USAs forsvarsminister Lloyd Austin besøkte Filippinene den 1. og 2. februar, der han møtte president Ferdinand Marcos jr., og kunngjorde at Washington ville utvide amerikansk militær tilstedeværelse i landet, i henhold til vilkårene nedfelt i forsvarsoverenskomsten Enhanced Defense Cooperation Agreement (EDCA), og gjenopptakelsen av landenes felles militærøvelser i de omstridte farvannene i Sør-Kinahavet.
Samtidig som Washington fører en krig med Russland i Ukraina, og nyligst kunngjorde utplasseringen av M1 Abrams stridsvogner, forbereder USA seg samtidig for, og provoserer fram krig med Kina. Austins Asia-turné i forrige uke demonstrerte hvor langt framskredne disse forberedelsene er. Før hans ankomst til Filippinene møtte Austin Sør-Koreas president Yoon Suk-yeol, som nylig uttalte seg offentlig om mulig utplassering av amerikanske atomvåpen på den koreanske halvøya.
I Manila erklærte Austin at Kinas «trussel mot den internasjonale ordenen» er «uten presedens». Denne påstanden snur virkeligheten på hodet. Det er Washington, ikke Beijing, som raskt skrur opp forberedelser til krig i Stillehavet. Biden-administrasjonen utplasserer flere jagerfly og bombefly til Sør-Korea, rokkerer amerikanske tropper i Japan for å sette dem mer umiddelbart på krigsfot, og gjenoppretter militærbaser på Filippinene, der Kina hele tiden åpent blir målrettet. I prosessen gjenoppliver Det hvite hus bevisst japansk militarisme, og presser statsminister Fumio Kishida til å skrinlegge landets konstitusjonelle begrensninger på de væpnede styrker og utvide deres militære tilstedeværelse i Asia-Stillehavregionen. Japan ble i desember 2022 verdens tredje største investerer i sitt militær.
Washingtons forberedelser for krig med Kina er først og fremst fokusert på Taiwan. Filippinene, beliggende umiddelbart sør for Taiwan, er av avgjørende betydning for disse planene.
USA led i 2016 et alvorlig slag for deres militære tilstedeværelse i regionen, da Filippinenes daværende president Rodrigo Duterte, som ville forbedre landets økonomiske tilknytninger til Kina, kort etter hans tiltredelse kunngjorde at han avsluttet de felles marinepatruljeringene i det omstridte Sør-Kinahavet, og stilte all implementering av baseordninger for amerikanske styrker i bero.
Ferdinand Marcos jr., som i fjor tiltrådte presidentembetet, hadde ført en valgkamp der han hevdet han ville videreføre Dutertes orientering i retning Kina. Innen få måneder ble det klart at en reorientering tilbake til Washington var på gang. Det er dyp bekymring i hele regionen for at spenningene over Taiwan, oppildnet av Biden-administrasjonen, skal bryte ut i krig. Filippinene ville uunngåelig bli direkte fanget opp i denne konflikten. Den filippinske ambassadøren til USA, Jose Romualdez, uttrykte Manilas dilemma der han nylig sa til Associated Press: «Vi er i en Catch-22-situasjon. Skulle Kina gjøre et militært trekk mot Taiwan, da ville vi bli berørt – og hele ASEAN-regionen, men aller mest oss, Japan og Sør-Korea.»
Austin erklærte overfor den filippinske pressen, som han hadde gjort det i Sør-Korea, at USA har en «jernbelagt forpliktelse» overfor landet. Han hevdet at Washingtons utvidede militære tilstedeværelse «gjør begge våre demokratier sikrere». Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Washingtons eneste jernbelagte forpliktelse er til beskyttelsen av sine egne imperialistiske interesser. Deres militære tilstedeværelse destabiliserer regionen og undergraver demokratiet. Utplasseringen av amerikanske tropper på baser i landet er et direkte brudd på den filippinske konstitusjonen.
