Da USAs visepresident JD Vance holdt hans tale på Sikkerhetskonferansen i München, og beskyldte delegater for å ignorere velgere og tråkke på ytringsfriheten, pekte han ikke bare nese til de europeiske regjeringene. Han appellerte direkte til høyreekstreme politiske partier som vinner styrke på tvers av kontinentet og som Det hvite hus håper å hjelpe til makten.
Disse partiene har reagert med fryd på Donald Trumps valg som amerikansk president, der de erkjenner at de nå har en ekstremt mektig alliert over Atlanterhavet som de sammen med kan presse en reaksjonær agenda som allerede er vesentlig adoptert av europeiske regjeringer. De arbeider for å kombinere deres bestrebelser for å flytte den politiske agendaen på kontinentet lenger til høyre.
Den 7. og 8. februar møttes Patriots for Europe-gruppa i Europa-parlamentet – som representerte 16 nasjonale partier – til et 2 000 sterkt «Toppmøte av patrioter» arrangert i Madrid av det spanske partiet Vox, beundrere av fascistdiktatoren Franscisco Franco. Toppmøtet ble holdt under slagordet «Make Europe Great Again», med referanse til Trumps MAGA-slagord.
Tonen var euforisk. Vox-leder Santiago Abascal beskrev USAs president som en «våpenkamerat i kampen for det gode, for sannhet, sunn fornuft og frihet». For Ungarns statsminister Viktor Orbán: «Trump-tornadoen har forandret verden på to uker ... Folk trodde vi representerte fortiden; i dag ser alle at vi er framtiden.»
Marine Le Pen, leder av Nasjonal samling i Frankrike, sa til delegatene: «På et gitt tidspunkt må dere se på hva som skjer i verden i dag: Milei, Trump, Orbán, Meloni, vårt østerrikske allierte parti er i ledelsen, vi er i ledelsen, våre flamske venner er i ledelsen ... jeg tror vi er vitner til en slags renessanse.»
I andre kommentarer var Le Pen mer rett på sak om «renessansen» de har i tankene, og oppfordret til et nytt «Reconquista» av Europa, med henvisning til middelalderkampanjene som ble ført av kristne monarker mot muslimske kongedømmer i Spania.
Flere talere kom med samme referansen. Geert Wilders, lederen for Nederlands Frihetparti, berømmet de «tapre spanske ridderne» som «var de første til å rulle tilbake islam». Abascal kalte dem «Europas mur mot islamismens fremmarsj. Vi er beredt til å være den igjen.»
Orbán krevde at «alle statsmakter må forsvare kristen kultur». André Ventura, leder for partiet Chega i Portugal, erklærte: «Vi må gjøre det Trump har fortalt oss: slåss, slåss, slåss. Vi må gjenerobre et Europa som er vårt og som tilhører oss. Et kristent Europa.»
Oppfordringen til vold er åpenbar. Dette er en støtte til fascistkonspirasjonsteorien Great Replacement, som hevder at hvite europeere bevisst blir erstattet av ikke-hvite mennesker, hovedsakelig muslimer. I dens skitneste versjoner er dette kombinert med påstander at erstatningen blir orkestrert av jødene. Det må i den konteksten bemerkes at en av de mest uhyrlige handlingene til Reconquista var utvisningen av hundretusenvis av jøder fra Spania.
De sentrale politiske fokusene var opposisjon til migrasjon og også høyresidens andre hovedtema, klimahandling. Le Pen erklærte: «Migrasjonspolitikken er ute av kontroll, og immigrasjonens bunnløse avgrunn tømmer kontoene våre og fyller våre fengsler.» Orbán snakket om de «illegale migrantene» som «overvelder» Europa og Wilders trakk gjentatte ganger ubegrunnede forbindelser mellom migranter, «legale» eller ikke, og kriminalitet.
Le Pen fordømte også «dette Green Deal-tullet, denne rasende galskapen om Green Deal». Tsjekkias Andrej Babis erklærte: «Green Deal er død. Den kan verken reformeres eller forbedres.»
De samme temaene ble tatt opp på en konferanse for Alliance for Responsible Citizenship – grunnlagt av den canadiske kvakksalverakademikeren og høyreorienterte influenceren Jordan Peterson – i London sist uke. Arrangementet ble støttet av mangehundre-millionær hedge fund manager og GB News medeier Paul Marshall og Legatum, et privat investeringsselskap med hovedkontor i Dubai.
Kemi Badenoch, leder av Storbritannias opposisjonsparti De konservative, og Nigel Farage, partileder for Reform UK, som utfordrer Toryene på meningsmålingene, dukket begge opp – Badenoch som holdt en tale og Farage en samtale med Peterson.
