Den første debatten i Det konservative partiets lederskapskonkurranse mandag kveld, mellom tidligere finansminister Rishi Sunak og utenriksminister Liz Truss, var en sterk advarsel til arbeiderklassen. Den som kommer seirende ut den 5. september vil anvende avtroppende statsminister Boris Johnsons høyreorienterte agenda som ei utskytningsrampe for noe enda verre.

De to politiske forbryterne skisserte deres konkurrerende planer for klassekrig hjemme og militærkonflikt mot Russland og Kina.

Begge proklamerte de, som forventet, Storbritannias forpliktelse til krig mot Russland i Ukraina. Truss skrøyt at «vi var det første europeiske landet som sendte våpen til Ukraina, vi har pålagt Russland de strengest mulige sanksjoner», men hun holdt tilbake fra å forplikte britiske tropper til en direkte rolle i konflikten. Sunak sa: «Vi har satt sammen et av de sterkeste sett med økonomiske sanksjoner verden noen gang har sett», og videre at «vi sikret støtte til Ukraina økonomisk, med våpen og utstyr de trengte for å forsvare seg, faktisk noe som Liz og jeg har jobbet sammen om».

Men i forkant av debatten utvekslet Sunak og Truss slag om hvem som var mest hauk mot Kina.

Sunak ga ut en pressemelding på 800 ord der han erklærte at Kina og Det kinesiske kommunistpartiet (CCP) «representerer den største trusselen mot Storbritannias og verdens sikkerhet og velstand i dette århundret». Han fortsatte: «Alt for lenge har politikere i Storbritannia og i hele Vesten rullet ut en rød løper og rettet et blindt øye til Kinas dystre aktivitet og ambisjoner.»

Han kunngjorde planer om å stenge alle de 30 Confucius-instituttene i Storbritannia, som tilbyr programmer for kinesisk kultur- og språkopplæring, og lovet å «sparke ut CCP (Det kinesiske kommunistpartiet) fra våre universiteter» ved å tvinge høyere utdanningsinstitusjoner til å oppgi alt av deres utenlandsfinansiering over £ 50 000, og å gjennomgå deres forskningspartnerskap.

Truss responderte med at da Sunak ledet finansdepartementet hadde han søkt «nærmere økonomiske forbindelser» med Kina, mens hennes utenriksdepartement hadde inntatt «den tøffeste holdningen» mot Kina.

Truss, som er favoritt til å vinne konkurransen, erklærte før debatten at frihandelssonene som ble lansert av Sunak, ikke var støttende nok for storbedrifter. Hun ville lansere «investeringssoner» med lavere skatter og reduserte restriksjoner for selskapers planlegging, og etablere «full fat freeports» ved å «frigjøre de eksisterende frihavnene fra overdrevent Whitehall-byråkrati», såkalt red tape.

Krig, kombinert med ytterligere overføring av rikdom til storselskapene fordrer en opptrapping av statsoffensiven mot arbeiderklassen, som slåss mot kutting av arbeidsplasser og levestandarder.

BBC spurte kandidatene: «Det er ytterligere to streiker denne uka, to jernbanestreiker. Vil dere forby streiker på viktige samfunnstjenester, som på jernbanene?» Begge svarte umiddelbart, «Yes».

Dette var en forpliktelse som gjorde klart konsekvensene av Tory-planer allerede på plass for innføringen av minimumsnivå for operative tjenester under streiker som rammer offentlige tjenester.

Truss har satt et tilslag mot streiker sentralt for hennes valgkamp. Financial Times bemerket i forkant av debatten: «Boris Johnsons regjering insisterte på at det vil ta seks til 12 måneder for parlamentet å få vedtatt loven. Men Truss lovet å innføre forpliktelsene til minimumsservicenivåer innen 30 dager etter en tiltredelse i Downing Street.»

Truss kunngjorde mandag at ytterligere antistreikebestemmelser ville bli innført, deriblant en heving av minimumsandelen av arbeideres stemmer som fordres for å støtte et avstemmingsresultat for arbeidskamp, for at resultatet skal bli legalt gjeldende, fra 40 prosent av de stemmeberettigede opp til 50 prosent. Dette skal gjelde for alle arbeidere, ikke bare, slik tilfellet er nå, for dem ansatt i «viktige offentlige tjenester». Truss planlegger å forlenge minstevarslingsfristen for streik til fire uker, opp fra to uker i dag. Hun vil oppheve lovgivningen som tillater streiker i en hvilken som helst periode, og gjentatte ganger, i tidsvinduet på seks måneder etter en berettiget avstemming for streik. I henhold til hennes planer skal streikende ikke lenger kunne motta fagforeningers utbetalinger skattefritt for streikedagene.

