersjøen som del av NATOs krigsoffensiv mot Russland.
I hans tale etterlot Pistorius ingen tvil om hva dette dreier seg om. Ikke forsvar av frihet og demokrati – som det står i den offisielle propagandaen – men å håndheve håndgripelige imperialistinteresser. «Østersjøen har alltid vært et veiskille for europeisk historie og er mye mer enn bare en vannvei,» sa forsvarsministeren. «Det er en viktig korridor for handel, militær mobilitet og energisikkerhet. Det er et strategisk område av stor geopolitisk betydning og ei frontlinje i vårt kollektive forsvar mot utviklende trusler.»
Og videre: «Det viktigste er at sikkerheten i Østersjøregionen er uløselig knyttet til Europas sikkerhet som helhet. Regionens betydning har blitt enda tydeligere i lys av Russlands pågående aggresjon i vårt umiddelbare nabolag.»
Hovedaggressoren i Europa er faktisk ikke Russland, men NATO-maktene. Gjennom deres mangeårige militære omringing av Russland provoserte de bevisst fram Putin-regimets reaksjonære intervensjon i Ukraina. Nå eskalerer de konflikten videre og videre for å sette det ressursrike landet under økt militært press, og for til slutt å underkaste det seg.
«Vi må sørge for at Putin ikke får hans vilje. Vi må forsvare oss og gjøre alt vi kan for å støtte våre partnere på NATOs østflanke», truet Pistorius. Med innvielsen av CTF Baltic har «Tyskland igjen tatt et skritt framover og er beredt til å vise ansvar og ta ledelsen som en global handels- og sjøfartsnasjon i Østersjøregionen.»
Tysk imperialisme, som allerede ekspanderte voldsomt østover under de to verdenskrigene på 1900-tallet, og i prosessen begikk forferdelige forbrytelser, ser på etableringen av NATO-hovedkvarteret under tysk ledelse som en anledning til å øke sin militære tyngde i NATO og spesielt i Nord- og Øst-Europa. Pistorius la ikke skjul på at dette handler om å forberede for åpen krig mot Russland.
Hovedkvarteret vil «spille en avgjørende rolle i utarbeidelsen av militære situasjonsrapporter og i responsen på regionale utfordringer, inkludert beskyttelse av interessene til NATOs medlemsland mot aggressive handlinger, spesielt med tanke på Russlands nærhet», erklærte Pistorius. Det ville «også spille en nøkkelrolle i å promotere samarbeid mellom marinene i Østersjøregionen, forbedre interoperabilitet og sikre rask utplassering av styrker når det er nødvendig.»
I flere intervjuer ved begynnelsen av året hadde Pistorius allerede uttalt at Tyskland må forberede for en direkte militær konfrontasjon med Russland. Siden den gang har denne vanvittige planen blitt systematisk ført fram. Den tyske regjeringen retter hele sin struktur mot krig, sender kamptropper til Litauen direkte på den russiske grensa, og skal stasjonere amerikanske langtrekkende missiler i Tyskland rettet mot Moskva. Nå støtter den også Biden-administrasjonens beslutning om å gi Kiev tillatelse til å angripe mål dypt inne i Russland med langtrekkende missiler. Ved å gjøre det provoserer landet fram en militær respons fra atomvåpenmakten.
Som respons på innvielsen av CTF Baltic kalte Moskva 22. oktober den tyske ambassadøren, Alexander Graf Lambsdorff, inn på teppet. Ambassadøren ble informert at «dette trekket fra de styrende kretsene i Tyskland viderefører den snikende revisjonen av resultatene fra den andre verdenskrig og militariseringen av landet», uttalte det russiske utenriksdepartementet i en offisiell pressemelding.
Det er «et grovt brudd» på To Pluss Fire-avtalen. Washington, Brussel og Berlin må «være klar over at utvidelsen av NATOs militære infrastruktur inn på det tidligere DDRs [Øst-Tyskland] territorium vil ha ekstremt negative konsekvenser, og vil ikke gå uten Russlands korresponderende repons».