Utplasseringen av amerikanske styrker til Filippinene er allerede på gang. Austin besøkte Camp Navarro på den sørlige øya Mindanao, der spesialstyrken US Joint Special Operations Task Force for tiden er utplassert.
Austin kunngjorde at Marcos-regjeringen la til fire nye lokaliseringer for en videre utplassering av amerikanske tropper og militærforsyninger, i tillegg til de eksisterende fem. Generalløytnant Bartolome Bacarro, stabssjef for det filippinske militæret, fortalte i november 2022 pressen at selv om de nøyaktige lokaliseringene enda ikke var spesifiserte, hadde Washington bedt om to lokaliseringer ved Luzonstredet, den delen av Filippinene som er nærmest opp til Taiwan.
Austin uttalte også at det amerikanske og det filippinske militæret ville gjenoppta deres felles militærøvelser i det omstridte Sør-Kinahavet, som Duterte i 2016 hadde avsluttet. Disse krigsspillene målretter direkte Kina i farvann Beijing har gjort krav på, og er svært provoserende.
Mens Austin presenterte Washingtons krigsforberedelser som å skulle tjene en forpliktelse til forsvar av «demokrati,» sa han ikke ett ord om menneskerettigheter eller Marcos-diktaturets blodige arv, som nå blir rehabilitert av Marcos jr.
Ferdinand Marcos sr. innførte i 1972 krigsrett i landet, med Washingtons fulle støtte, og brukte de drakoniske fullmaktene til å føre tilsyn med et brutalt apparat for militær undertrykking. Marcos-diktaturet drepte tusenvis og torturerte titusener, samtidig som USA økte deres militære bistand til hans regime, og erklærte deres støtte til hans – med visepresident George H. W. Bush’ ord i 1981 – «tilslutning til demokratiske prinsipper». Washingtons overordnede bekymring var bevaringen av de enorme militærkompleksene på luftvåpenbasen Clark Airbase og marinebasen Subic Naval Base.
Marcos jr. har erklært at hans fars krigsrettstyre var en «gullalder» i filippinsk historie. Under det nåværende presidentskapet blir aktivister og politiske dissidenter rutinemessig arrestert som «terrorister». Dagen før Austins ankomst til landet utstedte regjeringens Råd for antiterrorisme en offentlig erklæring som sa at en lokalsamfunnslege som arbeider med et dypt utarmet lokalsamfunn av urbefolkningsopphav, er en «kommunist» og en «terrorist,» anklager som innebærer sannsynlighet for å kunne føre til hennes død i et statsstøttet utenomrettslig attentat. Washington hadde ingenting å si om noe av dette.
Før han ble valgt i fjor sto Marcos jr. overfor stevning og arrestasjon i USA, for forakt for retten i en rettssak som involverte familiens grove brudd på menneskerettighetene. Bidens Hvite hus sørget imidlertid for Marcos jr.s trygge innreise til USA, hvor den amerikanske presidenten holdt et vennlig møte med ham i New York. Washington feller bare tårer for menneskerettighetene når de tjener deres egne krigsmål og imperialistiske ambisjoner.
Washingtons bekymringer relatert Filippinene er, som under Marcos-diktaturet på 1970- og 1980-tallet, ikke demokrati eller menneskerettigheter, men å etablere og opprettholde en militær tilstedeværelse for å fremme sine krigsplaner.
De amerikanske basene i landet var et flagrant brudd på filippinsk suverenitet, og en militær forlengelse av landets nykoloniale styre. USA utøvde direkte styre over disse basene, og de millioner av amerikanske soldater som enten var stasjonert der eller ble resirkulert gjennom dem, var ikke underlagt filippinsk jurisdiksjon. Mange filippinere ble drept av amerikanske tjenestemenn, tusener reiste anklager om voldtekt, men ikke én eneste amerikaner ble rettsforfulgt i henhold til filippinsk lov. Et massivt nettverk av prostitusjon og dulgt virksomhet vokste opp rundt basene, med det amerikanske militærets direkte støtte. Washington iscenesatte teppebombingen av Nord-Vietnam, Kambodsja og Laos fra sine baser på Filippinene.
