USA fortsetter å fyre opp under spenninger med Russland, og promoterer ubelagte påstander om en påstått planlagt invasjon av Ukraina.

NATO har de siste ukene trappet betydelig opp alliansens militære aktiviteter i Svartehavet. USA har sendt tre krigsskip inn i Svartehavet og Storbritannia kunngjorde at de ville utplassere 600 soldater i tilfelle det skulle bryte ut krig mellom Russland og Ukraina. I et ytterligere trekk designet for å eskalere spenninger sendte USA tirsdag to amerikanske kystvaktbåter til den ukrainske marinen. De to patruljebåtene i island-klassen skal Ukraina utplassere i Svartehavet og Azovhavet.

Russlands president Vladimir Putin understreket i et møte med russiske diplomater i forrige uke at Moskva trenger «klare garantier» fra NATO i Øst-Europa, og at den USA-ledede alliansens siste militære aktiviteter i Svartehavet utgjøre en «alvorlig utfordring» for Russland.

Samtidig har den amerikanske regjeringen og media eskalert deres kampanje over Russlands angivelig forestående invasjon av Ukraina. USAs utenriksminister Antony Blinken hevdet i forrige uke at Washington var bekymret for at Russland kunne invadere Ukraina, og CNN, CNBC og Bloomberg har alle publisert rapporter med den samme advarselen. Som alltid er tilfellet i NATOs krigspropagandamaskin er disse uttalelsene og rapportene nesten utelukkende basert på kilder i amerikansk og europeisk etterretning.

Sist helg påsto Kirill Budanov, sjefen for Ukrainas etterretning, at Russland hadde samlet 92 000 soldater nær landets grense til Ukraina, og forberedte seg på et angrep mot Ukraina innen slutten av januar eller begynnelsen av februar.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov beskrev Budanovs uttalelse som «krigshissende retorikk» og en indikasjon på at Ukraina, med støtte fra Washington, forberedte «en provokasjon, for å bringe konflikten inn i en varm fase».

Ifølge CNN diskuterer Biden-administrasjonen å sende militære rådgivere og nytt militærutstyr, deriblant nye Javelin antitanks- og antipansermissiler så vel som mortere og et MI-17 russisk helikopter som opprinnelig ble innkjøpt for afghanske militærstyrker, til Ukraina. Kreml har gjort det klart at det vil betrakte ytterligere militærutrustning av Ukrainas væpnede styrker som å krysse ei «rød linje».

Lovgivere fra både Demokratene og Republikanerne oppfordrer til nye sanksjoner mot Russland, og Washington har allerede kunngjort nye sanksjoner mot den russisk-tyske gassrørledningen Nord Stream 2. Berlin som så langt har nektet å gi etter for press for å stoppe prosjektet kunngjorde i forrige uke at de ville stoppe det midlertidig.

Russlands utenlandske etterretningsbyrå sammenlignet mandag de nåværende spenningene i Svartehavet med oppbyggingen til 2008-krigen mellom Russland og Washington-støttede Georgia i Kaukasus, som brakte USA og Russland, verdens to største atommakter, til randen av en militær konfrontasjon. Uttalelsen sendte den russiske rubel ned. Moskva og Washington diskuterer angivelig et ytterligere nettmøte mellom Biden og Putin, som kanskje finner sted før slutten av året.

Den siste oppblussingen av spenninger i Svartehavet er i siste instans resultatet av den USA-ledede NATO-omringningen av Russland, i kjølvannet av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991. Ukraina og Svartehavet, som forbinder Europa og Midtøsten, har vært sentrale områder for USAs strategi for å etablere landets hegemoni over eurasialandmassen.

USA orkestrerte to kupp i Kiev, ett i 2004 og nok ett i 2014 som veltet proRussland-regjeringen til Viktor Janukovitsj. Kuppet i 2014 var sterkt basert på anvendelsen av nynaziststyrker som siden har blitt integrert inn i det ukrainske politiske etablissementet, statsapparatet og militæret.

Kuppet utløste en pågående borgerkrig i Øst-Ukraina, der den ukrainske hæren, bevæpnet og utstyrt av NATO, har vært i vedvarende duell med proRussland-separatister. Krim, ei strategisk halvøy i Svartehavet, ble annektert av Russland etter en folkeavstemming i mars 2014. Over 13 000 mennesker er drept i denne konflikten, og flere millioner har blitt fordrevet.