Det er åpenbart at etableringen av et NATO-hovedkvarter på det tidligere DDRs territorium bryter med «Traktaten om Det endelige oppgjøret med respekt på Tyskland» av 12. september 1990, den såkalte To Pluss Fire-traktaten. Artikkel 5, paragraf 3 i traktaten fastsetter: «Utenlandske styrker og atomvåpen eller deres bærere skal ikke stasjoneres eller utplasseres i denne delen av Tyskland.»
CTF Baltic i Rostock er under en tysk admirals kommando. Mens stillingen som hans stedfortreder i utgangspunktet blir besatt av en polsk admiral, og stillingen som stabssjef av en svensk offiser. Underordnede lederstillinger fylles også av personell fra forskjellige nasjoner.
I tillegg til Tyskland er personell fra 11 andre nasjoner involvert i CTF Baltic: Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Latvia, Litauen, Nederland, Polen og Sverige. Alle disse landene er NATO-medlemmer. Selv i fredstid kan militært personell fra disse og andre partnerland fylle 60 av 180 multinasjonale stillinger i CTF Baltic. Under krise eller konflikt kan staben vokse til opptil 240 stillinger. Nasjonalt ansvar skal endres minst hvert fjerde år.
Putin-regimets fordømmelse av bruddet på To pluss fire-avtalen understreker også den reaksjonære karakteren av det post-stalinistiske oligarkiet i Russland selv. Avtalen fra 1990 forseglet restaureringen av kapitalismen på DDRs territorium. Det stalinistiske byråkratiets påfølgende oppløsing av Sovjetunionen skapte til slutt forutsetningen for den uhemmede utvidelsen av NATO opp til Russlands grenser. Putin-regimet reagerer på dette med en reaksjonær blanding av servile appeller til de vestlige «partnerne» og ekstreme militære trusler.
Kreml responderte i september på NATOs planer om å la Kiev angripe Russland med vestlige langtrekkende misiler ved å stramme inn landets nukleære doktrine. På et møte i det russiske sikkerhetsrådet advarte Putin at Russland forbeholder seg retten til å «bruke atomvåpen i tilfelle aggresjon mot Russland og Hviterussland».
Det nye NATO-hovedkvarteret og marinebasen i Rostock er uunngåelig potensielle mål for konvensjonelle eller til og med taktiske kjernefysiske missilangrep i tilfelle krise eller krig.
Innbyggere i Rostock og hele Tyskland og Europa må ikke forbli under illusjonen at den militære oppbyggingen av marinebasen i Rostock vil øke sivilbefolkningens sikkerhet. Rostock ble nesten fullstendig ødelagt en gang før fordi det var et strategisk militært mål. Heinkel-fabrikkene i Rostock og Rostock-Warnemünde produserte militærfly for det tyske Luftwaffe (luftvåpenet) under den andre verdenskrig. Fra juni 1940 til august 1944 slapp britiske og amerikanske fly rundt 4 000 tonn bomber på Rostock og Warnemünde under totalt 16 store luftangrep.
Ved slutten av krigen var 85 prosent av Rostocks boliger og 42 prosent av kommersielle bygninger ødelagt eller skadet. På grunn av evakueringer ble befolkningen halvert fra 1940 og ved slutten av krigen, fra 130 000 til 60 000. Fra 1940 til 1944 mistet 617 mennesker livet i luftangrepene på Rostock, deriblant over 100 utenlandske arbeidere og krigsfanger.
Totalt døde over 60 millioner mennesker over hele verden i den andre verdenskrig.
Denne krigen ble hensynsløst forberedt av de imperialistiske kretsene i Tyskland med overføringen av makt til Hitler, den illegale opprustingen av Reichswehr (de væpnede styrkene) og den antisemittiske og rasistiske hetsen mot jøder og befolkningene i Øst-Europa.
Det avgjørende spørsmålet i dag er å advare arbeidere over hele verden om den overhengende faren for en tredje verdenskrig, med enda større destruktivt potensial og å mobilisere dem mot den. Kapitalistregjeringenes planer om å utgyte enda mer blod, øse flere milliarder inn i de nåværende krigene, utvide deres krigsmaskiner og angripe arbeidernes levestandarder og sosiale rettigheter for å finansiere disse forbrytelsene, må stoppes. Dette krever byggingen av en internasjonal sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen mot imperialistkrigen og dens rotårsak, det kapitalistiske profittsystemet.