Dette er den første av en artikkel i to deler, som markerer undertegningen av våpenhvilen som endte kampene i den tre-år-lange Koreakrigen og forankret den kalde krigens deling av den koreanske halvøya. Del to er tilgjengelig her.

Det er nå sytti år siden slutten av fiendtlighetene på den koreanske halvøya, og våpenhvilen som ble undertegnet 27. juli 1953 ved Panmunjeom, beliggende på den sterkt militariserte grensa mellom Nord- og Sør-Korea. Våpenhvilen etterlot Korea delt av den demilitariserte sonen (DMZ), ei fire kilometer brei landstripe som strekker seg tvers av halvøya. Dette er den pågående konsekvensen av en konflikt som eksploderte ved begynnelsen av den kalde krigen, etter amerikansk imperialismes kunstige delingen av Korea langs den 38. breddegraden ved slutten av andre verdenskrig.

USA utløste krigen for på nytt å hevde sin dominans i Asia, spesielt etter det enorme slaget landet ble påført som konsekvens av Den kinesiske revolusjonen i 1949. Det har ikke noen gang blitt undertegnet en fredsavtale, som etterlater halvøya i en formell krigstilstand. Til den dag i dag opprettholder USA en diplomatisk og økonomisk blokade av Nord-Korea, så vel som en militær allianse med Sør-Korea som ble undertegnet 1. oktober 1953. Alliansen har bare blitt styrket det siste tiåret der Washington har akselerert sine krigsforberedelser mot Kina, som de anser som den største trusselen mot sin globale dominans. Sør-Korea er for tiden vertskap for dusinvis av amerikanske militærbaser og anslagsvis 28 500 amerikanske soldater.

Dype historiske arr gjenstår i Korea. De to landene Korea ble lagt i grus, med massive antall krigsofre og begge deler etterlatt i økonomisk ruin. Anslagsvis 2,5 millioner sivile ble drept under konflikten. Nord- og Sør-Korea mistet henholdsvis rundt regnet 520 000 og 415 000 soldater. Ytterligere 900 000 kinesiske tropper ble drept, i tillegg til 36 940 amerikanere. Flere tusen soldater fra land allierte med USA som var involvert i krigen, mistet også livet. I Korea ble millioner av familiemedlemmer skilt fra hverandre, av den kunstige splittingen av halvøya. Mange av dem forhindres fortsatt enhver kontakt.

Utenfor Korea er lite kjent om krigen, og langt mindre er forstått om dens opprinnelser, der historikeren Bruce Cumings beskriver den som både «en glemt krig, og en aldri kjent krig».^[1] Det som råder er propagandaen promotert av amerikansk imperialismen for å rettferdiggjøre barbariet av dens første store nykoloniale intervensjon etter den andre verdenskrigen. Ifølge dette narrativet var det Nord-Korea som 25. juni 1950 invaderte Sør-Korea, i et uprovosert angrep. USA og landets allierte førte en krig berettiget av FN for å forsvare det demokratiske Sør-Korea mot det totalitære Nord-Koreas aggresjon.

Disse påstandene er i virkeligheten ikke annet enn grove forvrengninger og direkte løgner. Begynnelsen av fullskala fiendtligheter var sluttresultatet av en prosess satt i gang av amerikansk imperialisme da den i 1945 ensidig delte Korea, og deretter installerte et regime i sør som manglet enhver betydelig folkelig støtte, og bare kunne regjere gjennom undertrykking.

Hva var Koreakrigens opprinnelser?

Korea, strategisk lokalisert i Nordøst-Asia mellom Japan, Russland og Kina, har lenge vært i fokus for imperialistintriger. Korea kom inn under Japans ensidige innflytelse etter tsar-Russlands nederlag i den russisk-japanske krigen i 1905. Japan annekterte Korea formelt i 1910, og opprettholdt sitt brutale kolonistyre over halvøya i 35 år, fram til Japans overgivelse i den andre verdenskrigen, 15. august 1945.

Delingen av Korea og det påfølgende utbruddet av Koreakrigen kan bare forstås innen den breiere konteksten av krisa og ustabiliteten som herjet global kapitalisme i de umiddelbare etterdønningene av den andre verdenskrig. Den internasjonale konflikten, som i Det fjerne østen hadde startet med Japans invasjon av Kina i 1937, hadde etterlatt seg uforlignelig død og ødeleggelse i Europa og Asia. Den akutte økonomiske og sosiale krisa førte til ei flodbølge av opposisjon i den internasjonale arbeiderklassen, som hadde gjennomlevd to verdenskriger og Den store depresjonen. De store imperialistmaktene konfronterte antikoloniopprør som utviklet seg over hele Asia.

