I forkant av Tysklands valg til Forbundsdagen multipliseres artikler i de borgerlige mediene som promoterer Die Linke (Venstrepartiet) og forsøker å presentere partiets førstekandidat Heidi Reichinnek som en ny venstreorientert galjonsfigur. Der Spiegel skriver i en artikkel om «hypen rundt Heidi» at hun har «bli litt berømt», er «hennes partis internettkjendis», en «venstreorientert influencer» og «nå noe av ei stjerne».
Süddeutsche Zeitung introduserer et nylig intervju med Reichinnek med ordene: «Det er kvinnelige politikere som har velgere. Heidi Reichinnek har fans.» Og selv den tradisjonelt høyreorienterte pressen publiserer veritable reklameartikler om «Heidi» og Die Linkes valgkamp. «Heidi og Jan [van Aken – Die Linkes partileder og andre lederkandidat i den føderale valgkampen] mot ‹de på toppen›» var overskriften på en artikkel i mandagens konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung. Før det dukket det allerede opp en rapport i dette talerøret til Frankfurt-børsen under overskriften: «Parti på opptur: På Tiktok har Die Linke lagt [Kristelig-demokratisk union-partileder Friedrich] Merz bak seg.»
Årsaken til propagandaoffensiven er ikke vanskelig å forstå. Styringsklassen er nervøs som respons på masseprotestene mot det åpne samarbeidet fra Den kristelig-demokratisk union (CDU), Det fri-demokratiske partiet (FDP) og Sahra Wagenknecht-alliansen (BSW) med fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD), og Det sosialdemokratiske partiet (SPD) og De grønnes høyreorienterte og antiflyktningpolitikk. Den frykter at opposisjon mot fascisme og krig og de stadige angrepene på demokratiske og sosiale rettigheter vil fortsette å vokse og anta selvstendige former.
For å forhindre dette trenger makthaverne Die Linke. Et parti hvis forgjenger, SED/PDS, var det tidligere stalinistiske statspartiet i Den tyske demokratiske republikken [DDR, Øst-Tyskland] og er assosiert med undertrykkelsen av arbeiderklassen og den påfølgende gjeninnføringen av kapitalismen. Og et parti som på grunn av denne historien og dets høyreorienterte, prokapitalistiske politikk generelt har vært hatet av arbeidere og unge siden den gang.
Ved det siste forbundsvalget i 2021 mistet Die Linke mer enn to millioner velgere. Partiet fikk bare 4,9 prosent av de avgitte stemmene, en nedgang på 4,3 prosent fra 2017. I motsetning til hva media har antydet får ikke Die Linke for tiden noen ny masseoppslutning, men ligger i stedet på bare 5 eller 6 prosent i de siste meningsmålingene, knapt over nivået for fire år siden.
Det faktum at noen av Reichinneks videoer og taler går viralt på sosiale medier er utvilsomt knyttet til den voksende opposisjonen mot den fascistiske trusselen, spesielt blant unge velgere. Men de som seriøst ønsker å slåss mot den høyreorienterte faren, vil ikke finne noe levedyktig perspektiv i Reichinnek, bare moralsk forargelse kombinert med noen radikalt klingende fraser.
Politisk skjuler Reichinneks høyrøstede oppfordringer («Vi vil alle ta til gatene» eller «Til barrikadene!») en orientering i retning nettopp partiene som er ansvarlige for fascistenes framvekst.
I hennes mye refererte tale i Forbundsdagen (det føderale parlamentet, Bundestag) den 31. januar, sa hun, i retning av CDU-kanslerkandidat Merz: «Til tross for alle politiske forskjeller, jeg kunne aldri ha forestilt meg at et Kristelig-demokratisk parti – et Kristelig-demokratisk parti! – ville bryte rekkene og inngå pakter med det ytre høyre.» Hun beskyldte Merz for «med hensikt å ha søkt disse majoritetene», og la til: «Det er det fordømte problemet, og du forstår det fortsatt ikke.»
