Etter å ha gjennomført en lang gjennomgang av amerikansk politisk orientering relatert Nord-Korea har Biden-administrasjonen signalisert en strategi som, til tross for mindre taktiske forskjeller, i det alt vesentlige er den samme som tidligere amerikanske administrasjoners mislykkede tilnærming til det farlige tennpunktet i Nordøst-Asia.

Gjennomgangen var dominert av embetsrepresentanter på toppnivå fra det amerikanske militær- og etterretningsapparatet, deriblant forsvarsminister Lloyd Austin, nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan og styreleder for de felles stabssjefene general Mark Milley, sammen med USAs utenriksminister Antony Blinken.

Mens president Biden har blitt orientert om resultatet, er ingen detaljer blitt gitt ut. Det er imidlertid klart fra kommentarene sist fredag fra Det hvite hus’ pressesekretær Jen Psaki at Det hvite hus har til hensikt å prøve å få mobbet og sultet Nord-Korea til underkastelse, alt under påskudd om «diplomati».

Psaki fortalte reportere: «Vår politikk vil ikke fokusere på å oppnå en stor gevinst, og vil heller ikke basere seg på strategisk tålmodighet. Vår politikk oppfordrer til en kalibrert praktisk tilnærming som er åpen for, og vil utforske diplomati med DPRK [Nord-Korea], og gjøre praktiske framskritt som øker sikkerheten for USA, våre allierte og utplasserte styrker.»

Den «store gevinsten» er en referanse til Trumps politikk om å åpne for direkte samtaler mellom ham selv og Nord-Koreas leder Kim Jong-un. Det uttalte målet var å oppnå en avtale der Pyongyang demonterte deres nukleær- og missilprogrammer, fasiliteter og arsenaler, i bytte mot en normalisering av relasjonen og en slutt på de lammende sanksjonene som ble pålagt av FN, og ensidig av USA.

Trumps uuttalte mål var å få flyttet Nord-Koreas innordning vekk fra landets formelt allierte, Beijing, og over i retning av Washington, under betingelser der hans administrasjon trappet opp sine handelskrigstiltak og militæroppbyggingen i hele regionen Det indiske hav-Stillehavet, mot Kina. Harme over at Beijing hadde støttet FN-sanksjonene signaliserte Pyongyang at de kunne være åpne for et slikt skifte.

Etter å ha truet Nord-Korea i 2017 med «ild og raseri» som verden aldri hadde sett, byttet Trump brått tilnærmingen i 2018, og holdt et ansikt-til-ansikt møte med Kim i juni i Singapore. Mens Trump hyllet toppmøtet som en triumf og berømmet Kim kraftig, var det eneste resultatet en vagt formulert fellesuttalelse som forpliktet de to partene til «de-nuklearisering» av den koreanske halvøya. Som et første skritt frøys Nord-Korea testingen av atomvåpen og ballistiske langdistanse missiler, mens USA stanset vesentlige krigsspill sammen med Sør-Korea.

Til tross for Trumps brautende poseringer strandet ytterligere samtaler for å få presset Nord-Korea til å demontere landets atomarsenal basert på USAs manglende tilbud av noe tilbake. Framfor alt nektet USA å besørge noen betydelig lindring for de straffende sanksjonene før Pyongyang fullstendig hadde gitt fra seg det de alltid har ansett som deres viktigste forhandlingskort – landets atomvåpen og ballistiske missiler.

«Strategisk tålmodighet» er uttrykket som anvendes for å beskrive Obama-administrasjonens tidligere strategi, der Biden var visepresident. Obama gjorde ingen tiltak for å gjenopplive den avtalen Bush-administrasjonen tidligere hadde oppnådd med Nord-Korea, og deretter saboterte, for at landet skulle de-nukleariseres som motytelse for sanksjonslindring og normaliserte relasjoner. «Strategisk tålmodighet» var ganske enkelt den kontinuerlige oppjekkingen av sanksjoner mot Nord-Korea, i et forsøk på å tvinge landet til å gi etter for amerikanske krav.

Én offisiell amerikansk embetsrepresentant fortalte Washington Post at Biden-administrasjonen foreslo en «forsiktig, modulert diplomatisk tilnærming, beredt for å tilby lemping for bestemte skritt» med det «endelig mål de-nuklearisering». Embetsrepresentanten sa: «Om Trump-administrasjonen var alt for alt, så var Obama ingenting for ingenting. Dette er noe midt i mellom.»

