Tysklands forbundskansler Olaf Scholz besøkte i slutten av januar Argentina, Chile og Brasil ledsaget av en delegasjon høytstående næringslivsrepresentanter. Den fire-dager-lange rundturen ble dominert av intensiveringen av NATO-krigen mot Russland, og bestrebelsene for å undertrykke den eskalerende klassekampen over hele verden.

Scholz’ besøk hadde flere formål – å få innlemmet Sør-Amerika i NATOs krigsfront mot Russland, å åpne opp nye markeder for energi- og råstoffkilder for Tysklands økonomi for å kompensere for konsekvensene av sanksjonene mot Russland, å presse tilbake Kinas innflytelse, og å støtte latin-amerikanske regjeringer mot massiv motstand fra arbeiderklassen.

Scholz foretok i alle de tre landene demonstrative besøk til minnesmerker over ofrene for høyreorientert tyranni – i Argentina var det minneparken for ofrene for general Videlas blodige militærdiktatur; og i Chile var det museet for Pinochet-diktaturets ofre. I Chile sa han seg også villig til å bygge et minnesmerke over Colonia Dignidad, ei sekt etablert av en tysk utvandrer som torturerte Pinochets motstandere. Der Scholz møtte president Lula da Silva i Brasil bar presidentpalasset fortsatt preg av det nylige kuppforsøket til tilhengerne til Jair Bolsonaro, Lulas fascistiske forgjenger.

Scholz’ nikk til ofrene for militærdiktaturer, som var regimer Tyskland opprettholdt de beste relasjoner med, var ikke rettet mot fascisttrusselen. På den ene siden ønsket han å skjule sin egen regjerings karakter, som selv følger en høyreekstrem kurs i innenriks- og utenrikspolitikken. Han ønsket forøvrig å styrke Sør-Amerikas nominelt venstreorienterte regjeringer i deres konfrontasjon med arbeiderklassen, da deres sosiale angrep baner vei for høyresidens gjenkomst ved makten.

I Argentina, hvor det skal være valg i år, møtte Scholz president Alberto Fernández, som med hans peronistbevegelse allerede på slutten av 2021 led et knusende nederlag [engelsk tekst] i midtperiodevalgene. Landet står, med sine 47 millioner innbyggere, overfor ei katastrofal økonomisk krise. Inflasjonsraten er 95 prosent, og 43 prosent av befolkningen lever i fattigdom.

Mens Fernández med hjelp av fagforeningene og pseudo-venstre-partier undertrykker klassekampen og kutter sosiale utlegg for å kunne tilbakebetale et IMF-lån på $ 45 milliarder, fornemmer den ekstreme høyresiden at en endring er i lufta. Eksempelvis forsøkte i september i fjor en høyreekstremist et attentat [engelsk tekst] mot visepresident Cristina Kirchner. Dagen etter demonstrerte en halv million mennesker mot attentatforsøket foran presidentpalasset.

Scholz og Fernández signerte avtalememoranda om tettere samarbeid for å utvide fornybar energi og promotere oppstartsbedrifter. Tyskland ønsker også å handle større mengder fracked naturgass fra Argentina. Scholz tok til orde for en rask adoptering av handelsavtalen som har vært under forhandling i 20 år, mellom EU og landene i handelsblokka Mercosur. Argentina søkte nylig om opptak i BRICS-alliansen, som inkluderer Kina, India, Russland, Brasil og Sør-Afrika.

Chiles president Gabriel Boric, som Scholz møtte på rundreisas andre etappe, møter også heftig motstand fra arbeiderklassen. Boric ble valgt [engelsk tekst] ved slutten av 2021, som kandidat for en angivelig venstreorientert valgallianse. Hans eget parti, Convergencia Social, er basert på modell av Spanias Podemos.

Men Boric har siden den gang vist seg å være en pålitelig representant for kapitalistinteressene i det sosialt polariserte landet. Da høyreorienterte ekstremister i fjor skøyt mot journalister og deltakere på et 1. mai-stevne, med politiets medvitne samspill, støttet hans regjering politiet. Sist sommer gikk 50 000 gruvearbeidere ut i streik for å protestere mot Borics beslutning om å stenge ned ei kobbergruve. I oktober beordret Boric det brutale tilslaget [engelsk tekst] mot begivenheter til minne om 2019-masseprotestene, som han faktisk skyldte sin egen valgseier.

