Demokratenes kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez, tilknyttet Democratic Socialists of America (DSA), har etter hennes reise i forrige måned til Brasil, Chile og Colombia, i spissen for en amerikansk kongressdelegasjon, bekreftet at det var en operasjon for å fremme amerikansk imperialismes hegemoniske interesser, ved å tilby noen kosmetiske retoriske endringer.

Ocasio-Cortez har både under og etter rundreisa gjentatt svulstigheter som å ville «lære av dem» og kommentarer basert på ufordøyde informasjonsbrokker for å promotere farsen at amerikansk imperialisme har en «ny» forståelse, og et demokratiserende oppdrag i regionen. Hele affæren var en politisk kriminell bestrebelse for å besørge et «venstre»-dekke for den pågående politikken med imperialistisk plyndring og undertrykking.

Besøket i Chile, forut for men likevel i forbindelse med 50-årsmarkeringen for det CIA-orkestrerte kuppet som styrtet president Salvador Allende 11. september 1973, var spesielt avslørende. Richard Nixon-administrasjonen spilte en hovedrolle i organiseringen av kuppet og det påfølgende blodbadet forøvet mot venstreorienterte arbeidere, bønder og ungdom av fascistmilitærjuntaen under general Augusto Pinochet.

Den amerikanske kongressdelegasjonen holdt møter med flere høyt plasserte embetsrepresentanter i koalisjonsregjeringen ledet av pseudo-venstre-organisasjonen Frente Amplio (Bred Front) og det stalinistiske Chilenske kommunistpartiet (PCCh), som inkluderte et grillparty med president Gabriel Boric. Den amerikanske pseudo-venstre-delegasjonen hyllet forut for 50-årsmarkeringen «Chiles bestrebelser for å forsvare og utdype demokratiet» og gjentok en appell fra Boric til Biden-administrasjonen om å avgradere dokumenter om USAs deltakelse i kuppet.

Ocasio-Cortez sa en slik gest «kunne lansere et nytt århundre for relasjoner mellom USA og Chile.»

I månedene før besøket hadde imidlertid Boric-administrasjonen allerede brukt 50-årsmarkeringen for å innordne seg med Washington, det chilenske militæret og Pinochet-diktaturets fascistiske politiske etterfølgere.

Boric fokuserte gjennom hele juli og august på å overbevise Chiles ytrehøyrepartier til å signere uttalelser til minne om kuppet og med løfter om å «forsvare demokratiet», bare for å hjelpe disse kreftene til å skjule deres historiske støtte til kuppet og for autoritær politikk. Boric rakk ut hånda til hans ytrehøyreforgjenger, milliardæren Sebastián Piñera, for å signere en slik uttalelse, selv om et av hans valgkampløfter for bare to år siden var å straffeforfølge daværende president Piñera for hans mange menneskerettighetsbrudd under knusingen av masseprotestene i 2019 og 2020 mot sosial ulikhet, som etterlot dusinvis døde og tusenvis skadet.

Den 25. august, dager etter Ocasio-Cortez-besøket i Chile, avgraderte CIA to orienteringsnotater (det ene bare delvis) som informerte daværende president Richard Nixon om det chilenske militærets handlinger under kuppet. Peter Kornbluh, spesialist på Chile fra National Security Archive, sa disse dokumentene «ikke inneholder én setning som kan kompromittere USAs nasjonale sikkerhet» og han oppfordret Biden til å frigi «alle dokumenter som helt uten forklaring forblir hemmeligholdt etter all denne tiden».

Den kyniske og reint symbolske frigjøringen av dokumentene viser at Ocasio-Cortez’ tur innom Santiago var del av et politisk trekk utviklet av Det hvite hus og utenriksdepartementet. På samme måte har Biden inntatt en langt mer aktiv tilnærming enn hans forgjengere i møte med «rosa-bølge»-presidentene Lula da Silva fra Brasil, Gustavo Petro fra Colombia, Gabriel Boric fra Chile, og Argentinas Alberto Fernández.

