Den internasjonale filmfestivalen i Venezia ble arrangert fra 30. august til 9. september. Tilstedeværelsen av filmer av regissørene Roman Polanski, Woody Allen og Luc Besson skapte bestyrtelse, og helt spesielt i amerikanske media.

Tallrike overskrifter refererte til «en kontroversiell trio», til en pågående «skandale», til festivalens «problematiske» valg om å inkludere filmskaperne. Enkelte online-publikasjoner la ikke noe imellom: «Den beskylte pedofilen Woody Allen presenterte i Venezia hans 50. film», «Lista over deltakere på Venezia-filmfestivalen er full av kryp», osv.

Polanski erkjente i 1977 straffskyld for ulovlig seksuell omgang med en mindreårig, i bytte mot en dom begrenset til prøvetid. Da en korrupt dommer truet med å si opp avtalen og «kaste boka» mot Polanski, rømte sistnevnte fra USA. Hans seksualoffer, Samantha Geimer, kom for lenge siden til en forståelse med ham og har siden sagt hun skulle ønske hun «aldri hadde fortalt noen» om hendelsen. Polanski er en av det siste halve århundrets ledende filmskapere.

Allen har aldri blitt anklaget for noen forbrytelse. Han er ganske enkelt offer for en vanvittig, godt promotert vendetta organisert av en tidligere forsmådd elsker. Besson ble ettertrykkelig hvitvasket for seksualpåstanden reist mot ham.

Ingenting av dette betyr en døyt for de forvirrede øvre-middelklasse-sjiktene som har en så uforholdsmessig stor innflytelse i amerikanske media.

En artikkel i Vanity Fair søyt, for eksempel, over at Polanskis The Palace og Allens Coup de Chance, begge vist i Venezia, var «påfallende i utakt med samtalene som omgir dem». Der artikkelen ikke ønsker å miste grepet om dette forbløffende argumentet fortsetter den seinere med å hevde at «det er en fornemmelse av frakobling fra alvoret i den omkringliggende diskursen, og lettheten» i Allens film, og det at tilskuerne sannsynligvis også vil fornemme «gulfen» mellom Polanskis forsøk på «å framkalle latter, og raseriet i demontrantenes ansikter utenfor kinosalen».

Allen og Polanski er med andre ord skyldige for ikke å tilpasse seg de grunnløse, svertende angrepene på deres liv og karrierer, og galskapen til det lille antallet #MeToo-supportere som er tilgjengelig for å protestere mot visningen av deres filmer. De som er utsatt for denne heksejakta burde med andre ord sette heksejegernes meninger og følelser i sentrum for deres kunstneriske bestrebelser. Man kan bare føle forakt for slike resonnementer.

Bransjemagasinet Hollywood Reporter, en av mediedrivkreftene bak 1940- og 1950-tallets McCarthyist-«red scare», tenkte 29. august høyt under tittelen «Hvordan burde media dekke Venezias problematiske menn?» Der skrev de: «Festivalen reiser det problematiske spørsmålet om hvordan man skal rapportere om regissører beskyldt for seksualrovdrift – eller om man i det hele tatt skulle gjøre det.»

Publikasjonen refererte den franske feministen Ursula Le Menns sympatiske kommentarer, som foreslo at «bare å ha disse mennene på disse festivalene føles som en feiring av gjerningsmennene», og at kulturreportere ved å følge festivalens linje med å skille kunsten fra kunstneren blir «et slags vitnesbyrd på forsvarets vegne, fordi de gjentar påstandene festivalene kommer med for å sette disse mennene i et godt lys». Sensur og svartelisting er svaret.

I et spesielt råttent stykke journalistikk foreslo Rolling Stone at Polanski, Allen og Besson «Brakte mørke skyer over Venezia». (Avisa Guardian foretrakk «Tåka av beskyldninger som ikke letter».) Artikkelen argumenterte mot det å skille mellom «kunsten» og «kunstneren», som ifølge magasinet «er mantraet vi hører hver eneste gang noen i underholdningsverdenen blir beskyldt for avskyelig opptreden».

Rolling Stone observerte at «inkluderingen av verk av disse tre notoriske mennene ikke har gått ubemerket hen på filmfesten. Langs Lido har det blitt sett skilt der det står å lese: «Vil Gullløva gå til en voldtektsmann?» (Gullløva er filmfestens største premie.) … Ei gruppe unge demonstranter samlet seg i mellomtiden utenfor premieren på Allens Coup de Chance mandag kveld, der de samlet ropte ut slagord som ‹Ingen voldtektskultur!› og ‹Ikke noe spotlight for voldtektsressisører!›»

Magasinet argumenterte at «(hovedsakelig europeiske) media har også vært medskyldige. Allen fikk stående applaus under hans pressekonferanse på Venezia-filmfestivalen, som også Besson.»