Historisk uvitenhet er her kombinert med politisk dumhet. Og begge er rettet mot å blokkere en reell forståelse av situasjonen og byggingen av en uavhengig massebevegelse mot fascisme. Nettopp i betraktning av tysk historie er det ikke bare tenkelig, men et umiskjennelig faktum at et «Kristelig-demokratisk parti inngår pakter med det ytre høyre».
En kort titt på historien viser dette. Som alle andre borgerlige partier stemte det kristelig-demokratiske Senterpartiet, som mange av etterkrigstidens CDU-ledere, deriblant den første tyske forbundskansleren Konrad Adenauer, ble rekruttert fra, for Hitlers Lov om bemyndigelse den 24. mars 1933. Mange gamle nazister, inkludert Adenauers kansellisjef, Hans Globke, fant deres nye politiske hjem i CDU etter Det tredje rikets fall. Og i motsatt retning, mange av dagens AfD-ledere, deriblant æresformann Alexander Gauland, kom fra CDU.
Appeller til Merz om å «forstå problemet» og revurdere hans orientering i retning av AfD er politisk kriminelt i denne konteksten. CDU-lederen handler ikke på grunnlag av en mangel på forståelse – hans «målrettede» samarbeid med AfD har faktisk objektive årsaker og er ikke begrenset til CDU. I likhet med at styringsklassen i USA baserer seg på Trump, baserer de tyske elitene seg nok en gang på fascistkrefter, som på 1930-tallet, for å presse gjennom deres program for gjenopprusting, sosiale kutt og diktatur mot befolkningen. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, hevder i sin uttalelse for det føderale valget:
Donald Trump, en dømt forbryter, eiendomsmogul og kasinooperatør, fører en politikk med økonomisk utpressing, militær erobring og voldelig represjon. Han truer ikke bare Kina og andre økonomiske rivaler med straffende tollsatser og militærmakt, men målretter også USAs tradisjonelle allierte. Ved å arrestere og deportere millioner av migranter legger han grunnlaget for å undertrykke all sosial og politisk opposisjon i USA og etablere et diktatur.
Den tyske styringsklassen følger en tilsvarende kurs. Dens svar på «Make America Great Again» er «Deutschland über alles» (Tyskland framfor alt), der den responderer på Trump ved å ruste opp i et tempo ikke sett siden Hitler. Alle partier representert i Forbundsdagen (Bundestag) er forente om dette. I krigen mot Russland er de villige til å risikere en kjernefysisk brannstorm. I Gaza støtter de genocid. Det føderale valget ble framskyndet for å installere en regjering som er i stand til å implementere krigspolitikken og de medfølgende sosiale kutten mer effektivt enn den diskrediterte koalisjonsregjeringen ledet av sosialdemokratene (SPD).
Reichinneks appell til SPD og De grønne i Forbundsdagen – «Utelukk en koalisjon med denne Unionen [CDU/CSU]. Det kan bare skade dere» – er i realiteten ikke rettet mot fascistfaren, men å undertrykke en uavhengig sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme, fascisme og krig. SPD og De grønne er ikke bare villige til å danne en koalisjon med Merz og CDU. De angriper ham i valgkampen for ikke allerede å implementere de høyreorienterte ekstremistenes flyktningpolitikk sammen med dem.
Die Linke er faktisk selv del av denne høyreorienterte allparti-koalisjonen. Dette er mest åpenbart hvorenn partiet regjerer (eller har regjert) på delstatlig nivå sammen med SPD og De grønne, og aggressivt implementerer antiflyktning og antiarbeiderklasse programmer med partiene for sosiale nedkjæringer og krig. Framfor alt er Thüringen – der Die Linke besørget partiets første og så langt eneste statspremier, Bodo Ramelow, fra 2014 til 2024 – beryktet for høye deportasjonsrater, fattigdom og alle etablissementspartienes styrking av det høyreekstreme AfD.
