Australias Labor-regjering presset i går tre lovforslag gjennom det føderale parlamentet som sørger for masseoppsamlinger, omfattende deportasjoner, inkludert til land der immigranter blir utsatt for forfølgelse og andre vidtrekkende angrep på de demokratiske rettighetene til de mest sårbare delene av arbeiderklassen.

Immigrasjonslovene var blant 31 separate lovverk som ble hastet gjennom Senatet på parlamentets siste møtedag for året. Den febrilske lovgivende sesjonen, som involverte innskrenking og til og med suspendering av debatt, understreket hele det parlamentariske oppsettets antidemokratiske karakter. Vidtrekkende tiltak ble hastet igjennom, uten engang det gjengse utslitte påskuddet om gransking.

Ikke ett av lovtiltakene vil i noen vesentlig grad forbedre befolkningens livsvilkår eller sosiale betingelser. I stedet fokuserte de vesentlige lovforslagene på represjon, deriblant verdens første forbud mot at barn under 16 år får tilgang til sosiale medier, som dramatisk vil øke internettsensur. Andre åpner for massive utdelinger til selskapseliten, inkludert eiendomsutviklerne som er ansvarlige for boligkrisa.

Selv i denne reaksjonære konteksten skiller immigrasjonslovgivingen seg ut. I årevis har australske regjeringer, like mye Labor som Liberal-National, skapt globale presedenser for forfølgelse av flyktninger og immigranter, inkludert gjennom fristløs internering av asylsøkere på offshore-lokaliseringer som tilsvarer konsentrasjonsleirer.

Nå går en Labor-regjering enda lenger, der den vedtar politikk for innenlandsk respresjon som i sin substans ikke er annerledes enn tiltakene assosiert med USAs påtroppende president Donald Trump og andre fascistkrefter i Europa og internasjonalt.

Det viktigste tilleggsforslaget til migrasjonsloven ville mer nøyaktig vært beskrevet som en lov om massedeportasjon. Tjenestepersoner for immigrasjonsvesenet har innrømmet at mer enn 80 000 personer kan bli utvist fra landet i henhold til lovgivingen. Dette inkluderer mer enn 75 000 som angivelig ikke har et gyldig visum, så vel som de som har midlertidige visum.

Mekanismen for massedeportasjonen er fullstendig lovløs. Regjeringen vil betale ikke-navngitte tredjeland for å ta besittelse av de utviste immigrantene i en politikk som utgjør statlig menneskehandel. Disse landene trenger ikke å være underskrivere av Den internasjonale flyktningkonvensjonen, som fastsetter immigranters og asylsøkeres grunnleggende beskyttelser.

I den klareste indikasjon på programmets morderiske hensikter fratar lovgivingen regjeringen ethver ansvar for eventuelle konsekvenser av deportasjonene. Det er i hovedsak en innrømmelse av at utvisningene vil resultere i katastrofer, bl.a. fengsling på ubestemt tid, skader og til og med død.

Australias visumregime er notorisk drakonisk og er velkjent for å være diskriminerende, med borgere fra fattige utviklingsland ofte sperret for innreise. De som klarer å ankomme landet, deriblant flyktninger, blir ofte satt på midlertidige overgangsvisum, hvorav noen pålegger tyngende begrensninger for sysselsetting og hindrer tilgang til velferdsytelser, offentlig helsehjelp og andre nødvendigheter. Denne gruppa står overfor fullstendig usikkerhet om deres framtid.

Det er fullt mulig å bryte de tyngende og byråkratiske visumkravene uten egen skyld.

I USA har Trump lovet umiddelbart å deportere millioner av migranter når han innsettes i presidentvervet i januar. Han har gjort det klart at dette vil innebære mobiliseringen av repressive statsstyrker, inkludert militæret, i et program som uunngåelig vil involvere angrep på de borgerlige frihetene til breie deler av arbeiderklassen, uansett deres immigrasjonsstatus.

Labors plan for massedeportasjoner vil ikke være noe annerledes. I et land med 25 millioner mennesker utgjør de 80 000 immigrantene som umiddelbart er i siktene en ikke ubetydelig andel av befolkningen.

Australia er forøvrig, i likhet med USA, et land av immigranter. Anslagsvis 8,2 millioner australske innbyggere, eller nesten en tredjedel av befolkningen, er født i utlandet. Minst 48 prosent av befolkningen har en eller flere foreldre som er født i utlandet.

Omfanget av deportasjonene som forberedes, og landets demografiske sammensetning, setter scenen for vidtrekkende raid og Gestapo-type forlangender om bevis på immigrasjonsstatus. Lovforslagets autoritære karakter understrekes av dets utvidelse av ministerielle fullmakter, inkludert effektivt å oppheve kjennelser fra domstoler som besørger asylbeskyttelse til ikke-statsborgere, og baner vei for tyngende betingelser som kan pålegges dem, opp til internering eller potensiell deportasjon.