Badenoch hevdet at «Vestlig sivilisasjon er i krise» og står overfor «eksistensielle trusler», som hun identifiserte som «den virkelige giften av venstreorientert progressivisme» og en naivitet «i anliggender fra netto null til immigrasjon, som svekker oss og styrker våre konkurrenter».
Farage beklaget seg over hvordan «vi har på en måte glemt at det som ligger til grunn for alt er vår jødisk-kristne kultur, og det er der vi må begynne», og angrep angivelig «masseimmigrasjon av et omfang hittil aldri engang drømt om» og argumenterte at «vi trenger høyere fødselstall». Tilskyndet av en serie provoserende ignorante kommentarer fra Peterson, la han til en fordømmelse av «netto null» og «karbondioksidhysteriet».
Disse organisasjonene, ved makten i noen land og seriøse utfordrere av makten i andre, har blitt styrket av tiårene med svik mot arbeiderklassen begått av fagforeningene og «sosialdemokratiske» partier. De har inntatt en antietablissementsposisjon, og har adressert de mange sosioøkonomiske klagene fra arbeidere og unge mennesker som har blitt ignorert i flere tiår, men innrammer dem i ikke-klasse, høyreorienterte termer.
Programmet de legger fram i hvert land er en lokal versjon av «America First», som hevder å være til fordel for innfødte befolkninger ved å nekte ressurser til og angripe utenforstående og internasjonale forpliktelser. Denne nasjonalistiske populistiske påstanden brukes til å smugle inn et enda mer antiarbeiderklasse økonomisk program enn det som i dag er på plass.
I samme åndedrag erklærte Badenoch: «Immigrasjonen er altfor høy. Vi kan ikke støtte alle de som ønsker å komme til vårt land. Det britiske folket må komme først. Vi kan ikke fortsette å samle opp gjeld for våre barn. Vi trenger mindre regjering og smartere pengebruk. Verden skylder ingen et levebrød. Millioner av mennesker kan ikke bare sitte på velferdsytelser og forvente å bli betalt for å gjøre det.»
Et angrep på migranter er overalt og alltid et angrep på arbeiderklassen og dens sosiale rettigheter. Det som sies i dag mot «utlendinger» vil bli sagt i morgen mot innfødte «tiggere» og dagen etter mot alle de «ufortjente» fattige. Alt for å avlede fra det faktum at den virkelige belastningen på ressursforbruket er de superrike multimillionærene og milliardærene, som høster utbytte, renter og bonuser betalt for av utbyttingen av alle arbeidere.
Abascal, som nedtonte Trumps tollsatser mot EU, sa til Madrid-konferansen: «Den store tollsatsen er Green Deal og de konfiskerende skattene fra Brussel og sosialisregjeringer over hele Europa,» og gjorde det klart at angrep på klimahandlinger har samme antiarbeiderklasselogikken.
Akkurat som de høyreekstreme blir drevet av de offisielle partienes antimigrantpolitikk, så drar de nytte av det åpenbare hykleriet om liberal klimapolitikk, som underordner enhver bekymring for den økologiske stabiliteten i det menneskelige samfunn til kravene fra de superrike, samtidig som arbeiderklassen bærer kostnadene for det som i vesentlig grad blir tatt av symbolske handlinger.
Alternativet presentert av det ytre høyre er å åpne kranene, superlade profittene til fossillobbyen og dens finansielle bakkere, så vel som forurensningen og ekstremværet hvis konsekvenser hardest rammer de fattigste i inn- og utland.
Angrepet på migranter er til dels motivert av behovet for å demonisere og ekskludere det økende antallet som globalt er opprykket av disse katastrofene.
I dagens globaliserte og sammenkoblede verden – konfrontert med kriser av planetarisk skala – er nasjonalismens program mer enn noen gang et våpen i hendene på kapitalisten mot arbeiderklassen. Dette programmet søker å avskjære arbeidere fra kilden til deres styrke som medlemmer av en internasjonal klasse; en politikk for å splitte og erobre underordnede arbeideres interesser til «nasjonens» – en eufemisme for de superrikes interesser.
Det å besørge alle arbeidere et trygt og sikkert levebrød er fullt mulig med ressursene som er tilgjengelig for samfunnet. Problemet er monopolet på disse ressursene som innehas av et lite oligarki av milliardærer og multimillionærer, som bruker dem i den stadig mer korrosive konkurransen om privat profitt – og ødelegger arbeidernes liv og planetens evne til å støtte dem.
Denne grufulle ulikheten kan bare oppheves av en global revolusjonær bevegelse som ikke har som målsetting å sikre «suverene» nasjon-stater, men verdenssosialisme: En internasjonal føderasjon som drives demokratisk for å oppfylle menneskelige behov.