Mindre enn to år etter at Trump og hoveddelen av Det republikanske partiet forsøkte et fascistisk kupp for å velte presidentvalget og etablere et presidentdiktatur, ligger Republikanerne jevnt med Demokratene i meningsmålingene for de amerikanske midtperiodevalgene.

Ifølge den endeløse flommen av meningsmålinger er det stadig mer sannsynlig at Det republikanske partiet vil vinne kontroll over Representantenes hus, og muligens også Senatet. De kan også ta kontroll over delstatsregjeringer som tidligere var holdt av Demokratene.

At dette i det hele tatt er mulig, etter det voldelige angrepet på Capitol-bygningen og Kongressen den 6. januar 2021, av en mobb av Trump-supportere, er en massiv tiltale av Biden og Demokratene.

Arbeidende mennesker er fanget inne et politisk system som ikke tillater dem noen måte å uttrykke deres interesser. Et flertall av Republikanernes kandidater har omfavnet Donald Trumps falske påstander om et «stjålet valg», da han i 2020 ble beseiret og kastet ut av embetet med marginer som nærmest var valgskred. Dårlig besøkte kampanjestevner der Trump taler, innlemmer nå det fascistiske og antisemittiske språket og vrangforestillingene til QAnon-bevegelsen og hvitt overherredømme-teorien «Den store erstatningen», «Great Replacement», (om at immigrasjon over grensa mellom USA og Mexico er del av en jødisk konspirasjon for å «erstatte» hvite med svart- og brunhudede mennesker fra Asia, Afrika og Latin-Amerika).

I mellomtiden slo Demokratenes ledere denne uka hardt ned på et særdeles beskjedent forslag fra 30 «progressive» kongressrepresentanter, som i et åpent brev oppfordret administrasjonen til å ta opp forhandlinger med Russland i stedet for å forfølge en strategi med i all hovedsak endeløs krig over Ukraina, som kan eskalere til bruk av atomvåpen. Innen 24 timer hadde kongressgruppa Progressive Caucus trukket sitt brev til Det hvite hus, og utstedt en oppfordring om ytterligere eskalering.

Det var Biden som motsatte seg enhver bestrebelse for å holde Det republikanske partiet ansvarlig for Trumps forsøk på å styrte regjeringen og forbli ved makten som en president-diktator. Langt fra å utmåle noen straff til senatorene og kongressrepresentantene som åpent oppmuntret til det voldelige angrepet, erklærte Biden at landet trenger et «sterkt Republikansk parti». Han forfulgte en politisk strategi for å søke to-parti-enighet med «mine Republikanske venner», framfor alt om utenrikspolitiske anliggender, der USA egget Putin til å invadere Ukraina og deretter grep til invasjonen for en USA-NATO-militærintervensjon.

Justisdepartementet (DOJ), under Bidens justisminister Merrick Garland, har siden den 6. januar 2021 gått fram i sneglefart med deres etterforsking av kuppforsøket. De eneste anklagene bragt mot kuppmakerne på høyt nivå – i motsetning til mot deres voldelige fotsoldater – har vært én enkelt anklage om forakt for Kongressen, mot Trump-rådgiveren Steve Bannon. Trump selv, den øverste kuppmakeren – the coup plotter-in-chief – ble først i forrige uke stevnet av Representantenes hus’ spesialkomité nedsatt for å granske 6. januar-begivenhetene. Han har aldri blitt avhørt av DOJ.

Biden har begrenset hans personlige involvering i etterforskningen av kuppforsøket til én enkelt tale i september, der han erklærte at det amerikanske demokratiet sto overfor sin største trussel siden Borgerkrigen – og droppet deretter emnet helt.

Biden gjentok det som faktisk er hans «avsluttende argument» i den pågående valgkampen, i en kommentar publisert tirsdag på CNN.com, uten å omtale den 6. januar, eller fascister og antisemitters overtakelse av Det republikanske partiet. Kløfta mellom den privilegerte kapitalisteliten og arbeiderklassen var åpenbar der Biden hyllet den «enorme framgangen» som er oppnådd under hans administrasjon, med å bygge en bedre og mer rettferdig økonomi.

