Den groteske karakteren av #MeToo-seksualheksejakta var til fullt skue denne uka.

Den trakasserte og hetsede skuespilleren Kevin Spacey fikk stående applaus der på Oxford University framførte en monolog fra Shakespeares Timon of Athens.

Framføringen, hans første offentlige opptreden siden den nylige rettssaken som endte med full frifinnelse, kom få dager etter at en West End London-kino nektet å være vertskap for premieren på den nye filmen Control, på grunn av Spaceys deltagelse i den.

Spacey ble i juli funnet uskyldig for alle anklager om seksualovergrep, anlagt av den britiske påtalemyndigheten Crown Prosecution Service (CPS). Han ble anklaget for overgrep mot fire menn i årene fra 2001 til 2013. Han fortalte retten under hans vitneforklaring at det «var en hast med å dømme meg, og før det første spørsmålet ble reist eller besvart, mistet jeg jobben min, jeg mistet mitt renomé, jeg tapte alt, bare i løpet av noen få dager».

Kampanjen for en personlig bakvaskelse og trakassering ødela hans karriere og dreiv Spacey ut i konkurs. Netflix sparket ham fra [fjernsynsserien] House of Cards, og deretter saksøkte seriens produsenter ham for $ 31 millioner i erstatning for tapte inntekter, på grunn av deres egne og Netflix’ handlinger. Spaceys scener i den allerede fullførte filmen All the Money in the World ble skrotet og tatt opp på nytt av regissør Ridley Scott, med Christopher Plummer i hans sted.

Spaceys erfaringer var spesielt straffende, men de eksemplifiserte typen behandling tildelt ofrene for den fortsatt pågående svertekampanjen for seksualmisgjerninger. Som gjenstand for personlig demolering basert på ubeviste påstander ble skuespilleren profesjonelt en ikke-person. Hans tidligere oppnåelser ble slettet, eller avvist.

Bransjeorganisasjonen International Academy of Television Arts and Sciences reverserte deres intensjon om å hedre ham med deres pris International Emmy Founders Award. Teateret Old Vic i London, der han som kunstnerisk leder tjente triumferende fra 2004 til 2015, snudde øyeblikkelig ryggen til ham.

Det er, som vi har insistert gjennom hele #MeToo-kampanjen, en dyptgående antidemokratisk karakter ved påstanden at anklagere «må bli trodd» på bekostning av enhver gransking av ofte ubegrunnede påstander. Da Spaceys sak gikk for retten i fjor, fortsatte bakvaskelsene og svertingene under rettssakens vitnemål, men juryen frikjente ham imidlertid på alle anklagepunkter.

Som vi påpekte, dommen «ikke skyldig» i hans sak var «samtidig en tiltale mot et ny-McCarthyitisk system for skyld bestemt av media, av sladder og insinuasjoner, ofte fra anonyme informanter, som har ødelagt utallige liv og karrierer.»

Spacey ble reinvasket av rettergangen, men påsalet ei massiv gjeld av juridiske bekostninger. Siden den gang, som også med andre, som Geoffrey Rush, har Spaceys frifinnelse for alle anklager hatt liten betydning i Hollywood, som i stedet har valgt å sverte europeisk filmskaping for å la personer beskyldt under #MeToo-kampanjen fortsette å arbeide.

Breie deler av det selvtilfredse europeiske liberale «venstre» står siden Spaceys frifinnelse like avslørt i deres antidemokratiske svertekampanje.

Spacey har siden rettssaken enda ikke vært i stand til å komme tilbake til mainstream-produksjoner, men bidro imidlertid til en voiceover-rolle for en usett karakter i den nye walisiske thrilleren Control, regissert av Gene Fallaize.

Fallaize fortalte Variety: «De eneste som vet alt er dem som var i rettssalen, og de fastslo at han ikke var skyldig.»

Det betyr ingenting, der Spaceys selvrettferdige angripere fortsatt krever blod. Premieren for Control var booket til Prince Charles Cinema i Londons West End, men ble avlyst, der kinosjef Greg Lynn sendte en e-post til regissøren: «Vi har et problem ... Vi ble i går kveld gjort oppmerksom på [!] at din film presenterer Kevin Spacey, som helt spesielt er hans første film siden rettssaken. Mine ansatte og jeg er forferdet over at vi blir nevnt i samme åndedrag som hans nye film med denne premieren.»

Det er logikk i identitetspolitikken: «Forferdet» over å bli «nevnt i samme åndedrag» som en som er frikjent for alle anklager og er en verdenskjent skuespiller? Som Control-stjerna Lauren Metcalfe påpekte, Spacey «har vist seg å være uskyldig, og hvem er de til å si noe annet? Kevin Spacey har ikke gjort noe galt.»

Tilbakeslaget mot #MeToo blir bare dypere. Control-premieren er nå om-booket til et større kinolokale etter det Fallaize kalte «en overveldende etterspørsel etter billetter».

