Storbritannias statsminister Liz Truss’ avgang etter bare 45 dager i embetet har brakt den britiske styringsklassens regjeringskrise til en nytt nivå av intensitet. Britisk politikk har alle karaktertrekk av en revolusjonær situasjon.

Truss er den kortest sittende statsministeren i britisk historie, og har falt som del av Konservativ-regjeringens bredere sammenbrudd. Innen utgangen av neste uke vil Storbritannia ha hatt tre statsministre på bare to måneder.

Hennes avgang fulgte etter de kaotiske scenene som utspilte seg i Underhuset onsdag kveld, med Tory-MPer som var usikre på om en avstemning om fracking ble gjort til en tillitserklæring til regjeringen. Viseinnpiskeren Craig Whittaker ble sett rope: «Jeg er fucking rasende, og jeg bryr meg faen ikke lenger.» Sjefinnpisker [Chief Whip] Wendy Morton trakk seg angivelig på stedet, og ble fulgt løpende ut av rommet av Truss, som tryglet og ba om at hun måtte revurdere. Labour-MPer hevder noen av deres motparter ble «fysisk tvunget» til å stemme med regjeringen.

Bare timer forut avleverte den frådende høyreorienterte innenriksministeren Suella Braverman et skarpt oppsigelsesbrev utformet som en lederskapsutfordring, og uttalte hennes «alvorlige bekymringer over denne regjeringens forpliktelse til å ære og akte manifestforpliktelser».

En slik åpen uorden innen britisk kapitalismes hovedparti, etter dets 12 år ved makten der det fortsatt har et flertall på 71 seter i Underhuset, er resultat av de enorme internasjonale og interne press påført britisk imperialisme, midt i en krig med Russland som truer med å bli kjernefysisk, og en uforlignelig kollaps i levestandarder.

Under andre omstendigheter ville et generalvalg blitt kalt for lenge siden, for å få dempet spenningene i det regjerende partiet, eller få erstattet det og få brakt en fornemmelse av legitimitet til den reaksjonære paraden i Parlamentet. Men styringsklassen er livredd for at selv en så begrenset og iscenesatt affære som et parlamentsvalg potensielt vil utløse masseprotester og opposisjon. Husholdninger er truet med tusenvis av pund i året i ekstrakostnader for energi, husvære og mat, som provoserer fram streiker av hundretusener av arbeidere i jernbanene, postvesenet, telekom-bransjen, den offentlige utdanningen, og offentlig byrådansatte.

Tory-partiet er desperat etter å unngå et valg og planlegger å erstatte Truss med nok et palasskupp, mer nakent enn sågar det som fjernet Boris Johnson. Kandidatene vil trenge støtte fra 100 av deres kolleger for å komme på stemmeseddelen, i håp om at én enkelt vinner kan bli presentert for Tory Party-medlemskapets elektroniske avstemming før neste fredag.

Dette er ikke sikret. Forhandlinger pågår for å forsikre at tidligere finansminister Rishi Sunak er sikret flertallstøtte, men det betinger at Penny Mordaunt godtar å tre til side, som den nye finansministeren Jeremy Hunt og forsvarsministeren Ben Wallace allerede har indikert de vil gjøre. Det ville la Sunak stå opp mot et splittet høyre representert av Truss’ meningsfeller av ultra-lav-skatt, fritt-marked-forfektere som Braverman og Kemi Badenoch. Men i et ekstraordinært utviklingsforløp framstår nå Johnson som en favoritt, dersom han klarer å komme gjennom til partimedlemskapets avstemming.

Fraværet av Wallace og Hunt fra konkurransen er den sterkeste indikasjonen på de politiske anliggendene som står på spill, ikke bare for britene, men også for USA og verdensimperialismen.

Da Truss onsdag konfronterte øksa fløy Wallace til USA for et krisemøte i Pentagon, for å avgi forsikringer om Storbritannias fortsatte rolle i NATOs krig mot Russland. Utenriksminister James Cleverly beskrev diskusjonene som av den typen «du ærlig talt ikke vil ha over telefonen».

På den økonomiske fronten forbereder Hunt en finanspolitisk erklæring den 31. oktober, om brutale utgiftskutt, som skal presenteres for det globale finansoligarkiet som torpederte den britiske økonomien som respons på Truss’ ikke-finansierte skattekutt i 23. september-minibudsjettet.

President Biden repliserte, da han ble spurt om eventuelle negative økonomiske konsekvenser av Truss’ fratredelse, at enhver skvulpe-konsekvens [‘spillover’] ville være «uvesentlig». Han understreket at hun hadde vært «en god partner på Russland og Ukraina, og britene kommer til å løse deres probleme». En uttalelse fra Det hvite hus takket Truss for hennes «partnerskap» i det å «holde Russland til ansvar, for krigen mot Ukraina» og lovet fortsatt «nært samarbeid med den britiske regjeringen».

