Dette er andre del av en to-delt artikkel, som markerer undertegningen av våpenhvilen som endte kampene i den tre-år-lange Koreakrigen og forankret den kalde krigens deling av den koreanske halvøya. Del én er tilgjengelig her.

Den amerikanske okkupasjonsstyrken måtte fra første stund av knuse den koreanske arbeiderklassens og bondestandens motstand. Arbeidernes raseri eksploderte i andre halvdel av 1946, som begynte 23. september med en nasjonal streik av rundt 8 000 jernbanearbeidere i Busan og som spredte seg over hele landet og til slutt involverte så mange som 251 000 arbeidere. Stigende inflasjon og matvarepriser så vel som arbeidsledighet var pådrivere for misnøyen.

Motstanden mot den amerikanske okkupasjonen var også pådriver for arbeidernes raseri. I byen Daegu ble 1. oktober en demonstrant drept av politiet, som utløste masseprotester og arbeidernes og bøndenes angrep på symbolene for deres undertrykking: Polititropper, godseiere og myndighetspersoner, mange av dem som hadde kollaborert med japanerne. Oppstanden varte fram til midten av november før den ble voldelig undertrykt av det amerikanske militæret, det koreanske politiet, som var en de facto sørkoreansk militærstyrke, og høyreorienterte terroristorganisasjoner.

Fiendtlighet mot den amerikanske okkupasjonen og det høyreorienterte regimet den hadde etablert, full av tidligere japanske kollaboratørere, ansporet til ytterligere folkelige opprør. Et av de største fant sted på øya Jeju der befolkningen demonstrerte mot USAs planer om å avholde separate valg i 1948. En militærkampanje fant sted fra 3. april 1948 til mai 1949 for å få undertrykt øya. Det er varierende anslag over til det eksakte antallet drepte, men det var titalls tusener. Mange andre ble arrestert og torturert, alt med støtte fra den amerikanske militærregjeringen.

Det anslås at det totalt ble myrdet et sted fra 100 000 til 200 000 koreanere som var motstandere av USAs okkupasjon og etablering av en egen stat, før Korea-krigen engang begynte. Historikere anslår at ytterligere 200 000 mennesker ble myrdet i løpet av krigens første dager, beskyldt for å være venstreorienterte.

Det dypt upopulære Rhee-regimet under beleiring av arbeiderklassen og bondestanden i sør, hevdet å være den legitime regjeringen i hele Korea, og ulte for krig mot nord. Gjennom hele sommeren og høsten 1949 fant det sted ei rekke sammenstøt langs grensa, som nesten alle ble initiert sørfra. Kampene fortsatte inn i 1950.

Rhee utvidet også militæret i forberedelse for krig. Verdt å merke seg er at han hentet inn mange koreanske offiserer som hadde tjent som kollaboratørere i Japans Kwantung-hær, mange av dem som hadde vært ansvarlige for angrep på koreanske uavhengighetsforkjempere.

USAs påstander om at Nord-Koreas militærintervensjon inn i Sør-Korea i juni 1950 var uprovosert er ganske enkelt ei løgn, og som sådan absurd.

Truman «taper» Kina, og rollback-strategien

Den amerikanske okkupasjonens brutalitet gikk hånd-i-hånd med Washingtons bekymring for å miste sin dominerende posisjon i Asia. Denne frykten ble i vesentlig grad forsterket av Den kinesiske revolusjonen, som var et massivt slag mot amerikansk imperialisme og fant gjenklang over hele Asia.

Borgerkrigen mellom styrkene til det stalinistiske Kinas kommunistparti (KKP) og det regjerende nasjonalistpartiet Kuomintang (KMT) ledet av generalissimo Tsjiang Kai-sjek, nådde i 1949 sin siste kritiske fase, da pro-USA KMT-regimet gikk i oppløsning og Tsjiang flyktet til Taiwan. Dette var ikke en oppstand fra arbeiderklassen, som Oktoberrevolusjonen i Russlan var, men en militær seier som i oktober 1949 kulminerte med grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina.

Truman-administrasjonens «tap av Kina» skulle spille en signifikant rolle i beslutningen om å gå fra en politikk for oppdemming [‹containment›] over til tilbakerulling [‹rollback›], og sammen med sine allierte i 1950 til å invadere Korea. Administrasjonen hadde tidligere, i juni 1949, trukket tropper tilbake, etter Sovjetunionens tilbaketrekking i desember 1948.