Det filippinske Senatet stemte i 1991 for å avslutte utleien av de amerikanske militærbasene, og framtidig etablering av utenlandske militærbaser i landet ble forbudt i henholdt til konstitusjonen, uten godkjenningen fra et to-tredjedels flertall i Senatet. Det er av denne grunn at New York Times skrev at Austins kunngjøring ville markere «første gang på 30 år at USA vil ha en så stor militær tilstedeværelse i landet». Det har i 30 år vært forbudt å ha amerikanske tropper plassert på baser i landet. Administrasjonene til Biden og Marcos jr. er nå satt til å reversere dette.
Militæroverenskomsten om forsterket forsvarssamarbeid, The Enhanced Defense Cooperation Agreement (EDCA), som Austin og Marcos nå påberoper seg, er en utøvende avtale signert i 2014 av Aquino-administrasjonens forsvarsminister og Obama-administrasjonens ambassadør til landet. Den var sluttresultat av en omgåelse av konstitusjonen, og presenterte en baseordning der amerikanske tropper skulle ha en «roterende tilstedeværelse,» som ikke krevde ratifisering i henhold til landets lovverk. Filippinenes føyelige Høyesterett fastslo tidlig i 2016, etter behørig refs og anklager om korrupsjon, at EDCA var en konstitusjonell overenskomst. Washington gikk raskt til verks for å utplassere tropper, men så ble Duterte valgt fire måneder seinere, og relasjonene surnet. Nå, etter seks lange år, med nyvalgte Marcos jr., går USA igjen for å etablere baser på Filippinene.
Austin fortalte pressen at EDCA-arrangementet ikke dreier seg om en «permanent tilstedeværelse på baser, men det er en stor sak. Det er virkelig en veldig stor sak.» Benektelsen av at det er permanent tilstedeværelse på baser, er den nødvendig omskrivingen av virkeligheten for å muliggjøre den «store saken,» som tilrettelegger for at USA gjenoppretter sine militærbaser, med avgjørende betydning for deres krigsmål i regionen Asia-Stillehavet, i deres tidligere koloni Filippinene.
EDCA-avtalens ti sider autoriserer utplassering av ubegrensede antall amerikanske tropper og forsyninger til et sett «avtalte lokaliseringer». Disse stedene skal styres og forvaltes av USA. Filippinere vil ikke bli tillatt tilgang til noen USA-kontrollert lokalisering. Bare én filippinsk militærrepresentant vil få tilgang, og da kun med forhåndssikret tillatelse fra den amerikanske kommandanten.
Amerikanske styrker er også garantert tilgang etter behov til alle «offentlige landområder og fasiliteter (inkludert veier, havner og flyplasser), inkludert de som eies eller kontrolleres av lokale myndigheter». Amerikanske tropper og sivile kontraktører er underlagt den amerikanske regjeringens ekstraterritoriale jurisdiksjon. Skulle de bli beskyldt for en forbrytelse vil det filippinske rettsvesenet ikke ha noen jurisdiksjon over dem.
USA skal ikke betale noen leie for anvendelsen av disse fasilitetene, og skulle de velge å forlate et anlegg er den filippinske regjeringen forpliktet til å refundere det amerikanske militæret for eventuelle «forbedringer».
Dette er militærbaser. Ingen eufemisme om «fristløs rotasjonstilstedeværelse» kan skjule denne realiteten. Vilkårene i EDCA har eimen av en kolonimakts gjenopprettede tilstedeværelse. Washington gjenskaper sine historiske forbrytelser og mudrer opp fortidens reaksjonære skitt i forfølgelsen av sine krigsambisjoner mot Kina.