Den endelige avtalen som kommer ut av den siste internasjonale klimakonferansen, COP29, som søndag ble avsluttet i Baku, Aserbajdsjan, er nok en tom avtale. Den avslører verdens kapitalistregjeringers manglende evne til å redusere økende klimagassutslipp og bekjempe den pågående og akselererende økologiske krisa forårsaket av global oppvarming.

Hovedkunngjøringen er det såkalte finansmålet Baku Finance Goal, utviklede lands «forpliktelse» på $ 300 milliarder i året til utviklingsland innen 2035, og oppskaleringen av dette beløpet til $ 1,35 billioner ved bruk av offentlige og private kilder.

Dersom slike finansmidler hadde vært dedikert til å håndtere klimaendringer for 40 år siden ville disse ressursene sannsynligvis vært tilstrekkelige til å avverge krisas verste konsekvenser. Og hadde advarslene om fortsatte utslipp av klimagasser som ble laget for internt bruk av fossile brenselselskaper som ExxonMobil og offentlig uttalt til Kongressen av forskere som Carl Sagan faktisk blitt aktet, da ville globale temperaturer ha nådd toppnivåene på midten av 2000-tallet, og uttrykket «ekstremvær» ville aldri ha kommet inn i menneskehetens leksikon.

Men i dag er slike summer en dråpe i bøtta. En artikkel publisert i tidsskriftet Nature i år estimerer at innen 2035 vil det være en permanent inntektsreduksjon globalt som følge av klimaendringer på mer enn $ 10 billioner i året, i 2005-dollar. Artikkelen anslår klimaendringenes kostnader innen 2049 til årlig å bli fra $ 38 billioner til $ 59 billioner.

Disse kostnadene som skyter til værs er det direkte resultatet av de manglende avbøtende tiltakene i flere tiår kombinert med den økte forbrenningen av fossile brensler. Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren har gått opp fra rundt 340 deler per million (ppm) i 1984 til i dag rundt 425 ppm. De årlige CO2-utslippene per innbygger har økt fra 4,1 billioner tonn til 4,7 billioner tonn. Havnivåene har siden 1880 steget med 8 til 9 tommer.

Nå indikerer de siste rapportene fra Europas Copernicus Climate Change Service, som måler stigningen i globale temperaturer ved å bruke ei grunnlinje fra perioden 1850 til 1900, at det er «så godt som sikkert» at den årlige gjennomsnittstemperaturen i 2024 vil bli mer enn 1,5 ºC (grader Celsius) over før-industrielt nivå, og trolig vil bli mer enn 1,55 ºC varmere.

De 15 siste av foregående 16 månedene har vært 1,5 ºC varmere enn det førindustrielle gjennomsnittet. Oktober var 1,65 ºC over det førindustrielle nivået, den nest varmeste oktobermåneden registrert, bare forbigått av oktober 2023. De 12 siste månedene har vært vitne til en gjennomsnittlig temperaturøkning på 1,62 ºC.

Ifølge Copernicus: «Det gjennomsnittlige temperaturavviket for resten av 2024 må falle til nesten null for at 2024 ikke skal bli det varmeste året.»

Farene ved stigende temperaturer gjenspeiles i FNs miljøprograms Emissions Gap Report publisert i forrige måned, som bemerker at det må bli et 42 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030 for å ha noen sjanse til å bringe oppvarmingen til under 1,5 grader Celsius. Rapporten advarer også at selv om full implementering av reduksjoner som allerede er avtalt faktisk skulle bli iverksatt, vil oppvarmingen fortsatt nå 2,6 ºC. En videreføring av dagens utslippsnivå vil se en temperaturøkning på 3,1 ºC.

Og som verden har vært vitne til det siste tiåret, til og med en oppvarming på mindre enn 1,5 ºC fører med seg enorme nivåer av død og ødeleggelse. Bare i USA har det vært 24 hendelser av ekstremvær som har kostet minst $ 1 milliard. På verdensbasis når skadene hvert år hundrevis av milliarder, med millioner av mennesker drevet på flukt og titusenvis av dødsofre.

Svært få av disse anliggendene, og de reelle kostnadene involvert, fant deres vei inn i diskursen i Baku. Tine Stege, klimautsending fra Marshalløyene, bemerket: «Vi forlater med en liten brøkdel av den finansieringen klimasårbare land har presserende behov for. Det er ikke på langt nær nok.»

Dersom den globale oppvarmingen øker til 2 ºC er det sannsynlig at Marshalløyene, så vel som andre øynasjoner, rett og slett vil forsvinne under havet der havnivåene fortsetter å stige.

Det reelle målet for COP29, som det har vært tilfellet for flere av de siste klimatoppmøtene, var å finne ut nye måter å spekulere på karbonutslipp gjennom «karbonkreditter» og «klimafinansiering», med bruk av klimaendringer som en annen måte for borgerskapet å kunne berike seg.

Den fossile brenselindustrien spilte en prominent rolle i diskusjonene, med minst 1 773 delegater fra ulike kull-, olje- og gassselskaper til stede. Chevron, ExxonMobil, SOCAR (det statseide oljeselskapet i Aserbajdsjan) og TotalEnergies (et fransk olje- og gasselskap) sponset alle COP29, sammen med PR-foretaket Teneo, som har mangeårige forbindelser til energiindustrien og spilte en rolle i Enron-konkursen i 2001.

Forøvrig, som for tidligere klimaavtaler, er det ingen reell mekanisme på plass for faktisk å tvinge land, spesielt USA, Kina, India og land i Europa, verdens største utslippskilder, til å begrense deres produksjon av klimagasser. Et angivelig «rammeverk» ble satt opp i 2015 under Paris-avtalen, der de utviklede nasjonene, de som historisk sett er ansvarlige for utslipp av det aller meste av klimagasser, skulle bære hovedtyngden av kostnadene. Men det har aldri fungert fordi alle reduksjoner i siste instans anses å være frivillige.

Mer fundamentalt, slike avtaler har aldri fungert på grunn av de iboende motsetningene i det kapitalistiske økonomisystemet. FNs miljøprograms pressemelding for deres rapport tar spesifikt opp nødvendigheten for «reformen av den globale finansarkitekturen, sterk handling fra den private sektoren og internasjonalt samarbeid».

Men slike ting er umulige i en verden splittet mellom rivaliserende og krigførende nasjon-stater, mens selskaper er drevet av en nødvendighet for stadig større profitter. Klimaendringers bekjempelse, et globalt problem som krever globale løsninger, går på tvers av kapitalistklassens pengesterke og geopolitiske nasjonale interesser, og blir følgelig, i praksis, blankt avvist.

Som vist av antallet energilobbyister som var til stede i Baku er ikke klimasamtaler et sted hvor det diskuteres å redde jordas miljø, men snarere hvordan det kan ytterligere utnyttes. Massedøden forårsaket av global oppvarming og det enda større omfanget av død i ferd med å inntreffe, er for dette parasittiske og utdaterte sosiale sjiktet ganske enkelt kostnadene av å gjøre forretninger.