Truman kom under betydelige angrep i Washington. William Knowland, en Republikaner som var senator fra California og en sterk supporter av Tsjiang Kai-sjek og de kinesiske nasjonalistene, fordømte Truman, og påstod at hans administrasjon «hjalp, bidro og ga støtte til spredningen av kommunisme i Asia» for ikke å iverksette flere tiltak mot Kinas KKP.^[1]

Trumans regjering responderte i april med fullføringen av det strategiske forsvarsdokumentet 1950 National Security Council Paper-68 (NSC 68), som oppfordret til en massiv oppbygging av det amerikanske militæret, som forberedelser til krig med Sovjetunionen. Dokumentet satte spesifikt rollback på dagens orden med anvendelsen av militæret for å velte regjeringer innordnet med Sovjetunionen, og uttalte at «det er klart at en betydelig og rask oppbygging av styrke i den frie verden er nødvendig for å støtte en fast politikk med det formål å kontrollere og rulle tilbake Kremls pådriver for verdensherredømme.»^[1]

Krigen bryter ut

Da kamper i full skala brøyt ut i Korea 25. juni 1950 ble den fullstendige mangelen på støtte for Rhees regime i sør raskt åpenbar. Den nordkoreanske hæren feide sørover, overveldet og skøyv det sørkoreanske militæret mot det sørøstlige hjørnet av halvøya.

USA utnyttet denne krigen det i løpet av de fem siste årene hadde oppildnet til som begrunnelse for å invadere, under dekke av FNs sikkerhetsråds resolusjoner. Washingtons målsetting var ødeleggelsen av Nord-Korea, som opptakten til en invasjon av Kina med den hensikt å knuse revolusjonen der.

Sovjetunionen trakk samtidig sin støtte fra Nord-Korea, tilfreds med å la USA innta hele den koreanske halvøya. Stalin sa faktisk til Nord-Koreas leder Kim Il-sung i ukene før krigen begynte, da Kim søkte Moskvas støtte til en krig for å forene Korea: «Om du så blir sparket i tennene, jeg løfter ikke en finger.»^[3]

Sovjetunionen var fraværende under FNs sikkerhetsråds avstemming om utplassering av militære styrker til Korea, der det kunne ha blitt nedlagt veto mot resolusjonene. Påskuddet var en protestboikott mot sikkerhetsrådets innvilging av et sete til Republikken Kina – regimet etablert på Taiwan av de beseirede Kuomintang-styrkene – i stedet for den nyetablerte Folkerepublikken Kina.

USA invaderte ved Incheon 15. september 1950, og endret krigens retning. Den 7. oktober presset amerikanske styrker det nordkoreanske militæret tilbake over den 38. breddegraden og forflyttet seg deretter til Yalu-elva, som renner langs den nordlige grensa, med en klar trussel om å invadere Kina. Vel vitende at Folkerepublikken Kina, mindre enn ett år gammel, var under dødelig fare, var KKP i stand til å mobilisere den folkelige støtten for Folkets hær av frivillige, som gikk inn i Korea for å forsvare nord.

Amerikanske og kinesiske styrker møttes i slaget ved innsjøen Changjin (kjent under det japanske navnet Tsjosin-reservoaret), som raste fra 27. november til 13. desember 1950. Resultatet var et stort nederlag for det amerikanske militæret, som ble presset tilbake til havnebyen Hungnam i Nord-Korea, og derfra ble tvunget til å evakuere sjøveien. Nederlaget forpurret seriøst USAs planer, ikke bare i Korea, men for hele rollback-strategien. Deler av det amerikanske etablissementet oppfordret til atomkrig som respons.

General Douglas MacArthur, som den gang kommanderte de amerikanske styrkene, forespurte om fullmakt til å bruke atombomber, som han skulle finne det relevant. Han skulle seinere hevde han hadde tenkt å anvende «fra 30 til 50 atombomber ... strukket ut over Manchurias hals», samtidig som han ville landsette kinesiske nasjonalisttropper på det kinesiske fastlandet.^[4]

Dette var ikke bare en gal manns vanviddstanker. Truman-administrasjonen vurderte ved ei rekke anledninger under Koreakrigen anvendelsen av atomvåpen mot Nord-Korea og Kina, og kom angivelig nærmest til faktisk å gjøre det i april 1951. Ikke-sammenstilte bomber ble fraktet til Okinawa, og Truman godkjente 6. april overføringen av kontrollen med bombene fra presidenten til militæret; men begivenhetenes gang førte ikke til at slike angrep fant sted.