Jake Sullivan, Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver, kunngjorde også den 22. august, dagen etter at Ocasio-Cortez' reise var avsluttet, at administrasjonen ville oppfordre Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB) til å tilby et «positivt, bekreftende alternativ» til kinesiske kreditter for land under utvikling, som fant sted samtidig med oppfordringer fra flere latinamerikanske regjeringer om å reformere disse institusjonene.

Ocasio-Cortez møtte så seint som tirsdag i forrige uke Alberto Fernández i New York, for å manifestere støtte til hans administrasjon i Buenos Aires, der den nå appellerer mot IMFs pålagte tilleggskostnader og motsetter seg en amerikansk rettskjennelse til fordel for et gribbekapitalfond som har fordringer på Argentina for $ 16 milliarder.

«Et tillitsproblem»

Ocasio-Cortez sa nylig i et intervju med New York Times at relasjonene mellom USA og Latin-Amerika er preget av «et tillitsproblem» som hennes rundreise håpet å bidra til å rette på. World Socialist Web Site avslørte skarpt denne tilnærmingen i et perspektiv, publisert på norsk 31. august:

Dette er hvordan CIA kunne beskrive konsekvensene av den masselidelse og død amerikansk imperialismes forbrytelser har skapt i Sentral- og Sør-Amerika. Det hele er bare et «tillitsproblem», snarere enn den uforsonlige konflikten mellom amerikanske selskapers økonomiske interesser og de latinamerikanske massenes grunnleggende behov.

I hennes intervju med New York Times erklærte Ocasio-Cortez åpent hennes støtte til amerikansk imperialisme. ««Jeg vil ikke nødvendigvis karakterisere mine utenrikspolitiske mål som opposisjonelle til presidentens eller USAs» sa hun, og understreket: «Jeg er et medlem av Kongressen. Jeg har sverget en ed til dette landet, og den eden tar jeg veldig alvorlig.»

Ocasio-Cortez’ støtte til krigen mot Russland i Ukraina, der hun i Kongressen har stemt for å sende våpen for milliarder, er like mye del av denne «eden» til amerikansk imperialisme som hennes arbeid i Latin-Amerika, der hovedmålet også er å opprettholde USAs hegemoni mot Russland og Kina.

Det er bemerkelsesverdig at skredet av vestlig propaganda mot Russland og Kina i store deler av verden ikke har klart å «gjøre Washingtons motstandere til deres egne». En IPSOS-undersøkelse i januar 2023 fant at bare rundt en femtedel av de spurte i Mexico, Brasil, Argentina og Colombia – regionens største land – støtter å sende våpen til Ukraina, og mindre enn en tredjedel støtter sanksjoner mot Russland.

I Colombia hevdet Ocasio-Cortez å motsette seg den amerikanske politikkens fokus på å besørge militærbistand under Plan Colombia. Pseudo-venstre-presidenten Petro proklamerte, for hans del, en «strategisk allianse» med den amerikanske delegasjonen, som han åpenbart anså å representere Biden-administrasjonen. For bare fire måneder siden hadde Petro lovet å «konsolidere» hans regjerings «strategiske allianse» med NATO.

Ocasio-Cortez sa i et påfølgende intervju med Jacobin, en publikasjon tilknyttet DSA, at latinamerikanere «har måttet hanskes med tiår på tiår av amerikansk intervensjonisme, som har skapt en enorm mengde skepsis hver gang USA er involvert, men de har heller ikke søkt noen avhengighet av Kina, eller noen annen global makt.» Hun fortsatte: «Når det kommer til USAs  realpolitikk – la oss si du kommer inn, bare for å ta til orde for amerikanske interesser i regionen – jeg mener, uten tvil, USAs interesse i regionen ville også være å gjenoppbygge disse relasjonene og slutte med en intervensjonistisk posisjon.»

Der hun ble spurt direkte: «Er det beste USA kan gjøre, bare for helvete å holde seg unna?» repliserte hun: «Jeg mener at vi har en rolle å spille.»

Det Ocasio-Cortez ikke prøvde å svare på – og ikke kan besvare – er hvorfor Washington i utgangspunktet har gjennomført et århundre med invasjoner, kupp og andre typer politisk undergraving på tvers av hele regionen. Antagelig, basert på verdenssynet promotert av denne smålige imperialistagenten, berodde det hele på en misforståelse, og ikke de fundamentale motsetningene i imperialismen selv.

