Planene for en militærintervensjon i Niger for å gjeninnsette den styrtede presidenten Mohamed Bazoum er satt på vent av De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS).
Fire dager etter at fristen for Bazoums gjeninnsetting utløp ble det torsdag holdt et toppmøte bak lukkede dører i Abuja, hovedstaden i den ledende ECOWAS-staten Nigeria. Landets president Bola Tinubu sa til media: «Vi prioriterer diplomatiske forhandlinger og dialog, som grunnfjellet for vår tilnærming,» og han sa videre: «Det er vår plikt å uttømme alle engasjements veier, for å sikre en rask tilbakevending til konstitusjonelt styre i Niger».
Nigeria og ECOWAS snakket for ei uke siden om en militærintervensjon som en nesten avklart sak. Senegal, Benin og Elfenbenskysten hadde alle lovet å bidra med tropper, og kampplaner var angivelig utarbeidet.
Fellesskapet ble støttet av imperialistmaktene, og mest aggressivt av Nigers tidligere kolonimakt Frankrike, som har 1 500 soldater i landet nå truet av å utvises. Imperialistmaktenes hovedanliggende, uttrykt av USAs utenriksminister Antony Blinken, er at Niger skulle gå samme vei som Mali og Burkina Faso – der det fant sted militærkupp i mai 2021 og september 2022 – og vende seg til Russland, og den paramilitære leiesoldatgruppa Wagner.
Det har vært viftet prominent med russiske flagg i pro-kupp-demonstrasjoner i Niger, og landets militære ledere skal ha vært i kontakt med Wagner.
Blinken sa på tirsdag: «Jeg tror det som fant sted, og det som fortsetter å skje i Niger, ikke ble igangsatt av Russland eller av Wagner, men... de har prøvd å utnytte situasjonen.»
«Hvert eneste sted denne Wagner-gruppa har dratt, har det fulgt død, ødeleggelse og utbytting.»
Kina anses også som en trussel mot imperialistinteressene, da det er store kinesiske eierandeler i Nigers urangruver, oljefelt og raffinerier. Den amerikanske hærens Afrika-kommando (AFRICOM) lanserte i 2019 en femårsplan for å «avskrekke kinesiske og russiske ondartede handlinger». USA har to militærbaser med 1 100 erklærte soldater i Niger.
Imperialismens embetsrepresentanter tok imidlertid nesten umiddelbart til orde for forsiktighet, med bemerkninger som understreket «mekling» og en «diplomatisk løsning» mellom Niger og ECOWAS. Blinken oppfordret onsdag i en forsiktig formulert uttalelse til «fortsatte bestrebelser for å finne en fredelig løsning på den nåværende konstitusjonelle krisa», og spesifiserte bare en «umiddelbar løslatelse av [Bazoum] og hans familie».
Frykt for at en krig skulle destabilisere imperialismens investeringer og sikkerhetsavtaler spilte nødvendigvis en rolle, spesielt for de europeiske maktene, som har vendt seg til Afrika som kilde for nye energileveranser i kjølvannet av krigen mellom NATO og Russland, og som forøvrig baserer seg på at Niger utøver en politifunksjon for kontroll med forflytningen av flyktninger med kurs for Europa, over Sahara og til Middelhavskysten.
Men hovedproblemet Washington og andre imperialisthovedsteder konfronterer er imidlertid antiimperialistiske sentimenter og sosial misnøye på tvers av hele Vest-Afrika, som undergraver ECOWAS’ evne til å respondere – og viktigst av alt i Nigeria.
Mali og Burkina Faso ble suspendert fra Det vestafrikanske økonomiske fellesskapet ECOWAS etter militærkupp som gjorde et poeng av å appellere til antikoloniale sentimenter. Franske og andre europeiske soldater fikk beskjed om å forlate.
Begge landene lovet nå å forsvare Niger og slutte seg til i enhver krig mot landet. Ifølge Al Jazeera har de skrevet til FNs sikkerhetsråd og bedt om at enhver militærintervensjon må forhindres, der de «beskylder Vestmaktene for å bruke ECOWAS som proxy for å skjule en fiendtlig agenda mot Niger».
En talsperson for regjeringen i Mali kommenterte under et besøk i den nigerske hovedstaden Niamey tidligere i uka: «Jeg vil minne dere på at Burkina Faso, Mali og Niger i mer enn 10 år har hatt å gjøre med de negative... konsekvensene av NATOs dristige eventyrtokt i Libya.»
Malis militære styrere har deres egne grunner for å reise disse poengene, men de er sanne nok og uttrykker breit sett synspunktene blant arbeidere og de fattige på landsbygda.
NATOs 2011-krig mot regjeringen til Muamar Gaddafi knuste det libyske samfunnet og skapte en grobunn for islamistmilitser – den første av dem som ble finansiert og trent av USA som NATOs stedfortredere. Disse har siden blitt spredd ut over den breiere Sahel-regionen, der de har drept tusenvis og fordrevet hundretusener, og forøvrig opprettholdes av fattigdommen i en region herjet av århundrer av vestlig kolonialisme og imperialisme.
Pågående vold har siden blitt brukt som påskudd for at imperialismens soldater og militærbaser har kunnet operere i hele regionen, midt blant utbredt folkelig fiendtlighet.