Evnen til USA, som kom ut av krigen som den dominerende imperialistmakten, til å restabilisere verdenskapitalismen var betinget av to faktorer: Landets egen overveldende økonomiske styrke, og Sovjetunionens stalinistiske byråkratis svik av etterkrigstidens revolusjonære bevegelser.

Etter naziinvasjonen av Sovjetunionen i 1941 underordnet Stalin den internasjonale arbeiderklassen til en allianse av såkalte demokratiske makter. Under krigstidens konferanser med amerikanske og britiske statsledere i Teheran, Jalta og Potsdam om etterkrigstidens arrangementer, hestehandlet han kynisk med hele land og deres arbeiderklassers skjebne som gjenytelse for en sovjetisk innflytelsessfære i Øst-Europa.

De stalinistiske kommunistpartiene over hele Vest-Europa ble instruert til å underordne arbeiderklassens opposisjon til etableringen av borgerlig parlamentarisk demokrati – sosialistisk revolusjon var av agendaen. Spesielt i Frankrike og Italia spilte stalinistene hovedrollen i å avvæpne partisanene og gjenopplive diskrediterte borgerlige partiers politiske ve og vel. Stalinistledere gikk inn i etterkrigstidens kapitalistregjeringer som ministre sentrale for undertrykkingen av streiker og protester.

I Asia var stalinistpartier instrumentale i assisteringen av kolonimaktenes tilbakevending i land etter land, og for stabiliseringen av borgerlig styre. Kommunistpartiet i Japan portretterte den amerikanske okkupasjonen som formidleren av den demokratiske revolusjonen, midt under en massiv vekst av fagforeningene og arbeidernes kamper, og assisterte undertrykkingen av streiker.

Amerikansk imperialisme gikk på offensiven etter å ha restabilisert kapitalismen i Vest-Europa, fast bestemt på å få stoppt enhver vekst av sovjetisk innflytelse. USAs president Harry Truman kunngjorde i mars 1947 hans politikk for «oppdemming» [‹containment›] der han fortalte Kongressen at USA måtte støtte «frie befolkninger» som motsatte seg «bevæpnede minoriteter» og «press utenfra». Truman-doktrinen, som markerte starten på den mangeårige kalde krigen, ble påskuddet for USA-sponsede kupp, militærintervensjoner og støtte til diktaturer rundt om i verden – alt i «demokratiets» navn.

Forspill til Koreas okkupasjon

Washington reiste i mars 1943 for første gang anliggendet om såkalt «trusteeship» [‹forvaltning›] – en eufemisme for kolonistyre – for land som Korea, og hevdet det var nødvendig å «skolere» koreanere i selvstyre. Selv om USA hadde gått med på Koreas uavhengighet «in due course» [‹når tiden er inne›], søkte Washington, vel vitende at et uavhengig Korea kunne orientere seg i retning av Sovjetunionen, og fikk i mai 1945 en muntlig avtale fra Stalin om et trusteeship i Korea.

Men med den vellykkede testingen av atombomba i juli 1945, endret Washington drastisk sine opprinnelige planer for å sikre amerikansk overherredømme i etterkrigstidens Asia. Med Bruce Cumings formulering ble USAs strategi «å frasverge seg diplomati, raskt å få avsluttet Stillehavskrigen, og å utelukke Sovjetunionen fra signifikant deltakelse i etterkrigstidens østasiatiske anliggender.»^[2]

USA hadde i utgangspunktet vært villig til å innrømme Moskva en viss innflytelse i Manchuria og Korea, i bytte mot at Sovjetunionen brøyt ikke-angrepspakten landet hadde undertegnet med Japan i 1941 og gikk inn i krigen i Stillehavet, som landet gjorde 8. august. Washington var av den oppfatning at Japans Kwantung-elitehær, som okkuperte Korea og Manchuria, ville påføre Den røde armé store kostnader, som det amerikanske militæret dermed kunne unngå.

Den påfølgende dagen slapp USA ei atombombe over Nagasaki, bare tre dager etter 6. august-bomba på Hiroshima, og påførte de sivile befolkningene enorm død og ødeleggelse. Amerikansk imperialisme berettiget disse monstrøse krigsforbrytelsene som nødvendige for å redde amerikanske soldaters liv i en invasjon, selv om Tokyo allerede hadde indikert Japans vilje til å overgi seg. Den reelle hensikten var å true Sovjetunionen, og å demonstrere for verden at det var USA som skulle diktere vilkårene for overenskomsten etter krigen.