Washington ønsket imidlertid ikke å risikere en atomkrig med Sovjetunionen, som i august 1949 med hell hadde testet deres egen atombombe. Mens Stalin i all hovedsak allerede før krigen hadde trukket støtten fra nord, ble han sjokkert over intensiteten i USAs invasjon av Korea. Han besørget bistand og våpen til Nord-Koreas og Kinas militære for å forsikre at USA ikke fikk omveltet Kina, ansett som en viktig buffer mellom USA og Sovjetunionen i Asia. Dette inkluderte bidrag i form av jagerfly og piloter.

Amerikanske og sørkoreanske grusomheter

Selv om det ikke ble brukt atombomber var grusomheter begått av amerikanske og sørkoreanske styrker gjengs. Menn, kvinner og barn – krigsfanger så vel som sivile – ble ofte tvunget til å grave deres egne graver før de ble skutt. Mange av disse drapene ble begått av sørkoreanske tropper med amerikanske styrker som tilskuere, tilfreds med å la deres allierte gjøre det skitne arbeidet å terrorisere befolkningen.

Nøyaktige tall på drepte er ikke kjent, da de ble tildekket av Washington og Seoul og siden av påfølgende sørkoreanske regjeringer. Mange massakrer har imidlertid kommet for dagen. I ett eksempel myrdet sørkoreanske soldater 7 000 politiske fanger ved Daejeon, i dagene fra 4. til 6. juli 1950. I en annen relativt mer kjent massakre myrdet amerikanske soldater den samme måneden så mange som 400 flyktninger, ved No Gun Ri (Nogeun-ri), nært Daejeon.

Mange av disse grusomhetene ble registrert av journalister, som med deres dekning av krigen skapte internasjonal forargelse og avslørte amerikanske løgner om konflikten. Washington responderte i januar 1951 med å sette amerikanske journalister under militærets jurisdiksjon, som blokkerte og sensurerte enhver ugunstig dekning.

Trotskistbevegelsens respons

Trotskistbevegelsen motsatte seg krigen fra starten av, og forlangte en umiddelbar tilbaketrekking av amerikanske og allierte tropper fra Korea. James P. Cannon, leder av Socialist Workers Party (SWP) i USA, skrev i juli 1950 et lidenskapelig åpent brev til Truman-administrasjonen og Kongressen, der han fordømte dem som «en gjeng skurker» og «forrædere av menneskeslekten». Cannon fortsatte:

Den amerikanske intervensjonen i Korea er en brutal imperialistinvasjon, ikke forskjellig fra Frankrikes krig mot Indo-Kina eller Nederlands angrep på Indonesia. Amerikanske gutter blir sendt 10 000 miles unna for å drepe og bli drept, ikke for å frigjøre det koreanske folket, men for å erobre og underlegge seg dem. Det er opprørende. Det er monstrøst.

Hele det koreanske folket – bortsett fra de få kjøpte og betalte agentene fra Rhee-marionettregimet – slåss mot imperialistinntrengerne. Det er grunnen til at pressemeldingene fra Korea klager mer og mer over ‹infiltrasjonstaktikker›, økende aktiviteter fra ‹geriljagrupper›, den ‹flytende› kampfronten, at de ‹innfødte er gretne› og ‹upålitelige› …

Som hendelsene har bevist uttrykte eksplosjonen i Korea 25. juni koreanernes dype ønske om å gjenforene deres land, å kvitte seg med utenlandsk dominans, og å vinne deres fullstendige nasjonale uavhengighet. Det er sant at Kreml forsøker å utnytte denne kampen for sine egne reaksjonære formål, og ville selge den i morgen den dag dersom de kunne få en ny avtale med Washington. Men selve kampen har det koreanske folkets overveldende og helhjertede støtte. Den er del av den mektige oppstanden mot vestlig imperialisme av hundrevis av millioner mennesker i koloniene over hele Asia. Det er den reelle sannheten, det reelle anliggendet. Kolonislavene vil ikke være slaver lenger.^[5]

Korea-krigen besørget samtidig en billedlig eksponering av Max Shachtman og dem som brøyt med SWP og trotskistbevegelsen i 1940, og hevdet Sovjetunionen ikke lenger var en arbeiderstat, og følgelig nektet å forsvare det som gjensto av den russiske revolusjonens oppnåelser, fra imperialismen. Leo Trotskij, sammen med SWP-lederskapet som ble opprettet under forløpet av den politiske kampen i årene 1939 og 1940, sa at de som erklærte Sovjetunionen å være statskapitalisme, tilpasset seg imperialismen.