Regjeringene både i Mali og Burkina Faso frykter denne folkelige harmen. Deres største bekymring er at en vesentlig vestlig sponset konflikt vil slippe løs de massive og genuine antiimperialistiske sentimentene de selv imiterer, og med det velte dem ut av deres egne maktposisjoner – der de nå inntar ulike antikoloniale posisjoner, mens de fører tilsyn med globale bankers og selskapers videreførte og uopphørlige utbytting av befolkningen.
Disse militærregimenes klassekarakter ble gjort veldig klart tydelig av Niger selv, der kupplederen Tchiani nå har utnevnt Ali Lamine Zeine til statsminister – en tidligere finansminister som på begynnelsen av 2000-tallet førte overoppsyn med en «restrukturering» av Nigers økonomi dirigert av Det internasjonale pengefondet (IMF).
Tilsvarende anliggende har brutt opp til overflata i Nigeria. Tinubus’ bøllete respons umiddelbart etter kuppet i Niger har i løpet av den siste uka smeltet vekk under den folkelige opposisjonens skarpe lys, spesielt i den nordlige delen av Nigeria der befolkningen har nære tilknytninger til det tilgrensende Niger.
BBC rapporterte at mange i Nigeria var «forferdet over at strømtilførselen til Niger ble kuttet». Landet er avhengig av Nigeria for 70 prosent av sin elforsyning og har siden lidd flere utkoblinger.
En 24-år-gammel tekstilhandler, som planlegger å gifte seg med ei nigersk kvinne, uttalte til New York Times: «Dersom det bryter ut en væpnet kamp, hvem vil da være på mottakersiden? Meg selv, og de fleste av oss med dobbel nasjonalitet.»
Avisa bemerket de «etniske båndene, språket og et levebrød basert på den aktive handelen» som binder de to befolkningene sammen. Hausa-språklige er spredt over de to landene, delt av kolonigrensa trukket opp mellom den franske kolonien Niger og den britiske kolonien Nigeria.
Det Financial Times refererte til som «heftig innenlandsk opposisjon» bygger på voksende folkelig harme mot Tinubus’ brutale økonomiprogram gjennomført på vegne av internasjonale investorer, som i år vil se regjeringen bruke 60 prosent av sine inntekter på gjeldsnedbetaling. Subsidiene på drivstoff er kuttet, med en tredobling av bensinprisene som resultat, og inflasjonen er på 22 prosent, som har ført til streiker og protester. Det er bare tre år siden protestene mot mot politivold rystet landet, ført av bevegelsen End SARS, med referanse til politiets Special Anti-Robbery Squad.
Bekymringer for at en upopulær og kostbar krig skulle antenne denne krutt-tønna har blitt reflektert i nervøse uttalelser og formaninger om å unngå krig, fra forskjellige politikere, sivilsamfunnsgrupper, eldsteråd, religiøse organisasjoner, og sågar fra general Christopher Gwabin Musa, Nigerias sjef for forsvarsstaben, den høyest rangerte uniformerte militærrådgiveren for presidenten og forsvarsministeren – som kommenterte at Nigeria og Niger ville være «ved siden av hverandre for alltid», og at en krig ville være som å «slåss med broren din».
** image 2; caption: Niger [Foto: Peter Fitzgerald / CC BY-SA 4.0]
Enhver ECOWAS-intervensjon er umulig uten Nigeria til å lede den. Landet har en større befolkning enn de 14 andre ECOWAS-statene til sammen, og har Afrikas største økonomi, og landets rundt 230 000 soldater stiller de andre lokale militærene i skyggen.
Midt i de geopolitiske planene, konspirasjonene og maktspillene på tvers av Vest-Afrika og hele kontinentet, er den avgjørende faktoren den raskt voksende arbeiderklassen og landsbygda fattige masser. Deres fiendtlighet mot imperialistmaktene har sett franske soldater nesten helt og holdent drevet ut av deres tidligere koloniområder, og har tvunget USA til å operere med en lav profil, der de har overlatt vesentlige handlinger til deres stedfortredere, som de tildeler benevnelsene «frie» og «demokratiske» land.
Som situasjonen i Nigeria viser faller også denne denne strategien til jorda konfrontert med den folkelige opposisjonen mot imperialismens fortsatte skadelige innflytelse i regionen, der den etterlater klientstatene uten et snev av «demokratisk» legitimitet.
Trusselen om krig gjenstår imidlertid, drevet av den globale konflikten mellom imperialistmaktene og Russland og Kina, som bryter ut på forskjellige tennpunkter og via ulike stedfortredere over hele kloden. Nigerias president Tinubu kunngjorde ved avslutningen av ECOWAS-toppmøtet i Abuja at «ingen alternativer er tatt fra bordet», og at fellesskapets «beredskapsstyrke» er aktivert.
Faren kan bare avverges ved at det antiimperialistiske sentimentet og fiendtligheten til den lokale styringsklassen organiseres bak et sosialistisk program, som ser arbeidere i Afrika gå sammen med den internasjonale arbeiderklassen rundt om i verden, i en felles kamp mot all krig og utbytting.