Washington hadde imidlertid ikke tatt Japans Kwantung-hærs raske kollaps med i sine kalkyler, som dermed økte frykten for at Sovjetunionens Røde armé ville erobre hele den koreanske halvøya. Det sovjetiske militæret startet 9. august, dagen etter krigserklæringen med Japan, operasjoner i Korea og hadde i løpet av få dager kontroll over ei rekke koreanske byer og tettsteder.

Der USA var fullt belagt med Japans forestående overgivelse over hele Asia, ble det kavet for å respondere. Washingtons krigsplanleggere tok den ensidige avgjørelsen, under møter avholdt dagene 10. og 11. august, om å dele Korea inn i separate okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. Akkurat som han hadde hestehandlet med amerikansk imperialisme i Europa, aksepterte Stalin delingen uten så mye som en mumling av opposisjon.

USA feier Den koreanske folkerepublikken til side

Det amerikanske militæret, under general John Hodges kommando, ankom Korea en måned seinere, den 8. september 1945, for å etablere USAs okkupasjon, formelt kjent som United States Army Military Government in Korea (USAMGIK).

Den avtroppende japanske koloniregjeringen hadde imidlertid allerede overlevert de administrative funksjonene til Yeo Un-hyeong. Yeo hadde 6. september opprettet Komiteen for forberedelse av koreansk uavhengighet, med en samling av både venstre- og høyreorienterte borgerlige nasjonalister, og deretter med Den koreanske folkerepublikken (KPR). Det ble opprettet Folkekomitéer rundt om i landet for å gjennomføre lokale myndigheters funksjoner.

Bare de mest høyreorienterte delene av det koreanske borgerskapet orienterte seg i retning av det amerikanske militæret. Blant disse var Det koreanske demokratiske parti (KDP), grunnlagt 16. september 1945. KDP var fylt av velstående forretningsmenn og storgodseiere som støttet USAs planer om «trusteeship» i Korea, som et middel for å beskytte deres eiendomsinteresser, og sågar deres liv fra represalier.

Mange av disse konservative, selv de som i en tidligere periode hadde vært involvert i Koreas uavhengighetsbevegelsen, hadde vært japanske kollaboratører under okkupasjonen som skulle gå hen til å danne grunnlaget for den sørkoreanske regjeringen. Én slik kollaboratør var Kim Seong-su, som grunnla avisa Dong-A Ilbo og skulle gå hen til å tjene under Syngman Rhee som Sør-Koreas visepresident fra 1951 til 1952, da Koreakrigen raste.

USA hadde ingen etblert aktelse eller støtte blant den koreanske arbeiderklassen eller bondestanden, og begynte i stedet bestrebelser for å skape et regime ut av ingenting. USAMGIK integrerte KDP inn i sine operasjoner, skrekkslagen for at Den koreanske folkerepublikken (KPR) nord i landet skulle utløse motstand mot okkupasjonen. USAMGIK gikk følgelig 8. desember til forbud av arbeideres streiker, og kort deretter, 12. desember, ble KPR bannlyst og forbudt sammen med Folkekomitéene.

For å hanskes med den offentlige opposisjonen opprettholdt USA hoveddelen av de koreanske offiserene som hadde tjenestegjort i Japans politistyrker i Korea, og hadde medvirket til den brutale undertrykkingen av enhver motstand mot Japans kolonistyre. De tjente nå samme rolle til støtte for den amerikanske okkupasjonen.

Samtidig måtte Washington basere seg på Sovjetunionens godkjenning av sine intriger i Korea. USA var spesielt bekymret for at slutten på det undertrykkende japanske regimet skulle føre til en vekst av Det koreanske kommunistpartiet (KCP), akkurat som krigens slutt i andre land også hadde ført til et oppsving av folkelig støtte for sosialisme.

Stalinismens rolle

Sovjetunionens stalinistbyråkrati og dets supportere i Korea responderte på delingen av Korea, som tilfellet også hadde vært i Japan, ved å hylle amerikansk imperialisme. Det ble hevdet at den amerikanske militærokkupasjonen gjennomførte en borgerlig demokratisk revolusjon, angivelig et nødvendig første skritt før en sosialistisk revolusjon, i en fjern framtid. Denne to-trinns teorien om revolusjon som rettferdiggjorde støtte til såkalt progressive borgerlige krefter har alltid endt i katastrofe for arbeiderklassen.

