Tysklands føderale 2025-valg har gjort den politiske krisa i Tyskland og Europa dypere. Resultatet konfronterer arbeidere og unge mennesker som ønsker å slåss mot fascisme, militarisme og sosiale nedskjæring med fundamentale politiske oppgaver.
Partiene som har dominert tysk politikk siden slutten av naziæraen og har dannet regjeringer på føderalt nivå er dypt foraktet. Mens det konservative partiet Kristelig-demokratisk union/ Kristelig-sosial union (CDU/CSU) under Friedrich Merz fikk flest stemmer med rundt 28,5 prosent, registrerte partiet dets nest dårligste valgresultatet i sin historie. Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) stupte til det laveste valgresultatet noensinne med bare 16 prosent, mens Det fri-demokratiske partiet (FDP) ble sparket ut av Forbundsdagen med mindre oppslutning enn sperregrensa på fem prosent av stemmene. Partiene som dannet den siste regjeringskoalisjonen – SPD, De grønne og FDP – tapte samlet nesten 20 prosentpoeng og ble hardt straffet.
Den sittende regjeringssjefen, Olaf Scholz (SPD), forlater embetsvervet som en av de mest forhatte kanslerne i Forbundsrepublikkens historie. Ifølge en undoersøkelse fra Infratest dimap på valgdagen var 72 prosent av befolkningen «misfornøyd med Olaf Scholz’ politiske arbeid». Bare 15 prosent mente at SPD var «mest sannsynlig» til å «løse de viktigste oppgavene i Tyskland». Til slutt var bare 17 prosent «fornøyd med koalisjonsregjeringen».
Valget var en massiv mistillitserklæring til en regjering hvis politikk i all hovedsak besto av å eskalere NATO-krigsoffensiven mot Russland, støtte genocidet i Gaza, massiv bevæpning av Bundeswehr (de tyske væpnede styrker) og de tilhørende angrepene på arbeiderklassen. Befolkningen lider under eksploderende levekostnader, fallende lønninger og ei sosial krise uten sidestykke. Men mens millioner er i bitter opposisjon til de etablerte partiene og er politisk mobiliserte – valgdeltakelsen var på 84 prosent, det høyeste nivået siden gjenforeningen – fant dette raseriet bare et sterkt forvrengt politisk uttrykk.
Den største vinneren i valget var ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD), som nesten doblet sin andel av stemmene og oppnådde sitt beste resultat hittil med 20,5 prosent. Partiet dominerte spesielt i Øst-Tyskland, der restaureringen av kapitalismen i det tidligere Øst-Tyskland (DDR) ødela de økonomiske og sosiale fundamentene for breie deler av befolkningen. Med unntak av Berlin vant partiet i alle de østtyske Bundesländer – føderale delstater – i noen tilfeller med valgresultater på over 40 prosent, og med et stort forsprang på alle andre partier.
AfD oppnådde også rekordresultater blant arbeidere (opp 17 prosent sammenlignet med 2021) og blant velgere «med en dårlig økonomisk situasjon» (opp 19 prosent), og oppnådde en andel på 38 prosent av stemmene i hver av gruppene. Bare litt mer enn halvparten stemte på partiet av «overbevisning». 39 prosent av AfD-velgerne sa på valgdagen at de hadde tatt avgjørelsen «av skuffelse over andre partier». Blant dem som stemte på AfD for første gang, gjorde 59 prosent det på grunn av «skuffelse» og bare 38 prosent av «overbevisning».
Die Linke (Venstrepartiet), som sikret seg 8,7 prosent av stemmene, var i stand til å dra nytte av den voksende sosiale og politiske opposisjonen mot høyreorientert regjeringspolitikk, spesielt blant unge velgere. Blant velgere under 25 år oppnådde Die Linke det beste resultatet av alle partier, med 25 prosent, som plasserte det foran AfD (21 prosent), CDU/CSU (13 prosent), SPD (12 prosent) og De grønne (11 prosent). Die Linke vant også i hovedstaden Berlin med 19,9 prosent, foran CDU (18,3 prosent) og De grønne (16,8 prosent).
Dette endrer ikke dette partiets tannløse og borgerlige karakter. Uansett hvor Die Linke regjerer på delstatsnivå med SPD og De grønne (for tiden i Bremen og Mecklenburg-Vorpommern), fortsetter partiet å implementere politikk med sosial innstramming, oppbyggingen av en politistat og angrep på flyktninger og migranter. Gjennom sin opposisjonelle rolle i det føderale parlamentet, Forbundsdagen, har partiet som målsetting å sikre at motstanden mot fascisme og krig, og de massive angrepene på demokratiske og sosiale rettigheter ikke kommer ut av kontroll og antar selvstendige former.
Siden det foreløpig ikke er «noen koalisjoner med Die Linke» på horisonten, «går partiet i opposisjon – i Forbundsdagen og på gatene», kunngjorde lederkandidat og partiformann Jan van Aken i en debatt med lederne for de store partiene kringkastet på offentlig tysk fjernsyn søndag kveld. Han hadde «arbeidet for Greenpeace i årevis» og lært at «du trenger ikke nødvendigvis å styre med», men også kunne «vinne ganske mye i den utenomparlamentariske opposisjonen».
Van Akens kunngjøring at han ville «gjøre det vanskelig å gjennomføre hans (Merz’) angrep på velferdsstaten» ble møtt med et kynisk smil fra Merz. Styringsklassen vet den ikke har noe å frykte fra Die Linke, hvis forgjengerorganisasjon, det stalinistiske Sosialistiske enhetspartiet/Partiet for demokratisk sosialisme (SED/PDS), for 35 år siden gjeninnførte kapitalismen i Øst-Tyskland.
