I løpet av den siste uka har det brutt ut betydelige protester over hele USA mot Trump-administrasjonens fascistiske angrep på immigranter. Demonstrasjoner har funnet sted i større byer som New York, Chicago, Houston, Detroit og San Diego, så vel som i mindre byer på tvers av sørstatene og i Midtvesten, inkludert i Arkansas, Georgia, Iowa og Missouri.

Protester i Los Angeles i helga og på mandag eskalerte tirsdag til at skoleelever forlot skolene, med hundrevis av videregående elever som deltok. Tilsvarende walkouts har også forekommet i byer på tvers av California, Texas, Michigan og andre delstater. I dag er det ventet store demonstrasjoner over hele landet, inkludert i hovedstadene i flere delstater, under banneret «50501 Movement» (50 delstater, 50 protester, én dag), som har bredt seg raskt på nettet de siste dagene.

Disse protestene er et betydelig uttrykk for voksende opposisjon og avsky over handlingene til Trump-administrasjonen, som på bare to uker har igangsatt et frontalangrep på immigrantarbeidere som en spydspiss for en breiere krig mot arbeiderklassen og avviklingen av demokratiske rettigheter.

Trump har sløyet føderale byråer, forsøkt å fryse utlegg i blatant brudd på Konstitusjonen, og satt i gang avviklingen av offentlig utdanning og andre sosiale programmer. Ansvaret for å kutte sosiale tjenester har blitt tildelt verdens rikeste mann, Elon Musk, som opererer regjeringen som om den var hans eget private selskap – dikterer massesparkinger, stiller ultimatum til føderalt ansatte og konsoliderer makt i et ikke-valgt «Department of Government Efficiency».

I sentrum for Trumps agenda er påstanden om ukontrollert utøvende makt og et presidentdiktatur. Han har erklært en fabrikkert «invasjon» ved den sørlige grensa, utplassert militæret under US Northern Command (NORTHCOM) for å «forsegle» grensa og overstyre immigrasjonslov, og gått for å forvandle Guantanamo Bay til en massiv immigrantkonsentrasjonsleir og Latin-Amerika til et gigantisk amerikansk fengsel. Hans utøvende ordrer baner vei for massedeportasjoner, allerede påbegynt, og påkallelsen av Oppstandsloven som grunnlag for krigsrett.

Under disse betingelsene har Det demokratiske partiet respondert med taushet og lammelse. Selv når de er i mindretall gjør republikanerne alt for å forhindre, anvende filibustere og dra regjeringen ned til en stillstand. Som kontrast, demokratene, selv når de har et flertall behandler republikanerne som en ustoppelig kraft, ute av stand til å bli motarbeidet på noen meningsfull måte.

Denne passiviteten har blitt så åpenbar at Edward Luce, en av etablissementets fremste spaltister i Financial Times, denne uka offentlig kalte dem ut. Under overskriften «Mens demokratene sover» skrev Luce på mandag: «Å hevde at USAs minoritetsparti er for døddrukne til å kunne samle seg ville være imøtekommende.»

Luce bemerket: «Demokratene kunne ha blokkert bekreftelseshøringer for Trump-nominerte – hvorav mange ville blitt ledd ut av kammeret i den svunne tiden. En eneste republikaner, Alabamas Tommy Tuberville, frøys alle av Joe Bidens militære utnevnelser i nesten hele 2023. Men demokratene følger den vanlig orden.» Med andre ord, mens Trump kjører med veivals over det som gjenstår av konstitusjonelt styre, insisterer demokratene på business as usual.

New York Times har også tidvis notert seg demokratenes passivitet. En artikkel tidligere denne uka med overskriften «‹Vi har ingen helhetlig melding›: Demokrater strever med å motsette seg Trump», sier: «I private møter og ved offentlige arrangementer framstår valgte demokrater uten ledere, uten ror, og splittet. De er uenige om hvor ofte og hvor hardt de skal motsette seg Mr. Trump. De har ingen felles forståelse av hvorfor de tapte valget, for ikke å si om hvordan de kan vinne i framtiden.»

Men det er ikke, som Times hevder, et spørsmål om forvirring eller uorden. Om demokratene ikke handler er det fordi de ikke vil handle.