Over de fire siste tiårene har globaliseringen av produksjons- og finanskapital skarpt framhevet disse motsetningene, og framskyndet nedgangen av etterkrigstidens orden, som var forankret i den amerikanske økonomiens og den amerikanske dollarens globale dominans. For amerikansk imperialisme har det blitt tvingende nødvendig å stramme sitt semikoloniale grep over sin egen «bakgård» i Latin-Amerika, samtidig som å undertrykke klassekampen hjemme og over hele regionen, for å forfølge sitt hegemoni globalt gjennom økonomisk og militær krigføring.

DSA er en fraksjon av Det demokratiske partiet, som i dag fører tilsyn med denne imperialismens strategi. Det er grunnen til at de bestreber seg for å forene det uforsonlige. For millioner av latinamerikanske småbønder, arbeidere og ungdommer som i mange tiår har lidd under oligarkers superutbytting, utenomrettslige drap av USA-trente spesialstyrker, forfølgelser, fordrivelser og økologisk ødeleggelse, er det helt uforsvarlig å støtte Det demokratiske partiet, Biden eller de politiske orienteringene som kommer ut fra Washington generelt, mens man hevder å motsette seg «amerikansk intervensjonisme».

Biden ledet gjennom hans mange år som senator arbeidet med å pålegge, både på bakkenivå i Colombia og i Den amerikanske kongressen, den mest mulig militaristiske versjonen av Plan Colombia. Hans administrasjon fortsetter å sende en massiv mengde militærbistand til Colombia, selv etter at landets væpnede styrker i årene fra 2019 til 2021 ble utplassert for å drepe og forsvinne dusinvis under massedemonstrasjonene mot sosial ulikhet.

Dessuten støttet Biden-administrasjonen omveltingen og fengslingen av Perus valgte president Pedro Castillo i desember 2022, og sendte dusinvis av amerikanske tropper for å bistå etterfølgeren Dina Boluartes fascistiske regime i dets pågående dødelige tilslag mot antikuppdemonstrasjonene.

Kuppet i Peru, og de nylige USA-støttede kuppene i Honduras i 2009 og Bolivia i 2019, viser at den amerikanske imperialismen mer enn noen gang er beroende på landenes fascistiske væpnede styrker, paramilitære grupper og på antidemokratiske konspirasjoner, som sitt viktigste politiske virkemiddel for å motvirke den relative nedgangen av sin økonomiske posisjon i regionen.

I kontekst av amerikansk kapitalismes stadig dypere krise, framstår delegasjonen ledet av Ocasio-Cortez tydelig som en eksersis for å kaste støv i arbeidernes øyne i USA og over hele Latin-Amerika, mens amerikansk imperialisme forbereder sine neste aggresjonshandlinger.

Ocasio-Cortez sa etter hennes rundtur: «Det kan ikke undervurderes hvor mye USAs ytrehøyre og fascistbevegelser har arbeidet ekstremt hardt for å eksportere mange av deres taktikker og målsettinger til hele Latin-Amerika.» Det kan faktisk ikke overvurderes hvor mye DSA og pseudo-venstre-organisasjonens partnere på tvers av hele regionen bevisst setter scenen for framveksten av ytrehøyre i regionen og i selve USA.

«Det å ta til seg lærdommer» fra Brasils pseudo-venstre

Etter rent nasjonalistiske kalkyler er Ocasio-Cortez’ hyllest av opportunister i utlandet bestrebelser for å rettferdiggjøre opportunisme hjemme, spesielt med DSA nedsunket i ei dyp krise.

På DSA-konferansen i forrige måned snakket delegatene om ei «krise av svinnende åndskraft», ei «budsjettkrise», ei «identitetskrise» og ei krise for deres ungdomsbevegelse, mens nyere artikler publisert av Jacobin har foreslått å kombinere ei trofast «valglinje for Det demokratiske partiet» med bedragerske tredjeparts «surrogater» basert på angivelig «grasrot»- og protestgrupper.