Det andre lovforslaget, som utfyller det første, gir mandat til at migranter som blir utvist fra landet «samarbeider med tiltakene for å sikre deres raske og lovlige fjerning», ellers kan de bli fengslet i opptil ett år.

Igjen, for å understreke lovgivingens fascistiske stamtavle, dette lovforslaget gir regjeringen fullmakter til å kansellere alle nye visumsøknader fra utpekte land som ikke aksepterer migranter fjernet fra Australia. Den klare inspirasjonen for tiltaket, som utvilsomt vil bli rettet mot både fattige land og de som er i trådkorset til amerikansk imperialisme og allierte land, er reiseforbudet som ble implementert av den første Trump-administrasjonen rettet mot nasjoner med muslimsk majoritet.

Det endelige lovforslaget besørger staten makten til å konfiskere mobiltelefoner fra flyktninger og immiganter som er internert. Lovverket er praktisk talt identisk med lovforslag som Labor motsatte seg da de var i opposisjon. Dets gjennomskuelige formål er å forhindre sårbare internerte fra å kommunisere med omverdenen, inkludert å rapportere tilfeller av overgrep og forfølgelse.

Den nye lovgivingen er kulminasjonen av en intensivert kampanje ført det siste året, hvor flyktninger og immigranter har blitt bakvasket.

Det har inkludert en febrisk kampanje mot ei liten gruppe flyktninger, som ble løslatt etter at Høyesterett i fjor fastslo at deres fristløse varetekt var ulovlig. Personene, hvorav noen tidligere var dømt for forbrytelser og hadde sonet deres straffer, har blitt utsatt for en nådeløs bakvaskelse fra media, så vel som regjeringen, som gjentatte ganger har tilsluttet seg Liberal-National-koalisjonen for å innføre straffende begrensninger, deriblant tvungen bruk av fotlenker.

Regjeringsledere, deriblant immigrasjonsminister Tony Burke, har rast mot «kriminelle» flyktninger, og erklært med Trump-begreper: «Vi vil ikke ha dem her.» Samtidig har Labor og Koalisjonen gjort syndebukker av immigranter for å ha forverrede den sosiale krisa, inkludert rekordhøye boligpriser, som faktisk har blitt produsert av ei spekulativ boble til fordel for eiendomsutviklerne og de ultra-rike.

Labors rolle i dette siste angrepet er ikke tilfeldig. Antiimmigrantfremmedfrykt er i dette partiets DNA, som eksplisitt ble grunnlagt på den rasistiske Hvitt-Australia-politikken for å ekskludere ikke-europeiske migranter fra landet. De siste tiårene har Labor gått i spissen for angrep på asyl, blant annet gjennom innføring av obligatorisk internering av flyktninger som på 1990-tallet ankom Australia «ulovlig», og gjenåpningen i 2012 av offshore-interneringsleirer.

Den australske Labor-regjeringens program er slående likt den britiske Labour-regjeringens. Begge håndhever de deportasjoner og gjøre syndebukker av migranter der de styrer for de rike. Mens den britiske Labour-administrasjonen opphever oppvarmingstilskudd til pensjonister om vinteren, har den australske Labor-regjeringen ledet den største reverseringen av arbeiderklassens levestandarder på flere tiår, med ferske tall som viser en gjennomsnittlig nedgang i kjøpekraft på ni prosent de tre siste årene.

Begge deltar i det amerikansk-israelske genocidet på palestinere i Gaza, NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina og forberedelsene til en katastrofal krig med Kina, deriblant gjennom deres AUKUS-pakt med USA som er en cockpit for krigsforberedelser og militarisering av regionen Indo-Stillehavet.

De gamle sosialdemokratiske partienes åpne adoptering av ytre høyre-politikk, som for tiår siden brøyt enhver forbindelse til arbeiderklassen og har blitt ulegerte instrumenter for finanskapitalen, påminner Lenins karakterisering av imperialismen og alle dens agenturer som «reaksjon over hele fjøla». Imperialistregjeringer, uansett deres nominelle politiske farge, fraskriver seg demokratiets staffasje under betingelser av den globale kapitalismens sammenbrudd, og vender seg til et autoritært program for å undertrykke sosial masseopposisjon og håndheve politikk for krig.

Det understreker det faktum at den reelle og voksende faren for fascisme ikke kan bekjempes innenfor rammeverket av offisiell kapitalistpolitikk, eller i regi av dens representanter. I avslørende kommentarer har ledere av den stadig mer høyreekstreme australske opposisjonen Liberal-National Coalition skrytt av at de allerede fastsetter immigrasjonspolitikken.

Som Socialist Equality Parties har insistert på, kampen mot faren for fascisme krever en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, basert på perspektivet om å få slutt på kapitalistsystemet som er kilden til det stadig dypere barbariet, og begynne den sosialistiske transformasjonen av samfunnet. Det betyr en kamp for den internasjonale enheten av arbeidende mennesker overalt, i opposisjon til styringselitens nasjonalisme og fremmedfrykt.