Spenningene i regionen har vært høye gjennom hele dette året, fyrt opp under av NATO og Kiev-regjeringen.

I februar i år godkjente Ukrainas regjering et nytt strategidokument, som erklærte landets beslutning om å «gjenvinne Krim» så vel som Donbass, regionen i Øst-Ukraina som nå kontrolleres av proRussland-separatister. Kunngjøringen av denne politikken var en åpen erklæring om at Ukraina forberedte seg på krig med Russland, og provoserte en militær krise i april.

Deretter lanserte Storbritannia, i juni, en vesentlig provokasjon i Svartehavet, og sendte et krigsskip inn i farvann som Russland gjør hevd på. Som respons avfyrte en russisk grensepatruljebåt flere varselskudd og et russisk jagerfly bombet kursen til den britiske destroyeren HMS Defender.

Etter et toppmøte i juni mellom USAs president Joe Biden og Russlands president Vladimir Putin, der USA forsøkte å lette spenningene med Moskva som del av landets økende fokus på forberedelser for krig mot Kina, lanserte Moskva en mengde diplomatisk aktivitet, åpenbart i håp om å kunne utnytte dreiningen i USAs utenrikspolitikk. Kreml var vertskap for CIA-direktør William Burns, så vel som for Victoria Nuland, og opphevet tidligere sanksjoner som hadde forbudt henne å komme inn i Russland. Nuland, nå Bidens viseutenriksminister, er som kanskje ingen annen skikkelse i det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet assosiert med den blatante amerikanske orkestreringen av «Maidan» i Ukraina, som kulminerte i februar 2014-putschet.

Ingen detaljer om samtalene, som fant sted i midten av oktober og varte i tre dager, ble publisert. Kort tid deretter avsluttet Russland sin flere tiår-lange representasjon i NATO, og USA begynte å hevde at russiske tropper ble ansamlet langs Ukrainas grense, en påstand som først ble avvist av både Kiev og Moskva. USA sendte deretter CIA-sjefen til Ukraina, og flere krigsskip inn i Svartehavet.

Samtidig anvendte EU og NATO forsøket til tusenvis av forsvarsløse flyktninger fra Midtøsten på å krysse grensa mellom Hviterussland og Polen, et EU-medlemsland, til å anklage Russland for å drive «hybrid krigføring» med flyktninger. Mens den umiddelbare krisen nå har avtatt noe ettersom Hviterusslands Alexander Lukasjenko har begynt å deportere flyktninger tilbake til det krigsherjede Midtøsten, truer Polen fortsatt med fullstendig å stenge grensa til Hviterussland.

Uansett USAs og landets NATO-alliertes umiddelbare intensjoner og kalkyler, eller for den saks skyld, den ukrainske regjeringens og det russiske oligarkiets, situasjonen er dypt ustabil og med potensial for en farlig eskalering. Amerikansk imperialisme er i sin stadig mer hensynsløse kursretning for krig mot både Russland og Kina, framfor alt drevet av den eksplosive veksten av sosiale spenninger midt under pandemien, som har begynt å finne et initielt uttrykk i den største streikebølga på flere tiår.

Situasjonen i Øst-Europa er imidlertid knapt noe mer stabil. Arbeiderklassen i Ukraina og Russland lider enormt av pandemien, som de regjerende oligarkiene, arvingene etter det stalinistiske byråkratiet, har respondert på med en politikk ikke mindre kriminell enn den til kapitalistklassen i Europa og USA.

Både Russland og Ukraina har nå i flere uker ledet den verdensomspennende rangeringen etter antall daglige Covid-dødsfall. Krematorier i den ukrainske hovedstaden jobber nå døgnet rundt for å kremere likene av alle de som dør. Russland setter fortsatt nesten daglig nye rekorder over Covid-dødsfall, med godt over 1 200 personer som dør hver dag. Hundretusenvis av barn har blitt smittet, og et ukjent antall av dem har dødd, og alikevel avviser Kreml å pålegge alvorlige folkehelsetiltak for å begrense pandemien.

Den eneste progressive veien ut av denne situasjonen er at arbeiderklassen trer inn i det politiske livet på et uavhengig grunnlag, i en globalt koordinert bevegelse som må kombinere kampen for å få en slutt på pandemien med kampen for å få slutt på imperialistkrig og dens rotårsak, kapitalistsystemet.