Ingenting av denne machiavelliske konspireringen ville vært mulig uten fagforeningsbyråkratiets og Labour Party’s pågående undertrykking av klassekampen.

Avisa Independent rapporterte onsdag at to millioner arbeidere er satt til enten å gå ut i streik eller gå til avstemming om det, i løpet av de neste månedene – en bevegelse som kunne felle enhver regjering, enn si den som for tiden råtner i levende live i Westminster.

I stedet har bare en brøkdel av arbeiderne som forlanger streikeaksjoner blitt mobilisert, spredt utover ulike individuelle aksjonsdager, for ulike tvister.

[Storbritannias sentrale fagforbund] Trades Union Congress (TUC) jobber i nært samarbeid med Labour-partileder sir Keir Starmer, som fungerer som point-man [o. anm.: militærbegrepet for utpeker av angrepsmål] for britisk og amerikansk imperialisme under denne rasende krisa.

Hans oppfordring til et generalvalg, nå gjentatt av alle de andre parlamentariske partiene, er et tilbud fra Labour om å tilrettelegge for en smertefri overgang til en annen regjering når dette blir uunngåelig, symbolisert av hans «aksept» for at et valg bare er mulig dersom Tory-MPer bestemmer seg for å respektere deres «patriotiske plikt» og setter «nasjonen» foran deres eget parti.

Starmers modell er for en korporativ allianse mellom regjeringen, selskapene og fagforeningene, av den typen der USAs Demokrat-president Biden pålegger jernbanearbeidere i USA en brutal kontrakt og den tyske SPD-kansleren Olaf Scholz pålegger hundre-tusenvis av kjemi-arbeidere brutale lønnskutt. Labour-partilederen fortalte TUC-kongressen samme dag som Truss’ fratredelse at sentralorganisasjonen må samarbeide med Labour og arbeidsgiverne i en «ekte kollektivavtale for nasjonen,» ikke minst for å beskytte Storbritannia «fra tyranner som Putin».

Starmer fortalte fagforeningene at de måtte forberede seg på et ledersskapskifte ved å ta streiker av bordet – ved anvendelse av løfter om at ting vil bli bedre under en Labour-regjering – og måtte videreføre deres politi-overvåking av arbeiderklassen mens Labour implementerer en agenda for innstramminger og krig.

En nasjonalregjering av både Labour- og Tory-ministre, rettferdiggjort ved å påberope seg den «nasjonale interessen,» er fortsatt en reell mulighet for å unngå et generalvalg dersom det ikke kan finnes noen løsning innen Tory-partiet.

Som respons på Truss’ avgang, meldte David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, en tweet der han sa: «Liz Truss’ fratredelse etter bare seks uker i embetet er en ytterligere bekreftelse på utviklingen av ei fundamental krise for klassestyret i Storbritannia. Som marxister har forklart, en revolusjonær situasjon oppstår når styringsklassen ikke lenger kan styre på den gamle måten.»

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

«På dette tidspunktet er ikke styringsklassen i stand til å regjere i det hele tatt. Dens overlevelse avhenger nå av Labour Party’s evne, ledet av ultra-blairisten Keir Starmer, og fagforeningenes apparat, til å kvele den stadig mer militante arbeiderklassens bevegelse.»

«Det andre vesentlige elementet i ei revolusjonær krise – at arbeiderklassen ikke lenger kan leve på den gamle måten – eksisterer så absolutt. Det kritiske saksanliggendet nå er dens inngripen i krisa. Forlangendet om et generalvalg må føres i retning av oppfordringer til uavhengig masseaksjon.»

Alt avhenger av denne intervensjonen fra arbeiderklassen, mot Tory- og Labour-konspiratørene.

Socialist Equality Party (SEP) har helt siden det første palasskuppet mot Johnson oppfordret arbeiderne til å slåss for et generalvalg holdt på deres premisser, gjennom intensiveringen av klassekampen opp til en generalstreik.

I et valg ville SEP føre kampanje for etableringen av grunnplankomitéer, for å få brutt fagforeningsbyråkratiets kvelertak, og få lagt beslutningsmakten der den hører hjemme, på fabrikkgulvet. Framfor alt ville vi forsøke å bringe ut i det åpne den politiske orienteringen som peker i retning verdenskrig, som ikke inngår i styringsklassens fraksjonskonflikter fordi den politikken er det universell samstemmighet om, og fordi de frykter at dens implikasjoner blir bredt forstått. Vi ville anvende et valg til å bygge en internasjonal antikrigbevegelse blant britiske arbeidere.