Han klandret pandemien og «Vladimir Putins krig i Ukraina» for inflasjonen, uten å referere til den globale finanskrisas faktiske drivkraft, utleggene av billioner av dollar, euro, pund og andre valutaer for å redde bankene, hedgefondene og andre finansinstitusjoner, som tillot dem å unnslippe krisa i mars 2020 som ble utløst av utbruddet av Covid-19. Siden har milliardærene sett deres formuer multipliseres, mens arbeiderklassefamilier står overfor løpsk inflasjon og nå en truende resesjon.

Biden forsøkte å framstille en håndfull mindre tiltak, som det å la Medicare forhandle medikamentpriser, og et tak på pensjonisters insulinkostnader, som store reformer, i et forsøk på å skjule bortfallet av praktisk talt alle vesentlige tiltak innen utdannings- og helsevesenet, mot politivold, for stemmerettigheter og et utvidet og forlenget skattefradrag for barnefamilier – hovedsakelig på grunn av motstand innen hans eget parti.

I midtperiodevalgene har Demokratene gitt Republikanerne ei gavepakke med deres helhjertede støtte til krig, og det faktum at de ikke foreslår noe for å ta tak i den sosiale og økonomiske krisa som det store flertallet av befolkningen står overfor. Dette er kombinert med Demokratenes endeløse besettelse med anliggender relatert hudfarge og kjønn, målrettet for å appellere til og mobilisere en del av den øvre middelklassen som er heftig pro-krig og antiarbeiderklasse.

Skulle Det republikanske partiet vinne midtperiodevalgene eller kontrollen over Huset eller Senatet er ikke det en indikasjon på noen massestøtte i befolkningen, verken for partiets høyreorienterte pro-selskapsprogram eller for fascistene og rasistene som i stadig større grad dominerer det.

Som WSWS skrev som respons på Bidens tale i september: «I USAs forankrede to-parti-system støtter seksjoner av arbeidere og middelklassen Det republikanske partiet, ikke av overbevisning, men som default [standardvalg]. I den grad Trump har en base er det fordi Demokratene ikke har noe å tilby, og fordi Republikanerne er eksperter på manipulering av syting og misnøye.»

Uansett hvilket parti som vinner, amerikansk imperialismen vil presse videre på med sitt program for krig i utlandet og sosial kontrarevolusjon hjemme. Og dette under betingelser der perioden etter valget med all sannsynlighet vil bli dominert av en ny og massiv økning av Covid-19-pandemien, ettersom nye virusvarianter, noen allerede oppdaget og identifisert, viser både større smittsomhet og større evne til å unndra seg den begrensede immuniteten produsert av vaksineringer.

Det er et alternativ til dette politiske marerittet av krig og reaksjon, men det vil ikke komme fra noen av de to selskapskontrollerte partiene. Det store flertallet av den amerikanske befolkningen, arbeiderklassen, er ikke på noen måte representert i valgsystemet.

Titalls millioner arbeidende mennesker konfronterer den daglige realiteten av en kamp for å opprettholde deres levestandard i møte med selskapenes profittskvising, nedskjæringer og en uopphørlig inflasjon. Det er ei voksende bølge av streiker, hovedsakelig i opprør mot fagforeningenes undertrykkende tyngde, og bestrebelser for å undertrykke klassekampen.

Disse kampene fordrer uavhengige organisasjonsformer og en uavhengig politisk akse. Partiet Socialist Equality Party (SEP) slåss for opprettelsen av grunnplankomitéer på arbeidsplasser og i nabolag, for å bringe klassekampen fram, og bryte fagforeningenes offisielle apparaters kvelertak.

Det er ingen tilfeldighet at den eneste politiske valgkampen som tar opp de sentrale anliggendene arbeidende mennesker står overfor, inkludert faren for krig og diktatur, ikke finner sted i noen av 8. november-valgenes dueller. Det er valgkampen til sosialisten Will Lehman i valget for president i United Auto Workers, der avstemmingen allerede har begynt og pågår fram til midten av november.

Den amerikanske arbeiderklassens inntreden inn i uavhengig politisk kamp, på grunnlag av et revolusjonært sosialistisk program, er veien videre for å forsvare arbeidsplasser, levestandarder og demokratiske rettigheter, og for å stoppe pådriveren til en tredje verdenskrig.