NATO-imperialisme og flomkatastrofen i Libya

En generell oversikt over byen Derna, som sett tirsdag 12. september 2023. [AP Photo/Jamal Alkomaty]

Mer enn 6 000 mennesker er bekreftet omkommet i flommen over det østlige Libya forårsaket av stormen Daniel, som kollapset to demninger og ødela store deler av havnebyen Derna. Mange tusen er fortsatt savnet, og det bekreftede dødstallet forventes å dobles eller mer, etter hvert som likene av ofre som flommen feide ut til havs, skyller tilbake til land.

Denne forferdelige katastrofen er ikke bare resultatet av ekstreme værforhold, forsterket av klimaendringer. Den er også et resultat av krigen NATO førte mot Libya i 2011, som knuste landet og kastet det ut i borgerkrig. De som startet NATO-krigen i Libya, eller applauderte den som en «humanitær» intervensjon, og i dag støtter en NATO-krig mot Russland i Ukraina på lignende grunnlag, bærer direkte politisk og moralsk ansvar for Derna-katastrofen.

Hydrologen Abdelwanees Ashoor skrev i fjor artikler som advarte om at Dernas demninger var i dårlig forfatning, og at en stor flom «sannsynligvis ville føre til at én av de to demningene kollapser. … Hvis det skjer en stor flom, vil resultatet bli katastrofalt for folket i wadien [dalføret] og byen.»

Ingen reparasjoner ble imidlertid utført, på grunn av borgerkrigen som har rast mellom rivaliserende regjeringer i det østlige og vestlige Libya, siden NATO ødela oberst Muammar Gaddafis regime i 2011-krigen. Claudia Gazzini, representant for Den internasjonale krisegruppa, sa til France24: «I løpet av de 10 årene siden Gaddafi-regimets fall – i de påfølgende 10 årene med kriger, politisk rivalisering og isolasjon – har begge regjeringene fullstendig forsømt infrastrukturen.»

Det som imidlertid systematisk tildekkes er NATO-maktenes rolle i å starte denne borgerkrigen som skapte betingelsene for flomkatastrofen. Det var imidlertid NATOs topprepresentanter som startet 2011-krigen i Libya, der de baserte seg på de profesjonelle løgnerne i store og sentrale media, det akademiske etablissementet og middelklassens pseudo-venstre-partier for å selge krigen som et korstog for demokrati og menneskerettigheter. Disse kreftene har alle blod på deres hender.

Dette inkluderer USAs president Barack Obama, Storbritannias statsminister David Cameron og Frankrikes president Nicolas Sarkozy – som med deres regjeringer presset hardest på for krigen i Libya i 2011. Det er også de vesentlige mediene, som New York Times og CNN, som pusher CIA-diktert propaganda, og legioner av feige og konforme akademikere som professor Juan Cole fra University of Michigan og politiske pseudo-venstre-operatører som professor Gilbert Achcar fra Frankrikes Nytt antikapitalistisk parti (NPA). De støttet krigen i Libya den gang, som de også støtter NATOs Ukraina-krig nå.

NATO lansertet krigen i Libya i februar 2011 og hevdet at bare alliansens intervensjon kunne forhindre Gaddafi fra å drepe protesterende demonstranter i det østlige Libya, den samme regionen som nå er rammet av flomkatastrofen. For å velte Gaddafi bevæpnet NATO en samling rivaliserende islamist- og stammemilitser, ledet av figurer som lederen av Den libyske islamske kampgruppa Abdelhakim Bekhadj, den CIA-tilknyttede krigsherren Khalifa Haftar, og diverse Misrata-militser. Deretter besørget NATO sine stefortrederstyrker luftstøtte, og bombet Gaddafis hærstyrker som kriget mot de NATO-støttede opprørsmilitsene.

Krigen tok slutt etter syv måneder med kamper som krevde anslagsvis 25 000 liv, da NATO bombet hovedstaden Tripoli og Gaddafis hjemby Sirte. En gjeng militsmenn, som inkluderte franske etterretningsagenter, fanget 20. oktober 2011 Gaddafi i Sirte-ruinene, hvor de torturerte og brutalt myrdet ham. USAs daværende utenriksminister Hillary Clinton hoverte den dagen Gaddafis døde, der hun lattermildt sa til journalister: «Vi kom, vi så, han døde.»

World Socialist Web Site avslørte de imperialistiske interessene som motiverte krigen mot det oljerike Libya, og avslørte løgnene som ble brukt for å rettferdiggjøre krigen. David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, undersøkte tilfellet med professoren og Midtøsten-bloggeren Juan Cole, der han påpekte det pro-imperialistiske politiske hukommelsestapet som rammet et breit sjikt av småborgerlige tilhengere av krigen. North skrev:

De som hyller angrepet på Libya som en triumf for menneskerettighetene synes ikke overhodet å ha ha noen erindring om den monstrøse rollen spilt av USA i å angripe og undergrave land som på en eller annen måte har forpurret landets strategiske politiske og økonomiske interesser. Det er ikke bare fortiden som er glemt (Vietnam, den brutale «Contras»-krigen i Nicaragua, utbruddet av borgerkriger i Angola og Mosambik, omveltingen og drapet av Lumumba i Kongo, den mange-år-lange støtten til apartheidregimet i Sør-Afrika, invasjonen av Irak); nåtiden er også så godt som ignorert. Dette pro-krig-«venstre» tildeler USA oppgaven å fjerne Gaddafi for å ha skutt mot hans eget folk, selv om Predator-droner hver dag regner raketter ned over Afghanistan og Pakistan og dreper mennesker der.