Debatten var en klar bekreftelse av Socialist Equality Party’s analyse om at palasskuppet som endte med Johnsons fjerning som partileder ble utført for å utdype og utvide hans antiarbeiderklasse, pro-krig-agenda under en forhåpentligvis mer kompetent og mindre foraktet partileder. På spørsmål om hvilke karakterer av 10 de ville gi Johnson som statsminister, svarte Truss «syv». Sunak, som tidligere berømmet Johnsons respons på Covid-pandemien – som allerede har ført til over 200 000 døde briter – var mer overveldende, og sa: «Da han var stor, da var han stor» og på ei rekke vesentlige anliggender var karakteren «10 av 10».

Den nedverdigende opptredenen av en nesten-milliardær eks-bankmann og ei forvirret Margaret Thatcher-kloning, som framsatte deres legitimering for å ta over i Downing Street, kunne ikke tydeligere framhevet nødvendigheten av at arbeiderklassen intervenerer i det politiske liv for deres egne interesser, uavhengig av alle fraksjoner styringseliten.

Denne debatten og de som skal følge denne uka og gjennom hele august er et gigantisk bedrageri, designet for å opprettholde illusjonen om en folkelig diskusjon om den neste statsministeren.

Det kunne ikke vært en mer antidemokratisk operasjon påført befolkningen. Noen hundre Tory-parlamentsmedlemmer trimmet ned, gjennom flere avstemmingsrunder, kandidatfeltet til Sunak og Truss. Og nå er det opp til de betalende Tory-partimedlemmene å bestemme hvem som blir statsminister. Det siste anslaget er at bare 120 000 av de ekleste, mest høyreorienterte og velbeslåtte individene i et land med en befolkning på 67 millioner skal velge hvem som erstatter Johnson.

Mange Tory-medlemmer vil sågar støtte Johnson til å fortsette i embetsvervet, der en begjæring blant medlemmene, med et forlangende av en avstemming, om å beholde Johnson som partileder allerede har fått en oppslutning som passerer 10 000 underskrifter. Ifølge en rapport i Telegraph mandag sa Johnson til arrangøren av begjæringen til Tory-medlemskapet, lord Cruddas, en forretningsmann og donor til Det konservative partiet, at han «ikke ønsker å trekke seg» og «ønsker å utkjempe det neste generalvalget som partileder». Johnson er allerede i full valgkampmodus, og besøkte i forrige uke ukrainske tropper under trening av de britiske væpnede styrker i North Yorkshire, der han poserte i army fatigues, dvs. feltuniform, der han kastet en granat. Han planlegger et nytt besøk til Ukraina før september, til støtte for stedfortrederkrigen mot Russland.

Dette bedrageriet mot den britiske befolkningen ville ikke vært mulig om det ikke var for Labour Party, som med sin respons på ei fundamental regjeringskrise er en pådriver for å utkonkurrere Toryene for å bli styringsklassens foretrukne parti.

Labour-partileder sir Keir Starmer kunngjorde tirsdag formelt Labour som ‘Tory Party Mark 2’, og kom med uttalelser som mer enn kvalifiserte ham til å være på et tredje podium i Sunak/Truss-debatten.

Starmer tok ikke bare avstand fra foregående partileder Jeremy Corbyns oppvarmede reformistiske kvakksalveri. Han erklærte at Labour i regjering ville «arbeide i partnerskap med næringslivet», motsette seg streiker og «ikke gå tilbake til våre gamle ideer» om «omfordeling og investeringer».

For arbeiderklassen er det irrelevant om Sunak, Truss eller Starmer er statsminister. Alle jobber de allerede sammen i en de facto regjering av nasjonal enhet, fullt ut understøttet av fagforeningene, som er på plass siden utbruddet av pandemien. Alle vil de videreføre den samme politikken med økt Thatcherisme på hjemmebane samtidig som de risikerer å trekke den britiske befolkningen inn i en tredje verdenskrig.

Det er for å skape betingelsene for at denne politiske konspirasjonen kan utfordres at SEP har oppfordret arbeidere til å forlange et umiddelbart generalvalg, og med det tvinge fram en åpen debatt om politikk som truer liv og livsgrunnlag for millioner. Vi forlanger et valg for å utvikle arbeiderklassens industrielle og politiske kamp mot alle big business-partiene representert i Westminster, og vil argumentere for streiker, masseprotester og organiseringen av en generalstreik for å få slutt på sparepolitikk og innstramminger, få stoppet krig, få tvunget fram at det vedtas en zero-Covid-politikk, og få bygget støtte for et sosialistisk alternativ til kapitalismen.