Et tiår senere støttet Shachtman og hans Arbeidernes parti åpent den USA-ledede invasjonen av Korea, og erklærte at krigen var forsvaret av «demokratiet» mot stalinistisk totalitarisme, og skrev «sosialistiske» pamfletter som det amerikanske militæret skulle slippe over nordkoreanske og kinesiske stillinger, som oppfordret dem til å overgi seg.

Samtaler om våpenhvile

Etter USAs retrett fra nord skulle krigen vare i enda to-og-et-halvt-år, med frontlinjene stort sett forskanset rundt den 38. breddegrad. Våpenhvilesamtalene, initiert av den sovjetiske FN-representanten Adam Malik, begynte i Panmunjeom 10. juli 1951. Noen historikere har argumentert for at at krigen kunne ha sluttet det året, men USA hadde en egeninteresse av å holde konflikten i gang. Under betingelsene av den pågående McCarthy-heksejakta i USA tjente krigen et bestemt formål, og berettiget antikommunistenes angrep på politisk motstand mot kapitalisme og undertrykkingen av arbeiderbevegelser, hvorvidt de var hjemme eller i utlandet.

I nord overlevde mesteparten av den koreanske befolkningen ved å søke tilflukt i fjellhuler som følge av de uopphørlige luftangrepene. I de siste ukene av krigen bombet USA til og med vanningsdammer som besørget vann for 75 prosent av matproduksjonen i nord. Historikeren Su-kyoung Hwang skriver i hans bok Korea’s Grievous War: «Luftkrigen i Korea utnyttet de grunnleggende menneskelige følelsene av frykt. Amerikanske jagerbombefly var rutinemessig engasjert i terrorbombing av nordkoreanske byer og landsbyer, og sverget å banke en allmektig frykt inn i lokalbefolkningen.»^[6]

Den offentlige misnøyen med krigen vokste i USA. Dwight Eisenhower kom i januar 1953 til presidentvervet og lovet å avslutte krigen. Kampene stoppet til slutt med våpenhvilen 27. juli 1953. USA hadde gjennomført en genocidkrig mot den koreanske befolkningen, og desimert halvøya. Et sted fra 4 til 5 millioner mennesker ble drept, rundt halvparten av dem sivile. USA hadde totalt sluppet 635 000 tonn bomber, og 32 000 tonn napalm over Korea, som gjorde landet til et av de mest bombede i historien. Som kontrast slapp USA rundt 500 000 tonn bomber på tvers av hele Stillehavsteatret under den andre verdenskrig.

Konklusjon

Amerikansk imperialisme fortsatte å betrakte Sør-Korea som en kritisk base for operasjoner etter våpenhvilen, ikke bare mot Nord-Korea, men også Kina og Sovjetunionen. Den støttet opp det autoritære Rhee-regimet og deretter gjennom tre tiår militærdiktaturet som i 1961 tok makten under Park Tsjung-hee. USA bidro til å skape en industriell base i Sør-Korea for utnyttelsen av billig arbeidskraft, og opprettholdt samtidig den diplomatiske og økonomiske isoleringen av Nord-Korea.

Midt under ei stigende bølge av streiker og protester på 1980-tallet gjennomførte regimet begrensede reformer som banet vei for åpne valg og legalisering av den borgerlige liberale opposisjonen mot diktaturet. Til tross for alle påstandene om at Sør-Korea nå er et levende demokrati forblir imidlertid diktaturets statsapparat stort sett på plass, og da spesielt militæret, politiet og etterretningsagenturene, som er gjennomsyret av ondsinnet antikommunisme. Det høyreorienterte Folkemaktens parti, People Power Party (PPP), som støtter Sør-Koreas nåværende president Yoon Suk-yeol, sporer sin opprinnelse tilbake til Park-diktaturet.