Scholz og Boric ble enige om å samarbeide tett om gruvedrift, råvarer og fornybar energi. Chile skal bruke vind- og vannkraft for å produsere hydrogen, som så skal eksporteres til Tyskland. Et første felles pilotprosjekt, «Haru Oni» i Patagonia, ble innviet for noen uker siden.

Chile er også verdens viktigste leverandør av kobber, og har store forekomster av litium, som er nødvendig for å produsere bilbatterier. Landet er for tiden den nest største produsenten av litium, etter Australia, og leverer to tredjedeler av EUs behov.

«Utvinningen av kobber og litium anses som spesielt skittent,» skriver Frankfurter Allgemeine Zeitung. «Tyskland prøver å tilby seg som en partner for modernisering av utvinningen for derved å komme seg inn i gesjeften.» Kanslerkontoret var klar over at gruvedriften for lenge har vært overlatt til kineserne. Tyskland ønsker nå å bli en attraktiv partner ved å få råvarene prosessert i herkomstlandet, i motsetning til hvordan Kina opererer.

Lengst tid tilbrakte Scholz i Brasil, hvor han møtte den nyvalgte presidenten Lula da Silva, som han i sin tur inviterte til Tyskland for regjeringskonsultasjoner. Den tidligere fagforeningslederen, grunnleggeren av Arbeiderpartiet, Partido dos Trabalhadores (PT), og to perioder tidligere president, har lenge vært en favoritt for brasiliansk og internasjonal kapital. Han frykter arbeiderklassens uavhengige mobilisering langt mer enn trusselen om fascisme og diktatur.

For å gjenvinne makten allierte Lula seg med høyreorienterte elementer fra hans forgjenger Bolsonaros regjeringskoalisjon, noen av dem som kollaborerte med kuppmakerne som den 8. januar raserte regjeringskvartalet.

Scholz kom også til enighet med Lula – i tillegg til å beskytte Amazonas-regnskogen – om å jobbe tett for å utvide fornybar energi og produsere grønn hydrogen. «Våre økonomiske relasjoner er allerede veldig tette,» understreket kansleren. «Det er rundt 1 000 tysk-brasilianske selskaper i ditt land. Det er allerede et imponerende antall, men vi ønsker å øke det enda mer i framtiden.»

Selv om Scholz fikk forhandlet fram ei rekke økonomiske avtaler, fikk han ei kald skulder relatert anliggendet krig. Det latinamerikanske borgerskapets representanter viser liten tilbøyelighet til å bli fullstendig avhengige av NATO-maktene. De forventer å kunne dra mer nytte av å manøvrere fritt mellom Europa, USA, Kina og Russland. Samtidig som de alle fordømte Russland som aggressoren i Ukraina, var de ikke villige til å delta direkte i krigen ved å levere våpen eller annet materiell.

Meningsforskjellene var klare og tydelige på den siste pressekonferansen mellom Scholz og Lula. Under kanslerens forsteinede blikk forklarte Lula at han i utgangspunktet ikke visste nøyaktig hvorfor denne krigen hadde startet. Han tilskrev Ukraina en del av ansvaret, og foreslo opprettelsen av en «fredsklubb» der Brasil kunne spille rollen som megler, og hvor også Kina kunne delta. Lula sa Brasil var «et land forpliktet til fred,» og avviste leveringen av våpen og ammunisjon til Ukraina.

Scholz’ rundreise i Latin-Amerika viser hva det «tidsskillet» kansleren annonsert ved begynnelsen av Ukraina-krigen faktisk betyr. Den tyske regjeringen bruker krigen med Russland, som NATO med sin aggressive utvidelse mot øst selv provoserte fram, ikke bare til den største militæroppbyggingen siden Hitler, men for igjen å bli Europas ledende militærmakt. Samtidig ønsker den også å utvide sin innflytelse i Latin-Amerika, Afrika og store deler av Asia.

Kampen for å omfordele verden blant de store imperialistmaktene var årsaken til både den første og den andre verdenskrigen. Tyskland og de andre imperialistmaktene forbereder nå en langt større katastrofe.

Prisen betales av den internasjonale arbeiderklassen i form av inflasjon, sosiale nedskjæringer og undertrykking, og som kanonfôr. Bare arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon kan få stoppet denne galskapen. Kampen mot krig er i dette uatskillelig fra kampen mot dens årsak, kapitalismen.