Da krigen begynte angrep Cole venstreorientert opposisjon mot den, der han erklærte at venstresiden «burde unngå å gjøre ‹utenlandsk intervensjon› til et absolutt tabu ... Å få ‹antiimperialisme› til å trumfe alle andre verdier på en tankeløs måte, fører ærlig talt til absurde posisjoner». Han la til: «Dersom NATO trenger meg, da er jeg der.»

Achcar, en professor ved Londons School of Oriental and African Studies og medlem av det pabloistiske NPA, som samtidig har fungert som rådgiver for den britiske hæren, innrømmet på samme måte at krigen hadde som mål å plyndre Libyas oljeressurser, men han støttet likevel NATO.

«Den vestlige responsen har selvfølgelig en eim av olje,» sa Achcar i 2011. Han hevdet imidlertid at dette ikke var noen grunn til å motsette seg krigen:

Her er et tilfelle hvor en befolkning virkelig er i fare, og hvor det ikke er noe plausibelt alternativ som kan beskytte den. Angrepet fra Gaddafis styrker var bare timer eller høyst dager unna. Du kan ikke i antiimperialistiske prinsippers navn motsette deg en handling som vil forhindre massakren av sivile.

Og så snart Gaddafi-regimet var styrtet reiste New York Times-journalisten Nicholas Kristof til Libya og skrøyt av at NATO-krigen hadde gjort ham til en helt i Tripoli. I hans spalte, med tittelen «Thank You America!», skrev Kristof:

Amerikanere er ikke ofte helter i den arabiske verden, men etter hvert som nonstop feiringer utspiller seg her i den libyske hovedstaden, støter jeg stadig på vanlige mennesker som når de får vite hvor jeg kommer fra gang på gang gjentar den samme setningen, i inderlige varianter: «Thank you America!»

NATO-seieren i Libya resulterte i virkeligheten i en menneskelig tragedie. Landet ble i 2012 igjen kastet ut i en borgerkrig, etter at det oljerike østlige Libya forsøkte å løsrive seg og slutte sine egne avtaler med de store NATO-oljeselskapene. Etter hvert som borgerkrigen i løpet av det påfølgende tiåret eskalerte har det blitt titusenvis flere dødsofre. Landets økonomiske produksjon falt med over halvparten, fra $ 92 milliarder i 2012 ned til $ 46 milliarder i fjor, mens BNP per capita – grovt sagt gjennomsnittlig personlig inntekt – falt fra $ 15 765 ned til $ 6 716.

Alle offisielle embetsfunksjonærer og professorer som argumenterte for at NATOs erobring av Libya ville skape fred, velstand og demokrati, bærer ansvaret for de titusenvis av dødsofre og den ukalkulerbare menneskelige elendigheten krigen har resultert i, som de støttet og aktivt promoterte. Cole hevdet han støttet krigen fordi den skapte utsiktene til å «la libyere få et normalt liv». Men krigen som angivelig ble ført for demokrati og normalitet ødela Libya og førte til gjeninnføringen av slaveri i landet.

Amnesty International konkluderte i 2017, med henvisninger til flere rapporter i verdensmedia, med at i leirene Den europeiske union (EU) har opprettet i Libya for å internere flyktninger som prøver å flykte til Europa, blir fanger banket, voldtatt, myrdet og solgt på auksjon til slaveri.

Hva har så krigspropagandistene å si i dag, om katastrofen i Derna og rollen deres støtte til krig har spilt? Verken Cole eller Achcar har sagt noe som helst på deres blogger. De har lagt katastrofen de bidro til å skape i Libya bak seg, og har gått videre til å forfekte deres støtte til den siste NATO-krigen – denne gangen mot Russland.

Krigen mot Russland i Ukraina følger direkte fra den spiralen av militær eskalering lansert av NATO. Etter krigen i Libya mobiliserte NATO-maktene straks deretter de islamistiske nettverkene de hadde anvendt mot Gaddafi som stedfortrederstyrker for å føre krig i Syria. Etter at russiske krigsskip fra basen Sevastopol på Krim-halvøya i september 2013 intervenert for å blokkere NATO-skip fra å bombardere Syria med missiler, støttet Washington og Berlin et kupp i Ukraina i 2014, og forlangte at Russland måtte overlate Sevastopol og hele Krim-halvøya til pro-NATO-regimet i Kiev.

Den avgjørende oppgaven arbeidere og ungdom over hele verden står overfor er å bygge en internasjonal bevegelse mot imperialisme, for å stoppe denne spiralen av militær eskalering, som igangsetter en stadig større kjede av katastrofer. Mens NATO-imperialistmaktene eskalerer krigen i Ukraina og diskuterer oppstykkingen av Russland og tilgjengeliggjøringen av landets naturressurser, presenterer de seg igjen som forsvarere av «demokrati» og «frihet» – denne gangen mot Russlands president Vladimir Putin. I virkeligheten er voldtekten av Libya og katastrofen i Derna uforgjengelige advarsler om de katastrofale konsekvensene av en NATO-seier i alliansens plyndringskriger.