Nord-Korea forblir stadig mer isolert i kjølvannet av stalinismens krise, og vender seg til kapitalistisk restaurering etter sammenbruddet av stalinistregimene i Øst-Europa, oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 og Kinas kommunistpartis (KKP) og dets kolleger i Indokinas åpne omfavnelse av markedsorientert restrukturering. Sovjetunionens økonomiske støtte tørket spesielt raskt ut, og kastet Nord-Korea ut i ei dyp økonomisk krise.

Det nordkoreanske regimet, som nå står overfor ei forverret økonomisk krise, har langt fra frasverget seg en kapitalistisk restaurering, og har gått langt for å oppmuntre til utenlandske investeringer, og har til og med opprettet ei rekke frihandelssoner som imidlertid i det store og hele har stått tomme. Mens ultrabillig nordkoreansk arbeidskraft er attraktiv er globale selskaper og også de i Sør-Korea motvillige til å investere under betingelser der USA har opprettholdt og styrket sin økonomiske og diplomatiske blokade av landet.

Korea forblir sentralt i USAs strategi i Nordøst-Asia. Et delt Korea og den såkalte nordkoreanske «faren» besørger et nyttig påskudd for å opprettholde en stor amerikansk militær tilstedeværelse på baser i Japan og Sør-Korea. På 1990-tallet pushet administrasjonen til Sør-Koreas president Kim Dae-jung dens Solskinnspolitikk for å åpne opp Nord-Korea for utenlandske investeringer og byggingen av transport-, kommunikasjons- og rørledningsinnfrastruktur over Korea-halvøya.

Solskinnspolitikken ble alltid gjort til gjenstand for Washingtons betingelser. Mens Clinton-administrasjonen forsøksvis omfavnet tilnærmingen, insisterte den samtidig at Nord-Korea ensidig måtte demonterer deres nukleærprogram og produksjonsanlegg, og tilbød til gjengjeld bare vage løfter om fredsforhandlinger, og en slutt på tiår med isolering. Men da Bush-administrasjonen tiltrådte i 2001 saboterte den effektivt Solskinnspolitikken, og skøyv dermed Nord-Korea videre langs landets vei for å utvikle et atomvåpenarsenal. Washington har respondert med lammende økonomiske sanksjoner opprettholdt og styrket av presidentene Obama, Trump og Biden.

Sør-Korea er i dag på frontlinja av en overhengende krig med Kina, der amerikansk imperialisme – allerede i krig med Russland i Ukraina – desperat og hensynsløst bestreber seg for å opprettholde sitt globale hegemoni. Amerikanske baser i Sør-Korea er strategisk plassert for krig mot både Kina og Russland. Til i dag vil Washington i tilfelle krig ta operativ kontroll over Sør-Koreas massive militær.

USA, med anvendelsen av den nordkoreanske trusselen som påskudd, har forøvrig integrert Sør-Korea og Japan inn i sitt antiballistiske missilsystem i Asia. USA har i Sør-Korea stasjonert et missilbatteri, Terminal High Altitude Area Defense (THAAD), som er en integrert del av deres strategiske planlegging for atomkrig med Kina.

Amerikansk imperialisme har i løpet av det siste tiåret forvandlet Nordøst-Asia til et tennpunkt og ei krutt-tønne, økt spenningene på den koreanske halvøya og betent territorialkonflikter i Øst- og Sør-Kinahavet. Samtidig som amerikansk imperialisme eskalerer krigen mot Russland, oppildner den bevisst Kina til å angripe Taiwan ved å reise spørsmål ved Ett Kina-politikken – grunnlaget for diplomatiske relasjoner mellom USA og Kina – politikken som anerkjenner øya som del av Kina.

Koreakrigens lærdommer må ikke glemmes. De er en billedlig demonstrasjon av den hensynsløshet amerikansk imperialismens forfølger sine økonomiske og strategiske interesser med, i fullstendig ignorering av menneskeliv og lidelse. USA har satt scenen for en ny verdenskrig som allerede involverer Russland og nå har Kina i sine trådkors. En slik konflikt mellom atombevæpnede stormakter vil, i sammenligning, langt overgå Koreakrigens redsler.

Det nukleære Armageddon kan og må stoppes, av den eneste sosiale kraften i stand til å gjøre det – den internasjonale arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk program for å avskaffe kapitalismen og dens bankerotte oppdeling av verden i rivaliserende nasjon-stater. Dette er det politiske perspektivet som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale kjemper for.

Avsluttet