Der Sahra Wagenknecht-alliansen (BSW) så vidt mislyktes med å komme inn i Forbundsdagen, med en oppslutning på 4,97 prosent, og FDP kom godt under sperregrensa med 4,3 prosent, har CDU/CSU og SPD et flertall av de parlamentariske setene, selv om de til sammen bare oppnådde 45 prosent av stemmene. Begge partiene har signalisert deres vilje til å danne en felles regjering. De grønne vil også være beredt til å samarbeide med CDU/CSU og SPD.
Hele den kringkastede fjernsynsdebatten, «Berlin Rundbordet», framhevet det politiske etablissementets høyredreining og understreket hva som ligger forut for arbeiderklassen dersom det politiske initiativet forblir i borgerskapets hender.
Media, som allerede under valgkampen kurtiserte fascistene, har lenge behandlet AfD som et potensielt regjeringsparti. Spurt om hvilke «innrømmelser» hun ville være beredt til å gjøre som regjeringsparti forklarte AfD-lederen og kanslerkandidat Alice Weidel: «Jeg tror ikke vi trenger å gjøre noen store innrømmelser. Jeg skal fortelle deg hvorfor: CDU har nesten fullstendig kopiert vårt program og vedtatt alle våre posisjoner. Det kan de gjøre, men de vil ikke kunne gjennomføre det med venstreorienterte partier.»
De avtroppende regjeringspartiene har faktisk også i stor grad adoptert fascistenes program på flyktningpolitikk og er beredt til å sette det ut i livet sammen med CDU/CSU. Både Scholz og De grønnes kanslerkandidat Robert Habeck bekreftet på nytt dere villighet til å samarbeide med Merz. På høyden av valgkampen organiserte sistnevnte et parlamentsflertall med fascistene for ytterligere å stramme inn asylpolitikken, og demonstrerte derved at han også er villig til å regjere med AfD om nødvendig.
Det faktum at han på det sterkeste utelukker dette – i hvert fall for øyeblikket – skyldes først og fremst utenrikspolitiske anliggender. Den bayerske ministerpresidenten og CSU-formannen Markus Söder, som står lenger til høyre enn Merz, beskyldte AfD for å forfekte «et eurasisk interessefellesskap» som ville «gjøre vårt land til en vasallstat av Moskva».
Merz selv, så vel som Scholz og Habeck, kritiserte AfD under «Berlin Rundbordet» fra det samme ståstedet og gjorde klart hva den neste regjeringens program vil være: Den massive gjenopprustingen av Tyskland og Europa, for å fortsette Ukraina-krigen mot Russland og for å kunne stå opp mot USA under Trump.
Da han ble spurt om de direkte samtalene mellom USA og Russland om Ukraina, forklarte Merz: «For meg vil den absolutte prioriteten være å styrke Europa så raskt som mulig, slik at vi skritt for skritt kan oppnå reell uavhengighet fra USA.» NATO-toppmøtet i slutten av juni vil vise om vi «fortsatt snakker om NATO i alliansens nåværende form eller om vi trenger å etablere en uavhengig europeisk forsvarsevne langt raskere».
Gjenopprustingsdokumenter publisert kort før valget viser hva dette betyr. En studie fra Kiel-instituttet for verdensøkonomien (IfW Kiel) med tittelen «Forsvar av Europa uten USA: Første estimater for hva som trengs» forklarte at europeerne ville måtte sette opp rundt 50 ekstra brigader og kjøpe 1 400 nye stridsvogner og 2 000 infanterikampvogner, blant annet. I tillegg ville bare Bundeswehr måtte være i stand til å mobilisere 100 000 kamptropper for NATO i en potensiell konfrontasjon med Russland.
En «masterplan for å styrke Bundeswehr og Tysklands forsvar» presentert av CSU krever «vekst» av Bundeswehr «til 500 000 operative soldater og reservister» og «gjeninnføring av obligatorisk militærtjeneste».
Dette er programmet for den utviklende tredje verdenskrigen, med alle dens konsekvenser. Alle gjenværende sosiale og demokratiske rettigheter vil bli ofre for denne typen gjenopprusting, for ikke å snakke om de utallige menneskelige ofrene på slagmarkene. Og, som i tidligere tider, implementeringen av denne galskapen vil kreve etableringen av et brutalt diktatur.
Som World Socialist Web Site skrev i sitt førvalgsperspektiv, det føderale valget markerer et historisk vendepunkt. Det understreker at kampen mot fascisme, militarisme og sosial ulikhet bare kan ledes av en uavhengig bevegelse av arbeidere på et sosialistisk grunnlag. Styringsklassen forbereder seg på en brutal konfrontasjon med arbeiderklassen, som vil bli tvunget inn i massekamper. Det avgjørende spørsmålet er hvorvidt arbeiderne vil respondere på dette med et bevisst politisk program.
Byggingen av Sozialistische Gleichheitsspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – som arbeiderklassens nye revolusjonære lederskap er nå avgjørende. Vi oppfordrer alle våre velgere og supportere til å ta en bevisst beslutning og bli medlemmer.
I Berlin fikk SGP 425 stemmer for partiets delstatsliste, rundt på samme nivå som ved forrige valg. Bemerkelsesverdige resultater ble oppnådd av SGP-nestleder Dietmar Gaisenkersting som direktekandidat i Duisburg Nord med 560 stemmer og en andel på 0,5 prosent av stemmene, og SGPs nasjonalkomitémedlem Martin Mauer i hans Leipzig-valgkrets med 310 stemmer (0,2 prosent).