Denne såkalte midt-i-mellom kursen er ikke noe nytt. Snarere er det en ompakking av «gulrot og kjepp»-strategien fra de siste fire amerikanske administrasjonene, med utgangspunkt i Bill Clinton – de viktigste forskjellene er, etter hvert som tiden har gått, større kjepper og langt mindre gulrøtter. Det fundamentale forblir det samme – ingen slutt på sanksjoner før det har skjedd «fullstendig, kontrollerbar de-nuklearisering.» Eller, som en høytstående amerikansk embetsrepresentant sa til Washington Post: «Vi har fullt til hensikt å opprettholde sanksjonspresset mens dette spilles ut.»

Pyongyang-regimet konfronterer allerede en dyp økonomisk og sosial krise, i stor grad på grunn av sanksjonsregimet, som nå har blitt forverret av koronaviruspandemien og oversvømmelser. I forrige måned sammenlignet Nord-Koreas leder Kim den nåværende situasjonen med sultperioden på 1990-tallet, som etterfulgte oppløsingen av Sovjetunionen, som Nord-Korea økonomisk var sterkt avhengig av. Estimatene over dødsfall den gangen varierer fra hundretusener til flere millioner.

Mens Alexander Matsegora, Russlands ambassadør til Nord-Korea, benektet at det er en ny hungersnød – i det minste i hovedstaden Pyongyang – er situasjonen åpenbart dyster. FNs og USAs sanksjoner har blokkert, eller sterkt begrenset det meste av Nord-Koreas eksport av mineraler og landbruksprodukter, og for mange viktige importprodukter, deriblant olje og oljeprodukter.

Som et resultat av pandemien har Nord-Korea stengt landets grense til Kina – den klart største handelspartneren, som står for anslagsvis 90 prosent av den totale årlige handelen. Nord-Koreas handel med Kina falt i fjor med 75 prosent, ifølge kinesiske tall. Ifølge et nylig estimat fra den sørkoreanske økonomiprofessoren Kim Byung-yeon, falt landets økonomiske produksjon i fjor med 10 prosent.

Stalinistregimet i Nord-Korea, som hviler tungt på sitt store militære, har lite handlingsrom. Det har tatt skritt for å åpne opp for utenlandske investorer der det frister med ultrabillig, sterkt disiplinert arbeidskraft. Uten normaliseringen av relasjonen til USA og opphevingen av sanksjoner, gjør imidlertid slike tiltak ingenting for å avlaste den økonomiske krisen.

Pyongyang er ute av stand til å appellere til den internasjonale arbeiderklassen, og tyr til sabelrasling og blodfrysende trusler, i et desperat forsøk på å få tvunget fram en avtale med Washington. De to landene er fortsatt formelt i krig, ettersom kampene i Koreakrigen fra 1950 til 1953 bare endte i en våpenhvile. En fredsavtale ble aldri undertegnet, og USA har opprettholdt sanksjoner mot Nord-Korea siden den gang. Resultatet er en eksplosiv situasjon på den koreanske halvøya som Biden-administrasjonen har til hensikt å intensivere.

Kwon Jong Gun, en offisiell representant for Nord-Korea, reagerte på Bidens tale til Kongressen i forrige uke, der han stemplet Pyongyang som «en alvorlig trussel», med å erklærte at kommentarene var en «stor blunder» og han advarte for at USA kunne finne seg i en «veldig alvorlig situasjon». Bidens uttalelse «gjenspeiler tydelig hans intensjon om å fortsette å håndheve den fiendtlige politikken overfor DPRK (Nord-Korea) som den har blitt gjort av USA i mer enn et halvt århundre,» sa han.

Utsiktene for eventuelle samtaler er begrenset. USAs utenriksminister Blinken erklærte mandag at det var opp til Nord-Korea å gjøre det første trekket. Etter å ha gjort klart at målet med noen som helst samtaler ville være fullstendig de-nuklearisering, sa han: «Det er, tror jeg, opp til Nord-Korea å bestemme om landet vil engasjere seg eller ikke, på det grunnlaget.» I mellomtiden vil alle sanksjonene forbli opprettholdt – ikke en oppskrift for diplomati, men for en potensielt eksplosiv konfrontasjon.