Den fascistiske ytringen levert av Donald Trump for Kongressen tirsdag kveld, seks uker inn i hans andre administrasjon, har provosert fram utbredt avsky og raseri blant breie seksjoner av arbeidere og ungdom. Men avsky aleine er ikke nok. Det er nødvendig å gjøre en klar analyse av hva og hvem som er ansvarlige for framveksten av Trump og rollen til ulike politiske tendenser.
Som World Socialist Web Site bemerket forut for Trumps tale, «Det eksisterer to fundamentalt forskjellige former for opposisjon til Trump-administrasjonen» – motstanden fra arbeiderklassen og unge mennesker, og motstanden fra betydelige seksjoner av styringsklassen. Sistnevnte er enig i de grunnleggende elementene i Trumps politikk, spesielt hans innenlandske agenda, men har vesentlige konflikter med aspekter av hans utenrikspolitikk, sentrert om krigen mot Russland.
I denne divisjonen står Bernie Sanders, sammen med de forskjellige organisasjonene i og rundt Det demokratiske partiet som har promotert ham, fast på siden av styringsklassens opposisjon.
Sanders leverte tirsdag hans egen «avvising» av Trumps uttalelser. Målet hans var å dekke over Det demokratiske partiets essensielle enighet med Trumps sosiale innstramingspolitikk og angrep på demokratiske rettigheter og å avlede sosial opposisjon tilbake til topartisystemet.
Sanders begynte hans «avvising» med å referere til de ekstreme nivåene av sosial ulikhet i USA, som han forsøkte å framstille som utelukkende forårsaket av Trump og Det republikanske partiet. «De tre rikeste menneskene i Amerika», sa Sanders, «folkene Trump inviterte til å stå bak ham ved hans innsvergelse, eier nå mer rikdom enn den nederste halvdelen av vårt samfunn.» Han la til: «Vi beveger oss ikke lenger mot oligarki. Vi lever i et oligarki.»
Dette utsagnet er sant nok, men det reiser et avgjørende spørsmål: Hvor kom dette oligarkiet fra?
I fire år ledet demokraten Joe Biden – som Sanders støttet og forsvarte – over en massiv overføring av rikdom til finansoligarkiet, der milliardærenes samlede formuer steig fra $ 7 billioner til $ 10 billioner. Bidens administrasjon reddet Wall Street, undertrykte lønninger og tvang arbeidere tilbake til usikre arbeidsplasser under pandemien, som førte til hundretusenvis av forebyggbare dødsfall.
Sanders talte etter den offisielle responsen på Trumps tale fra Det demokratiske partiet, levert av senator Elissa Slotkin, som lovet å hjelpe Trump med å angripe sosiale grunnfjellprogrammer. «Vil dere kutte sløseri? Jeg vil hjelpe dere med det,» erklærte den tidligere CIA-agenten.
I hans kommentarer som responderte til Trump sa Sanders: «Nei, vi kommer ikke til å kutte Social Security,» som om den offisielle representanten for Det demokratiske partiet ikke bare hadde lovet å hjelpe Trump med å sløye sosiale utlegg. Bernie Sanders har drevet det samme politiske narrespillet i flere tiår: der han arbeider for å framstille Det demokratiske partiets høyreorienterte politikk som det motsatte av hva de er, og håper ingen legger merke til det.
I tillegg til å hvitvaske demokratenes høyreorienterte politikk dekket Sanders også over Trump-administrasjonens reelle karakter. Han brukte ikke ordene «fascist» eller «diktator» én gang for å beskrive Trump. Mindre enn et døgn etter at Trump oppordret til massearrestasjon av studenter og arbeidere som protesterte mot folkemordet i Gaza, erkjente ikke Sanders engang Trumps angrep på Det første endringstillegget.
Han nevnte ikke, enn si opponerte mot, det Trump selv identifiserte som de sentrale pilarene for hans administrasjon: massedeportasjonen av immigranter og hans proteksjonistiske handelspolitikk. Dette var ingen tilfeldighet. Sanders har selv tatt side med ytre høyre-figurer som Steve Bannon i å oppfordre til en slutt på H-1B visa for immigrantarbeidere. Han har også lenge støttet tollsatser og proteksjonisme, der han feilaktig har hevdet at de ville beskytte amerikanske jobber, og har gjentatte ganger lovet å «arbeide med Trump» for å implementere slike retningslinjer.
Sanders promoterte også i hans bemerkninger det samme fagforeningsapparatet som åpent har omfavnet Trumps proteksjonistiske politikk. Dette var samme dag som Shawn Fain, lederen av fagforeningen United Auto Workers (UAW), erklærte om Trumps handelskrigstiltak: «Vi er glade for å se en amerikansk president ta aggressive grep for å få slutt på frihandelskatastrofen.»
Men det mest skumle aspektet av Sanders’ tale var hans forsøk på å knytte motstand mot Trump til støtte for imperialistkrig – nærmere bestemt USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.