Ramelow, del av «Oppdrag sølvlokker», stiller som en valgkretskandidat i valget. Han opptrer regelmessig med Reichinnek og beskriver seg selv som en «Heidi fan». I 2020 ga han sin egen stemme for å gjøre AfD-mannen Michael Kaufmann til visepresident for delstatsparlamentet i Thüringen. Og i delstatsparlamentets ulike parlamentariske komitéer og på kommunalt nivå har Die Linkes representanter selv lenge jobbet tett med AfD. I Sachsen støtter Die Linke også integreringen av AfD ved jevnlig å konsultere dem i arbeidet til delstatens minoritetsregjering ledet av koalisjonen CDU/SPD.
Reichinneks motstand mot fascistene er like impotent og uærlig som hennes fraser om «sosial rettferdighet», «menneskerettigheter» og «fred». Faktisk støtter hun, som resten av hennes parti, regjeringens krigshissende politikk, som går på bekostning av arbeidernes sosiale og demokratiske rettigheter, og som stadig mer åpent knytter seg til tysk imperialismes rovdyraktige og genocidale tradisjoner.
I en tale i Forbundsdagen den 21. mars 2024 var Reichinnek spesielt aggressiv i hennes støtte til genocidet i Gaza. Hun gjentok den offisielle grusomhetspropagandaen om den angivelig «brutale massakren begått av Hamas», hvis «brutale vold mot barn og seksualiserte vold mot kvinner» bare kunne «sammenlignes med noen få hendelser». Hamas «er ikke frihetskjempere, men terrorister som må avvæpnes. Dette må vi alle være enige om her.» Israel «har selvfølgelig rett til å forsvare seg».
For denne åpne støtten til den israelske utryddelseskrigen mot palestinerne, som allerede har kostet titusenvis av menneskeliv og nå drives til ytterligheter av Trump og det høyreekstreme Netanyahu-regimet, mottok Reichinnek applaus ikke bare fra egne rekker, men også fra representanter fra SPD, De grønne og FDP, ifølge Forbundsdagens referater.
Og Reichinnek står også fast på den andre imperialistiske krigsfronten i Ukraina mot Russland. På Abgeordnetenwatch.de, da hun ble spurt om «støtte til Ukraina før, under og etter forhandlinger», gjorde hun det klart at hun fullt ut støtter NATOs krigsmål om å sette Russland på plass i Ukraina. Eventuelle forhandlinger burde «selvfølgelig ikke bestemmes av Kinas og Russlands interesser», understreket hun.
Når det gjelder sanksjonspolitikk angriper hun til og med den tyske regjeringen fra høyre, som bevæpner den ukrainske hæren til tennene, en hær spekket med høyreekstreme krefter. Die Linke hadde «lenge etterlyst økt press på russiske oligarker for å styrke interessen for en rask slutt på krigen også i Putins maktapparat». For dette formål foreslo hun, «for eksempel et eiendomsregister og frysing og konfiskering av eiendom i Tyskland». Den føderale regjeringen gjorde «alt for lite» her.
Kynisk har Reichinnek en tatovering av Rosa Luxemburg på hennes underarm. Det er ingen tvil om at den store revolusjonære marxisten heftig ville ha motsatt seg «Heidis» pseudo-venstre og grundig borgerlige og pro-imperialistiske politikk. Som Luxemburg understreket under opptakten til den første verdenskrigen, må arbeiderklassen
trekke konklusjonen at imperialisme, krig, plyndringen av land, handelen med nasjoner, bruddene på lover, maktpolitikken bare kan bekjempes ved å slåss mot kapitalismen, ved å motsette seg verdenspolitisk genocid med sosial revolusjon.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) står i denne marxistiske tradisjonen, som ble videreført etter den russiske Oktoberrevolusjonen av Leo Trotskijs Venstreopposisjon mot stalinismen og seinere Den fjerde internasjonale. Arbeidere og unge som ønsker å slåss mot fascisme, sosiale kutt og krig må bevisst plassere seg i denne tradisjonen og bygge opp SGP som et nytt sosialistisk masseparti. Situasjonen er alvorlig og krever alvorlig revolusjonær politikk. Den politiske overfladiskheten til pseudo-venstre og deres støttespillere i den borgerlige pressen må avsløres og avvises for hva de er: reaksjonære manøvrer for å redde kapitalismen.