DSAs tilpasning til Biden-administrasjonens høyreorienterte politikk undergraver pseudo-venstre-organisasjonens grunnleggende rolle med å besørge Det demokratiske partiet en «venstre»-glans.

Ocasio-Cortez framhevet i intervjuet med Jacobin den rurale MST-bevegelsen, O Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (De landløse arbeidernes bevegelse) og dens urbane motpart MTST, O Movimento dos Trabalhadores Sem-Teto (De hjemløse arbeidernes bevegelse), i Brasil som å ha den «største» innvirkningen på henne. «Det jeg fant så bemerkelsesverdig», sa hun, «var deres direkte handling, som er del av en større ideologisk og strategisk visjon, og deres beslutning om å engasjere seg i valgarbeid … en slags radikalisme i direkte handling, og en pragmatisme i deres valgprogram».

Hun la til: «Det å se mennesker i Brasil, spesielt i et flerpartisystem – Lula er del av Arbeidernes parti, O Partido dos Trabalhadores (PT); det er et sosialistisk parti PSOL, O Partido Socialismo e Liberdade, som MST er del av; det er kommunistpartier, og mange andre partier – som kommer sammen i et veldig sterkt program for solidaritet, det er virkelig forbløffende.» Man må også legge til dette etableringen av fagforbundet Central Única dos Trabalhadores (CUT), kontrollert av PT, og resten av fagforeningsbyråkratiet.

Ocasio-Cortez sa hun og hennes delegasjon ønsket å «ta til seg lærdommer», og hadde spesifikt møtt Guilherme Boulos, den mangeårige lederen av MTST, og nå en føderal PSOL-parlamentariker,  og en PT-støttet kandidat for borgermester i Brasils største by, São Paulo. Han har i år støttet demonstrasjoner for å «styrke» Lula og ledsaget i forrige uke Brasils president til FNs generalforsamling. Som forklart av Brasils viktigste finansavis, Valor Econômico: «Sammen med republikkens president prøver den føderale parlamentarikeren å løsrive seg fra hans ‹radikale› image, og bestreber seg for å overvinne motstanden fra mer konservative sektorer i São Paulo, for å åpne for en dialog med forretningsfolk.»

I Brasil stiller MST og MTST også jevnlig opp på PT-stevner og støtter partiets kandidater, inkludert Lula. Dette kombinerer de med okkupasjoner av ikke-anvendt jordbruksland, etableringen av kooperativer, boligutvikling og lokalsamfunnssentre. MST har blitt en lukrativ kapitalistisk virksomhet, mer enn opprinnelsen som en radikal sosial bevegelse, nå med 400 000 familier bosatt i 185 kooperativer og 120 agroindustrier. I årene 2020 til 2022 har bevegelsen mottatt 42 millioner reais ($ 8,64 millioner) fra aksjemarkedet gjennom selskapet Finapop, etablert av investorer.

AOC & Co. bestreber seg i sum for å kaste et lignende nett over arbeidere og ungdommer over hele USA, for å slepe dem inn bak Det demokratiske partiet.

I hvert av landene Ocasio-Cortez og hennes delegasjon besøkte har den demokratiske oppgaven med å få slutt på imperialistisk undertrykking kontinuerlig blitt blokkert av arbeiderklassens politiske underordning under de respektive landenes nasjonale borgerskap, som i siste instans er økonomisk og politisk avhengige av imperialismen. Regionens historie har gjentatte ganger bekreftet teorien om permanent revolusjon utviklet av Leo Trotskij, som fastslo at tilbakestående land bare kan frigjøre seg fra imperialismen gjennom arbeiderklassens uavhengige og revolusjonære kamp om den politiske makten, der den leder de fattige bondemassene bak seg, som del av den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Dette programmet forsvares i dag kun av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som kjemper for å bygge sine seksjoner i hvert land basert på en grundig studie av alle det 20. århundres bitre lærdommer, og en kompromissløs kamp mot alle av den øvre middelklassens pseudo-venstre-organisasjoner, som DSA og deres internasjonale partnere.