«For første gang i vår 250-årige historie har vi en president som snur ryggen til demokratiet og allierer oss med autoritarisme,» erklærte Sanders. «Nei. Vi må ikke forlate folket i Ukraina som ble invadert av den russiske diktatoren, Vladimir Putin. Vi må alltid stå for demokrati, ikke diktatur.»
Hva er det Sanders snakker om? Det siste mer enn et århundre av amerikansk historie har vært ett av uopphørlig imperialistvold, fra den spansk-amerikanske krigen og den brutale underkastelsen av Filippinene, til atombombingen av Japan på slutten av den andre verdenskrigen, til krigene i Korea og Vietnam. Selve krigen som brakte Sanders inn i politikken, Vietnamkrigen, drepte over 3 millioner mennesker i Sørøst-Asia i et blodig forsøk på å bevare USAs hegemoni i Asia.
Da han klatret opp på den politiske rangstigen lånte Sanders støtte til flere kriger og militære intervensjoner, enten direkte eller gjennom stemmer for finansiering. Han støttet NATO-krigen i Jugoslavia i 1999, USAs invasjon av Libya og den pågående krigen i Ukraina, som har vært en kalkulert bestrebelse fra Washington for å trekke Russland inn i en konflikt som skulle «blø
landet hvitt». Under Biden har USA kastet hundrevis av milliarder inn i en stedfortrederkrig som har ofret hundretusenvis av ukrainske liv – alt for å sementere amerikansk kontroll over den eurasiske landmassen.
Hva angår Ukraina selv, langt fra å være et demokrati opererer Zelenskyj-regjeringen under krigsrett og har integrert fascistkrefter inn i statens høyeste nivåer. Med støtte fra USA har Ukrainas president Voldymry Zelenskyj forbudt venstreorienterte opposisjonspartier, kansellert valg og fengslet sosialistiske motstandere av krigen og hans regime, spesielt trotskisten Bogdan Syrotiuk.
Om anliggendene utenrikspolitikk – det vil si, de som er Det demokratiske partiets virkelige bekymring – var Sanders’ uttalelser helt i tråd med de fra Elissa Slotkin, som leverte demokratenes hovedrepons til Trump tirsdag kveld, og kritiserte ham for å være utilstrekkelig aggressiv mot Russland og Kina.
I løpet av det siste tiåret har arbeidere og unge mennesker hatt betydelig politisk erfaring med Sanders. I 2016 stilte han som presidentkandidat under banneret «politisk revolusjon», bare for å kaste hans støtte inn bak Hillary Clinton, hvis høyreorienterte, militaristiske og pro-korporative politikk bidro til å skape betingelsene for Trumps første valg. I 2020 gjentok han den samme rutinen, og stengte ned hans valgkamp tidlig for å støtte Biden.
I 2024 stilte ikke Sanders selv til valg, men viet seg i stedet til å promotere Biden, som han absurd kalte den mest «progressive» presidenten siden Franklin Roosevelt – selv da Biden hadde tilsyn med massive sosiale innstramminger, eskalerte amerikanske kriger i utlandet og åpent oppfordret til et «sterkt republikansk parti» som banet vei for Trumps retur. Etter Bidens tilbaketrekking støttet Sanders Harris.
Sanders-opplevelsen er ikke bare lærerik om ham som individ, men om en hel politisk tendens. Fra begynnelsen av ble Sanders promotert av et nettverk av pseudo-venstre-organisasjoner,
deriblant Democratic Socialists of America (DSA), som bidro til å fremme illusjoner om at demokratene kunne skyves til venstre.
Dette er del av et globalt fenomen: pseudo-venstre som blokkerer en genuin sosialistisk bevegelse, samtidig som det styrker styringsklassens krigspolitikk og styrker høyresiden. Jeremy Corbyns Labour Party i Storbritannia, Syriza i Hellas og Die Linke i Tyskland ble alle hyllet som «venstre»-alternativer, bare for å forråde massemisnøye og holde opposisjonen fanget i det kapitalistiske systemet. Disse kreftene er forankret i privilegerte deler av den øvre middelklassen, og motsetter seg ikke kapitalisme eller imperialisme, men arbeider for å undertrykke arbeiderklassens kamper. I alle tilfeller har de tjent til å styrke det ytre høyre.
I hans forsvar av det politiske etablissementet forsøker Sanders å presentere Trump som et slags avvik fra kapitalismens «normale» kurs, som han hevder er fred, likhet og demokrati. Faktisk er Trump det høyeste uttrykket for selve den kapitalistiske samfunnsordenen som Sanders har brukt livet sitt på å forsvare og be om unnskyldning for. Som Vladimir Lenin forklarte i hans landemerke av ei bok, Imperialisme, kapitalismen «streber etter dominans, ikke frihet», og at oligarki, monopol og imperialistmaktenes dominans av kolonier er de mest essensielle kjennetegnene ved kapitalistsystemet.
Kampen mot Trump er ikke en kamp for å vende tilbake til en mytisk «bedre» versjon av amerikansk imperialisme, men en kamp mot selve kapitalistsystemet og oligarkiet som opprettholder den.