Dronning Elizabeth IIs begravelse var nitidig planlagt ned til minste detalj, i all dens utførelse. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene der Storbritannia leverte på landets eneste gjenværende spesialitet – pomp og prakt av en målestokk som knapt kan overgås.

Innen kl. 11:00 hadde statsoverhoder fra hele verden inntatt deres plasser, midt i alt av Westminster Abbeys gotiske prakt, før dronningas kiste, drapert i Den kongelige standard og toppet med Den imperiale krona og monarkens Septer med kors, ankom på herskapsvogna State Gun Carriage of the Royal Navy, trukket av 142 sjømenn. Gardister fra The Queen’s Company, 1st Batalion Grenadier Guards, brakte hennes etterlevninger inn marsjerende i begravelsestempo. En time med lesninger, bønner, salmer og lovtaler fulgte.

Dronningas kiste ble deretter trukket i en skrittende prosesjon fra Westminster Abbey til Wellington Arch, ved Londons Hyde Park Corner, langs ei rute omkranset av the Royal Navy, Royal Marines og politiet. Ei æresvakt sto på Parliament Square, bestående av alle de tre militærgreiner, akkompagnert av et hornorkester fra Royal Marines. Kista ble deretter overført til likbilen, the State Hearse, for sin endelige reise til Windsor Castle.

Totalt var 4 000 militært personell involvert i begravelsen og paraden.

Med folkemengder som sto 10 i dybden, kunne ingenting vært bedre designet for å gjenspeile stabilitet, orden og vedvarenhet, enn det måten Elizabeth Windsor ble stedt til hvile ved siden av hennes avdøde ektemann, hertugen av Edinburgh, ved minnekapellet for King George VI.

Dette var i det minste det felles håpet som var delt av de nesten 100 presidentene og regjeringssjefene samlet i Westminster Abbey, som inkluderte USAs president Joe Biden og førstedame Jill Biden, Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier, Italias president Sergio Mattarella, Canada statsminister Justin Trudeau, New Zealands statsminister Jacinda Ardern, Australias statsminister Anthony Albanese og Sør-Koreas president Yoon Suk-Yeol.

Biden snakket direkte til slike formål i forkant av begravelsen, i en uttalelse der han sa: «Hennes majestet Dronning Elizabeth II var mer enn en monark. Hun definerte en epoke. I en verden i konstant endring var hun en stabiliserende tilstedeværelse, og en kilde til trøst og stolthet for generasjoner av briter... De syv tiårene av hennes historieskapende tid på tronen vitnet om en tidsalder av enestående menneskelige framskritt og menneskeverdets marsj fremad.»

Det absurde i Bidens uttalelse illustreres best ved referanse til en tidligere britisk kongelig begravelse, som fant sted mer enn et århundre tidligere, den til Edward VII.

Den amerikanske historikeren Barbara W. Tuchman fokuserer på denne begivenheten i det innledende kapittelet av hennes banebrytende verk om utbruddet og de ni første månedene av den første verdenskrigen – The Guns of August, publisert i Storbritannia i august 1914 da med tittelen August 1914. Det begynner gripende:

«Så storslagent vakker var forestillingen denne maimorgenen i 1910, med ni konger sittende til hest i begravelsen til Edward VII av England, at mengden som ventet i en rolig og svartkledd ærefrykt, ikke kunne holde tilbake gisp av beundring. I skarlagensrødt og blått og grønt og lilla, red monarkene tre og tre gjennom palassportene, med fjærpyntede hjelmer, forgyldet flettverk, karmosinrøde bånd, og juveler som glinset i solen. Etter dem kom fem tronarvinger, førti flere imperiale eller kongelige høyheter, syv dronninger – fire enker med titler etter avdøde ektemenn, og tre på tronen – og en samling av spesielle ambassadører fra ukronede land. Sammen representerte de sytti nasjoner, i den største samlingen av kongelige og personer av rang, som noen gang var samlet på ett sted, og av sitt slag den siste. Big Ben’s dempede tunge slo ni slag på klokka, da kortesjen forlot palasset, men på historiens klokke var det solnedgang, og den gamle verdens sol gikk ned i en svinnende glans av prakt, for aldri igjen å bivånes.»

Tuchman bemerker at Edward VII ofte ble kalt «Europas onkel». Dette var ikke ene og aleine en æresbevisning. Det pekte på hans faktiske familierelasjoner til, blant «Andre slektninger, etterkommere med forskjellige avstander etter dronning Victorias ni sønner og døtre ... spredt i overflod på tvers av Europas hoff,» hans nevøer Kaiser Wilhelm II, keiseren av Tyskland, og Russlands tsar Nicholas II. Tsarina Alexandra var hans niese.

Edwards styre, som strakk seg over det 20. århundres første tiår, beskrives av Tuchman som «en rik, feit ettermiddag ... Nitten-ti var fredelig og velstående, med den andre runden av marokkanske kriser og Balkan-kriger fortsatt i emning.» Utsiktene til krig ble i styringskretser bredt ansett som en tåpelig forfengelighet, da det, takket være den gjensidige finansielle og økonomiske avhengigheten mellom nasjoner, ikke kunne bli noen reell seierherre.

Likevel ble verden, bare fire år seinere, i august 1914, kastet ut i en krig der 28 millioner ble slaktet og Europa ble lagt i ruiner. Monarkene som i 1910 hadde vært i stand til å legge til side deres nasjonale spenninger for å samle seg i London, befant seg snart på motsatte sider av slagmarka.

Slutten av krigen så de beseiredes undergang.

De historisk mest betydningsfulle av ofrene var tsaren og tsarinaen av Russland, feid fra makten av Februarrevolusjonen i 1917, utløst av krigens redsler, og for alltid ført over til historien av den sosialistiske Oktoberrevolusjonen ledet av Lenin, Trotskij og Bolsjevikene.

Men revolusjonen i Tyskland, selv om den på grunn av fraværet av et parti av Bolsjeviktypen i spissen ikke førte til at kapitalismen ble styrtet, tvang Wilhelm II til å abdisere tronen og flykte fra landet. Andre av Det tyske imperiets konger fulgte etter. Kronede hoder i Det østerriksk-ungarske imperiet møtte samme skjebne, midt i dette kontinentdekkende revolusjonære oppsvinget.

Den brokete forsamlingen av kongelige i 2022, i sorg over Elizabeth IIs bortgang – keiseren og keiserinna av Japan, konger og dronninger av Nederland, Spania, Belgia, Danmark, Sverige og Norge, herskere over de små skatteparadisene i Lichtenstein, Luxembourg og Monaco, og ymse despoter fra Midtøsten – er bleke skygger av deres forfedre. Men presidentene og statsministrene som styrer de vesentlige imperialistmaktene har ei framtid foran seg som ikke er mindre forferdelig enn det forrige århundres europeiske kongehus.

Krisa som griper verdens imperialisme presenteres klarere tegnet enn den var i 1910. Dette er ingen Belle Époque. Et økonomisk mareritt utfolder seg som kaster millioner ut i nød og elendighet. En politisk orientering for krig blir ikke avvist, men derimot hensynsløst forfulgt av styringseliten. I den NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina utspiller det seg i Europa en katastrofe som ville overskygge selv grusomhetene fra 1914 – en som truer menneskeheten med nukleær utslettelse.

Men denne krisa skaper også forutsetninger for et utbrudd av en sosialistisk og revolusjonære kamp fra den europeiske og internasjonale arbeiderklassens side – en kamp som denne gangen ikke må avslutte en verdenskrig, som Oktober 1917 gjorde, men forhindre en fra å finne sted, gjennom kapitalismens omvelting.