To-trinnsteorien var å negere lærdommene fra Den russiske revolusjonen i 1917. Revolusjonens viktigste ledere, Vladimir Lenin og Leo Trotskij, hadde begge insistert at det såkalte liberale borgerskapet i Russland var organisk ute av stand til å utføre essensielle demokratiske oppgaver. I denne Teorien om permanent revolusjon, som teoretisk ledet Den russiske revolusjonen, demonstrerte Trotskij at i land som Korea, med en forsinket kapitalistisk utvikling, falt disse oppgavene på arbeiderklassen konsentrert i byene. Selv om Korea, i likhet med Russland, stort sett var et agrarland, kunne landets unge proletariat, i kampen mot koloniundertrykking, mobilisere massene av småbønder og komme til makten. Med dét ville arbeiderklassen bli tvunget til å gjøre dype innhugg i det kapitalistiske privateierskapet, og vende seg til den internasjonale arbeiderklassen som del av kampen for sosialistisk verdensrevolusjon.

I Korea antok to-trinnsteorien en spesielt grotesk form. For å bevare relasjonene til USA baserte ikke Sovjetunionen seg på å promotere en ikke-eksisterende progressiv fløy av den koreanske kapitalistklassen, men hevdet derimot at imperialismen selv gjennomførte en borgerlig demokratisk revolusjon.

Det koreanske kommunistpartiets provinskomité for Sør-Pyongan uttalte eksempelvis 6. oktober 1945, under Moskvas påvirkning: «På grunn av mangelen på klar generell forståelse av internasjonale problemer, har partiet begått feil med opphav i en sekterisk tendens, og har behandlet tvetydig de amerikanske og britiske alliertes historisk progressive egenskaper.»^[3]

Uttalelsen fortsatte: «Vårt Korea lyktes i sin ublodige revolusjon på grunn av Sovjetunionens drivende kraft og med Storbritannias og USAs bidrag, og revolusjonen er nå i ferd med å sluttføres.»^[4]

Påstanden at amerikansk imperialisme fullførte den borgerlige revolusjonen i Korea var et fullstendig bedrag. Men regimet i Sovjetunionen baserte seg på denne løgna for å kvele klassekampen i Korea, i håp om at USA ville tillate dem en stemme i et gjenforent Korea. Framfor alt var sovjetregimet skrekkslagent for at arbeiderklasseopprør i andre land skulle utløse politisk opposisjon hjemme i Sovjetunionen.

Moskva bestrebet seg, i sin innordning med USA, for å få lagt munnkurv på Koreas kommunistparti (KCP), som hadde utstrakt innflytelse, oppnådd gjennom år med kamp mot japansk kolonistyre. Historikeren Suh Dae-sook bemerker at KCP hadde «lyktes i å fravriste nasjonalistene kontroll over den koreanske revolusjonen; de plantet en dyp kjerne av kommunistisk innflytelse blant det koreanske folk, spesielt studentene, ungdomsgruppene, arbeiderne og bondestanden. Deres styrke, og til tider hardnakkede besluttsomhet for å lykkes, hadde en dyp innflytelse på koreanske intellektuelle og forfattere.»^[5]

Etableringen av separate regimer i Nord- og Sør-Korea

Utenriksministrene fra USA, Storbritannia og Sovjetunionen møttes fra 16. til 27. desember 1945 i Moskva, for å diskutere etterkrigstidens anliggender, deriblant Korea. Enhver uavhengighet for Korea ble skjøvet til side, der Sovjetunionens utenriksminister sa seg enig i USAs forlangender om opprettelsen av et trusteeship.

Moskva-konferansen oppfordret til en felles kontroll ivaretatt av Sovjetunionens og USAs militære, henholdsvis i Nord- og Sør-Korea, og dannelsen av en provisorisk regjering for et gjenforent Korea, gjennom en Felleskommisjon. Deretter, med en slik regjering dannet, skulle det opprettes et «trusteeship» bestående av USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Nasjonalist-Kina.

Washington saboterte imidlertid disse planene bevisst, der Sovjetunionen ble nektet noe å si om den foreslåtte provisoriske regjeringen. Den amerikanske siden i Felleskommisjonen, som åpnet 20. mars 1946, gjorde det klart at Moskva måtte akseptere USAs forlangender i Korea. Om ikke ville USA gjennomføre sin agenda i sør ensidig. Kommisjonen varte til midten av mai, uten noen avtale.

Der Moskva nå oppfordret til et trusteeship i tråd med USAs forlangender, støttet Washington eksklusivt ei gruppe høyreorienterte koreanere som var motstandere av Sovjetunionen, og som der de fulgte USAs ledelse nå hevdet å motsette seg et trusteeship. Disse inkluderte partiet KDP og grupperingen rundt Syngman Rhee som kalte seg Nasjonalforeningen for rask realisering av koreansk uavhengighet.

