Hver eneste større europeiske makt akselererer et frenetisk program for militær opprusting.

€ 800 milliarder blir gjort tilgjengelig av Den europeiske union (EU). Tyskland har kunngjort hundrevis av ekstra milliarder i forsvarsutgifter, selv før den nye CDU-ledede regjeringen til Friedrich Merz tiltrer embetet.

Frankrike planlegger å doble de årlige militærutgiftene, med president Macron som foreslår et mål på 5 prosent av BNP. Han har erklært seg beredt til å bringe europeiske allierte inn under Frankrikes nukleære paraply.

Storbritannia, ledet av Keir Starmers Labour-regjering, foreslår å sette britiske «støvler på bakken og fly i lufta» i Ukraina, som del av en «koalisjon av de villige» i allianse med Frankrike og andre makter.

Alle politiske partier og større nyhetskanaler spyr ut løgner som rettferdiggjør denne eksplosjonen av militarisme, og hevder et moralsk imperativ for å forsvare ukrainsk demokrati og hele kontinentet fra russisk aggresjon og, enda mer absurd, invasjon.

I en fjernsynskringkastet tale til nasjonen erklærte Macron at «fred kan ikke lenger garanteres på vårt eget kontinent. ... Russland har blitt og vil forbli en trussel for Frankrike og Europa.»

Den virkelige motivasjonen for de europeiske maktene er deres erkjennelse av at Trumps America First-utenrikspolitikk, hans ensidige diskusjoner med Russland og forlangender om eksklusiv tilgang til Ukrainas ressurser truer med å avskjære dem fra byttet av NATOs krig.

Konflikten i Ukraina ble forberedt av en felles europeisk-amerikansk destabiliseringskampanje, med siktemål å få brakt landet inn i klørne til NATO og Den europeiske union, og gå i spissen for et regimeskifte i Moskva, som ville åpne Russlands betydelige ressurser for verdensimperialismen.

Som representanten for Russlands kapitalistiske oligarki var ikke Putins regjering i stand til å respondere på denne trusselen på noen annen måte enn med den reaksjonære invasjonen av Ukraina, akkurat som NATO-maktene forventet.

Hadde Trump gått med på å bevare Europas interesser i hans diskusjoner med Putin, ville Berlin, Paris og London har søkt en innordning med Washington, som demonstrert av de stadige ouverturene fra Starmer og Macron til fascisten i Det hvite hus.

Midt i flodbølga av hykleri utløst for å rettferdiggjøre opprusting søker Europa desperat å gjenopplive «the Memorandum of Understanding mellom Den europeiske union og Ukraina om et strategisk partnerskap om råvarer» av juli 2021, som grunnlaget for deres fortsatte støtte til Zelenskyjs høyreorienterte regime.

Dette memorandumet ble i forrige måned beskrevet av Europas kommissær for industriell strategi Stéphane Séjourné som å besørge «tjueen av de 30 kritiske materialene Europa trenger» som del av et «vinn-vinn-partnerskap». Europa er faktisk langt mer avhengig av å få hånd om Ukrainas strategiske mineraler enn USA, og på nåværende tidspunkt er det nesten utelukkende avhengig av Kina for sin forsyning.

En «diplomat fra et stort europeisk land», som erkjente disse virkelige interessene, sa om Trumps avsluttende militærhjelp til Ukraina, der han snakket anonymt til BBC: «Det er absolutt en måte å fokusere våre tanker på – og pengepunger! Donald Trump gjør oss en tjeneste, om vi velger å tenke på det på den måten.»

Farene reist for den europeiske og internasjonale arbeiderklassen er ukalkulerbare. Det å plassere europeiske tropper på bakken og fly i lufta over Ukraina, og til og med utvide en fransk nukleær paraply til Tyskland og andre allierte, er den reelle kilden til krigsfare i Europa.

Russlands utenriksminister Sergei Lavrov sa om Macrons sabelrasling: «Hvis han anser oss som en trussel, innkaller til et møte med generalstabsjefene i europeisk land og Storbritannia, sier det er nødvendig å bruke atomvåpen, forbereder for å bruke atomvåpen mot Russland, dette er, selvfølgelig, en trussel.»