Screen Daily kommenterte at noen mennesker «ikke skjønner hva alt oppstyret dreier seg om: #MeToo-bevegelsen har aldri fått så mye momentum i Italia som den har fått i USA og Storbritannia (Besson ble høylytt bejublet og applaudert under hans pressekonferanse på festivalen)».

BBC bemerket langs samme linja at «inkluderingen av disse filmene ganske enkelt kunne markere forskjellen mellom de amerikanske og de europeiske holdningene til skandalene». Der ble det påpekt at mens Johnny Depp, ei annen målskive for #MeToo-kampanjen, «i 2020 ble droppet fra Fantastic Beasts-franchisen ... så åpnet filmfestivalen i Cannes i mai med Jeanne Du Barry, et periodedrama der Depp var med i den delte hovedrollen som Louis XV. Thierry Fremaux, Cannes’ generaldelegat, sa der det ikke var hans oppgave å ta stilling til en skuespillers skyld eller uskyld. Alberto Barbera, kunstnerisk leder for Venezia-filmfestivalen, har inntatt det samme sporet.»

BBC foreslo at Barberas argumentasjon utgjorde «en praktisk unnskyldning for å trekke fra seg ansvaret, eller en modig forpliktelse til prinsippene om at folk kan reformere seg (som i Polanskis tilfelle) og at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist (i Allens og Bessons tilfeller). Den ene eller den andre veien, dette er ikke hva du ville hørt på en amerikansk festival.»

Den europeiske pressen tjener sine styringsklassers interesser like trofast som deres amerikanske motstykker. Media ved imperialismens hjerte er imidlertid verdens mest korrupte og slaviske, etter i løpet av de siste tiårene å ha blitt forvandlet til en forlengelse av Pentagon, CIA og Det hvite hus. Den amerikanske pressen er forøvrig også den mest overveldende hyklerske, eller om man skulle foretrekke det, den lider aller mest av «løgna i sjelen, ei løgn som ikke vet seg selv å være ei løgn», ifølge økonomen J.A. Hobson.

Amerikanske medier dreier seg på en mynt fra rasende fordømmelser av Russland for krenkelser av den nasjonale suvereniteten – en praksis amerikanske myndigheter reserverer for deres egen del – der de presserende oppfordrer til «hva enn det tar», om så millioner av døde om det skulle være nødvendig, som i Ukraina-konflikten, til deres bestyrtelser over påståtte «seksualrovdyr» i Hollywood. Hva angår begge tilfeller, den spiller et skittent og reaksjonært spill.

Amerikanske media har, med knapt ei murring, akseptert tiår med krig i Midtøsten og Sentral-Asia som, direkte og indirekte, har ført til et sted mellom 4 og 5 millioner dødsofre; et nesten vellykket fascistkupp i USA; en pandemi som har krevd mer enn én million amerikaneres liv, og godt over 20 millioner internasjonalt; og en enorm, ondartet sosial ulikhet.

Men antydninger til seksuelle misgjerninger! Dét er noe som pisker dem opp, det er «urettferdighet» de kan sette tennene i.

Dette sosiale sjiktet er selv pietistisk seksualfokusert og skittentorientert misunnelig, dette er hva som interesserer dem. Forøvrig har #MeToo-kampanjen åpnet veier for økonomisk framgang for et godt antall av dem. Fokuseringen på sex og andre tema designet for å overvelde følsomme middelklasseelementer har også som målsetting å avlede oppmerksomheten fra brennende sosiale spørsmål, som krig, fascisme, sykdom og fattigdom.

Det er ingen tilfeldighet at foruten Allen-Polanski-Besson «kontroversen» ville langt mer oppmerksomhet i Venezia vært fokusert på de pågående streikene til tusenvis av amerikanske manusforfattere og skuespillere. I stedet for realiteten av klasse mot klasse, vil media gjerne rette offentlighetens oppmerksomhet på kjønn og hudfarge.

Den hysterisk hevngjerrige reaksjonen på tilstedeværelsen av filmene til de tre filmskaperne i Venezia taler til #MeToo-kampanjens antidemokratiske karakter, og nødvengigheten av at breie lag av filmkunstens utøvere og andre avviser dette høyreekstreme korstoget, én gang for alle.