Denne offentlige responsen er en knusende tiltale mot den «liberale» borgerlige pressen og pseudo-venstre som fortsetter å røre i den pillråtne gryta. Det taler om bruken av identitetspolitikk for å undergrave demokratiske rettigheter og som et virkemiddel for å undertrykke diskusjonen om sosial ulikhet, og framfor alt klassekamp, fra et fiendtlig innstilt sosialt sjikt som kun er opptatt av egen kaving etter penger og privilegier, ved å handle på deres «hudfarge», kjønn, seksuallegning eller hva som enn som gir dem forrang, i et angivelig hierarki av «sosial undertrykking» som nå må snus.

I den grad slike kampanjer presenterer seg som «venstreorienterte» eller «progressive» – og den fernissen er forlengst slitt av #MeToo-gjengen – styrker de bare høyrefløyen, som kan utnytte «kanseller-kulturens» fiendtlighet, og kynisk kalle seg forsvarere av demokratiske rettigheter.

Spaceys gjenkomst til Oxford, der han i 2008 var Cameron Mackintosh-gjesteprofessor i moderne teater, var på invitasjon fra Douglas Murray, den nykonservative antiimmigrant-forfatteren, som avleverte en hyllest til den erke-thatcherske filosofen Roger Scruton.

Spaceys kraftfulle framføring av monologer fra Shakespeares Timon of Athens viste at hans kvaliteter som en stor skuespiller er uforminsket. Applausen han fikk var velfortjent.

Passasjene var fra en dialog mellom Timon og filosofen Apemantus. Timon, en velstående og sjenerøs adelsmann, har utilsiktet gitt bort all hans rikdom til hans venner. Når hans såkalte venner ikke vil redde ham, forlater den stadig mer forbitrede Timon Athen for å bosette seg i ei hule. Der oppdager han en gullskatt, som han anvender for en militærekspedisjon mot Athen, som han gjerne vil se ødelagt.

Timon og Apemantus utveksler bitre fornærmelser, der filosofen anklager Timon for å ta til seg hans misantropi. Det var vanskelig å ikke høre noe personlig i Spaceys framføring av replikkene om at han ble forlatt av «vennene»:

But myself —
Who had the world as my confectionery,
The mouths, the tongues, the eyes and hearts of men
At duty, more than I could frame employment,
That numberless upon me stuck as leaves
Do on the oak, have with one winter’s brush
Fell from their boughs and left me open, bare,
For every storm that blows.

[Men jeg selv –
Som hadde verden som min konfekt,
Menns munner, tunger, øyne og hjerter
På befaling, mer enn jeg kunne besørge ansettelse,
De utallige klebet til meg som blader
Gjør på eika, før vinterblåsten
Feide dem fra greinene, og etterlot meg åpen, bar,
For hver en storm som blåser.]

Hans konklusjon er knusende:

«I am sick of this false world, and will love nought
But even the mere necessities upon’t.»

[«Jeg er lei av denne falske verden, og elsker ikke noe
Ikke engang dens skarve nødvendigheter.»]

Der oppmerksomheten må fokuseres på Spaceys kamp for å vende tilbake fra pariastatusen påført ham av en reaksjonær identitetspolitikk, fortjener også valget av skuespill en kommentar.

Det er mer kanskje avslørende enn hva Murray tenkte seg. Murray introduserte Spaceys presentasjon der han sa stykket handler om hva som skjer «når et samfunn ubegrunnet dropper en person».

Det er å gjøre en bjørnetjeneste for Shakespeares briljans, for Timon of Athens og dramaets betydning i denne sammenhengen. Stykket, og Spaceys framføring av hans monolog, sier ikke de samme tingene som Murray. Timon, stammer fra årene 1604 til 1606 og deler bitterheten til Shakespeares andre skuespill fra den perioden. I likhet med Measure for Measure viser det Shakespeare der han kjemper med implikasjonene av et gryende nytt økonomisk og politisk system, og dets feller.

Timons refleksjoner tilbyr en kraftfull refleksjon om gull, tidens kommersielle medium. Spacey kunne like gjerne ha framført linjer fra tidligere i den samme scenen, der Timon så berømt sier gull «vil gjøre svart til hvitt, det heslige rettferdig, feil til rett, det nedrige edelt, gammelt til ungt, det feige til det tappre».

«Denne gule slaven», fortsetter han:

Will knit and break religions, bless th’accursed,
Make the hoar leprosy adored, place thieves
And give them title, knee, and approbation
With senators on the bench.

[Vil strikke og bryte religioner, velsigne de forbannede,
Gjør den hese spedalskheten tilbedt, posisjonere tyver
Med titler, knefall og godkjenning
Med senatorer på benken.]

Passasjen inspirerte Marx’ kommentarer om «Pengenes makt» i hans økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844: «Rekkevidden av pengenes makt er rekkevidden av min makt. Pengenes besittelser er mine – eierens – egenskaper og essensielle krefter... Forvandler ikke derfor mine penger alle mine udugeligheter til det motsatte?»

Marx gikk videre til å kalle pengene «den felles hora, den felles anskaffelsen av mennesker og nasjoner».

Det er i arbeiderklassens sosialistiske kamp mot klasseundertrykking at kampen mot #MeToo-heksejakta og forsvaret av demokratiske rettigheter må forankres.