Dette er et parti som aldri har hatt problemer med å ta raske og besluttsomme grep når de ble konfrontert med streik eller motstand fra arbeiderklassen. Under Biden arbeidet administrasjonen med Kongressen for å forebygge en jernbanestreik i 2022, og tvang gjennom en kontrakt som arbeiderne tidligere hadde avvist. Den samme Biden-administrasjonen hadde tilsyn med den brutale undertrykkelsen av protester mot genocidet i Gaza, og slo seg sammen med republikanere for å sverte demonstranter som «antisemitter» i et forsøk på å undertrykke motstanden mot amerikansk imperialismes støtte til israelske krigsforbrytelser.

Når det kommer til Trump og fascistene rundt ham har deres primære bekymring alltid vært amerikansk imperialismes strategiske interesser. Den første riksrettstiltalen mot Trump hadde ingenting å gjøre med hans angrep på demokratiet eller hans kuppkonspirasjoner, men var sentrert om utenrikspolitikken i Ukraina. Nå, mens Trump tar en wrecking ball [ei demoleringskule] til Konstitusjonen, er det ingen antydning om en riksrettstiltale. De korte referansene til Trumps eksistensielle trussel mot demokratiet og hans fascistiske politikk som dukket opp de siste ukene av presidentvalgkampen har forsvunnet.

Taushet innebærer samtykke. Demokratene frykter at selv et symbolsk uttrykk for motstand kan provosere fram en bevegelse nedenfra som de ikke vil kunne kontrollere. Deres overordnede bekymring er å kvele enhver genuin oppoisjon og opprettholde samarbeidet med deres fascistiske «kolleger» over midtgangen.

Etter å ha overlevert Det hvite hus i en «sømløs overgang» og ønsket Trump «suksess» i hans presidentskap, har ikke Biden kastet bort tid for å sikre hans økonomiske framtid. Han har signert med det Los Angeles-baserte Creative Artists Agency (CAA), eid av den franske milliardæren François-Henri Pinault, for å arrangere lukrative selskapsforedrag – der han utvilsomt vil levere floskler om «Amerikas sjel» til $ 400 000 per tale.

Pseudo-venstre, det vil si, organisasjonene i den øvre middelklassen som opererer i og rundt Det demokratiske partiet, spiller også deres tildelte rolle.

Magasinet Jacobin, hovedpublikasjonen tilknyttet Democratic Socialists of America (DSA), publiserte en artikkel med overskriften «Trump var ikke diktatoren på dag én han lovet å være». Den hevder at mens Trump har utstedt en kryild av utøvende ordrer, utgjør disse bare «en noe dristigere utøvelse av presidentmakt enn det som er vanlig for en påtroppende president, men ingenting som nærmer seg utøvelse av diktatorisk makt».

Det vil si, ifølge Jacobin er det ikke er noe å bekymre seg over, demokratene fungerer som en normal opposisjon og business as usual kan fortsette.

Det er nå indikasjoner på at Bernie Sanders og hans organisasjon, «Political Revolution», søker å få kontroll over protestene mot angrepene på immigranter, inkludert de som finner sted i dag. Man må si det i klare ord: Sanders og hans likesinnede bærer et betydelig ansvar for Trumps gjenkomst ved å kanalisere opposisjonen inn i Det demokratiske partiet og Biden-administrasjonen. Og nå er de på gang igjen.

Gjenkomsten av Trump er en politisk fiasko for Det demokratiske partiet og burde markere dets dødsstøt som politisk organisasjon. Opposisjon vil utvikles og er under utvikling, som de voksende protestene over hele landet viser. Det avgjørende spørsmålet nå er et av politisk perspektiv.

Kampen mot Trump kan ikke underordnes Det demokratiske partiet eller dets pseudo-venstre-satellitter. Opposisjonen må bevisst utvikles til en bevegelse av arbeiderklassen, rettet ikke bare mot Trump og republikanerne, men mot hele det politiske etablissementet. Kampen mot diktatur, krig og sosiale ødeleggelser må ta form av en direkte offensiv mot kapitalistsystemet, i USA og internasjonalt.