Rhee hadde forlatt Korea i 1910, tilbrakt flere tiår i USA, og kom ikke tilbake før det amerikanske militæret fløy ham dit den 16. oktober 1945. Han hadde liten innflytelse i Korea og var stort sett en ukjent størrelse. Han hadde imidlertid velplasserte forbindelser innen den amerikanske regjeringen, og spesielt i Office of Strategic Services (OSS), forløperen til CIA, samtidig som han var en rabiat og avhengslet antikommunist.

Sovjetunionen var imot inkluderingen av slike høyreorienterte grupper, og hevdet at de som var imot Moskva-avtalen ikke skulle konsulteres av Felleskommisjonen. Der USA ekskluderte venstreorienterte sørkoreanere fra enhver deltakelse i Felleskommisjonen, beskyldte de samtidig hyklersk Sovjetunionen for å motarbeide dannelsen av en ny provisorisk regjering.

Stalin tok samtidig skritt for formelt å oppløse Det koreanske kommunistpartiet (KCP), inn i en småborgerlig organisasjon han håpet skulle være mer akseptabel for Washington. Han beordret i juli 1946 Korea-partiet både i nord og sør til å slå seg sammen med nasjonalister fra middelklassen og venstreorienterte som hadde deltatt i uavhengighetsbevegelsen, men som eksplisitt avviste sosialisme.

Resultatet var en de facto akseptering av delingen av Korea, med de to separate organisasjonene: Arbeidernes partier i Nord- og i Sør-Korea, som til slutt i 1949 slo seg sammen for å danne det nåværende nordkoreanske regjeringspartiet, Arbeidernes parti i Korea.

USA hadde, med begynnelsen av den kalde krigen, ingen intensjon om å gjøre noen som helst innrømmelser overfor Sovjetunionen, eller tillate noe pro-sovjet-parti inn i en framtidig koreansk regjering. En andre runde av forhandlinger i Felleskommisjonen åpnet i mai 1947, men med samme mangel av enighet.

Før den andre runden av utvekslinger i Felleskommisjonen hadde USA allerede til hensikt å bringe sakanliggendet inn for FN. Bak fasaden om å gjenforene Korea arbeidet Washington eksplisitt for å etablere en egen stat i sør, som et bolverk mot Sovjetunionen, vel inneforstått med at USA ville bli marginalisert i et eventuelt gjenforent, uavhengig Korea.

FNs midlertidige kommisjon for Korea overvåket deretter valget 10. mai 1948 i sør for en konstituerende forsamling, som ble rigget av den amerikanske okkupasjonsstyrken og deres høyreorienterte koreanske allierte. Den konstituerende forsamlingen som ble etablert valgte 20. juli 1948 den amerikanske marionetten Syngman Rhee som president, og 15. august 1948 ble Republikken Korea formelt opprettet.

Nord-Korea responderte med å avholde sine eget parlamentsvalg 25. august 1948, som 9. september 1948 førte til opprettelsen av Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPR). Kim Du-bong, styreleder for Presidiet av folkets overordnede forsamling, var nominelt den nordkoreanske statslederen. Kim Il-sung hadde imidlertid den reelle politiske makten, som hadde blitt innsatt som premier, og året etter skulle bli formann for Arbeidernes parti.

Kim Il-sung hadde på begynnelsen av 1930-tallet kjempet mot japanerne i Manchuria, sammen med kinesiske geriljastyrker, men verken han eller hans supportere hadde noen gang vært medlemmer av Koreas kommunistparti (KCP), og de hadde heller ikke deltatt i den koreanske kommunistbevegelsen. Alle hans politiske oppfatninger hadde fundamentalt sett siden hans ungdom plassert ham en nasjonalist.

Kim tjenestegjorde imidlertid også som offiser i Den røde armé og nøt Sovjetunionens støtte etter at landet okkuperte i nord. Med Moskvas velsignelse ble han elevert til lederstillinger, samtidig som han eliminerte hans politiske motstandere fra det gamle KCP. I kjølvannet av Korea-krigen befestet han sitt ikke-utfordrede grep om makten, og proklamerte konseptet juche, den koreansk versjonen av Stalins reaksjonære «sosialisme i ett land».

Han beholdt makten til sin død i 1994, og grunnla det som utgjør et arvelig dynasti. Han ble etterfulgt av hans sønn Kim Jong-il, og deretter barnebarnet Kim Jong-un, som nå leder Nord-Korea.

Fortsettelse følger