Når de europeiske maktene snakker om slutten på den «internasjonale regelbaserte orden» og gir Trump skylden for dette, forbereder de seg på en retur til forfølgelsen av deres egne imperialistiske interesser med våpenmakt. De er nå fullstendig klar over at å gjøre det involverer konflikt ikke bare med Russland, men med amerikansk imperialisme.

Tyskland, som leder an i pådriveren for opprustning, utkjempet to kriger i det 20. århundre mot USA. Frankrike godtok aldri sin underordning til Washington gjennom NATO, inkludert å insistere på en uavhengig kjernefysisk evne og militære etterretningsstrukturer. Storbritannia strittet imot det. Betydelige deler av styringseliten har aldri tilgitt Amerika for å sikre deres underordning til deres diktater etter Suez-krisa i 1956.

Omfanget av Europas ambisjoner blir tydeliggjort av de enorme summene som forberedes til militære formål, som går langt utover det som kreves for påståtte forsøk for å skulle å overvåke en eventuell fredsløsning i Ukraina. Krig med Russland under Europas egen damp er under diskusjon.

Forøvrig, mens denne agendaen besørger en initiell forenende impuls, dens forfølgelse må uunngåelige intensive konkurransen og konfliktene mellom de europeiske maktene.

Det brennende spørsmålet for millioner av arbeidere og unge mennesker er hvordan man kan stoppe dette vanvittige drivet til katastrofe. Det er ikke noe grunnlag for å kunne gjøre det ved å basere seg på noen av Europas opposisjonspartier, verken på den høyre eller nominelle venstresiden, eller på fagforeningene.

Akkurat som i USA, hvor Det demokratiske partiets eneste vesentlige uenighet med Trump er over å fortsette stedfortrederkrigen i Ukraina og hans undergraving av NATO, støtter alle de vesentlige partiene i Europa økt aggresjon mot Russland og skyvet for militær uavhengighet fra USA. Dette forfølges som et strategisk mål, enten det er under Starmers Labour Party, president Macron, eller hvilken koalisjonsregjering som enn framkommer i Tyskland.

Den eneste bekymringen til Europas fagforeninger er hvordan de best kan støtte dere egen styringsklasse i Europas eskalerende handels- og militærkrig, inkludert å støtte proteksjonistiske tiltak mot USA og Kina, og den raske utvidelsen av nasjonale forsvarsindustrier.

Arbeidere og unge mennesker må respondere med dere egen oppfordring til bevæpning, og forplikte seg til å føre krig mot krig.

Dette må bli basert på en forståelse av de enorme implikasjonene av det som er på gang. Alle påstandene om at krig i Europa var en saga blott, henvist til det 20. århundre, har blitt avslørt som en svindel. Europeisk militarisme, presentert som en utdødd vulkan, bryter nok en gang ut, og utgjør trusselen om katastrofer enda større enn de som krevde titalls millioner liv i de to verdenskrigene.

Krigsprogrammet er fullstendig uforenlig med selv nominelt demokratiske styreformer. De styrende elitene vender seg igjen til et program for fascisme og diktatur for å håndheve militaristisk politikk som er motarbeidet av den enorme massen av befolkningen.

De enorme summene dedikert til krigsvåpen betyr et angrep på arbeiderklassen dypere enn noen gang de siste 80 årene. Under betingelser der streiker, industrielle aksjoner og protester allerede vokser, vil dette provosere fram massive kamper fra arbeiderklassen.

Kampen mot innstramminger må smis sammen med kampen mot krig. Begge kan bare føres fram gjennom et frontalangrep på det styrende oligarkiet, hvis rovgriske interesser dikterer programmet for krig i utlandet og klassekrig hjemme.

I flere tiår har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – reist alarmen, og advart om at en ny periode med imperialistisk krig er på gang. Disse advarslene er fullt ut bekreftet. De må det nå handles på. Det betyr å bygge en forent bevegelse av arbeiderklassen i hele Europa og internasjonalt, basert på det sosialistiske og revolusjonære programmet som er den eneste måten å stoppe krigen og dens kilde, kapitalismen selv.